hits

Mareritt som jeg har slitt med i virkeligheten

Kapittel 4.

Den dobbeltsidige døren åpner seg på politistasjonen, folk så og pekte mot de to personene som kom inn. Børre dyttet Lasse videre inn, mens Lasse bare smilte. Så mot folkene som så på han.

  • Ta bilde! Det varer lengre!

Børre førte Lasse videre inn på politistasjonen, inn til ett forhørsrom, fikk tak i en vakt som måtte passe på han, så løp han opp i andre etasje.

  • Tommy! Lasse er nede på ett forhørsrom! Forhør med deg, meg, Jens og han NÅ!
  • Ok!

Deretter løp Børre bort på kontoret til Jens og inn.

  • Har du ikke dratt hjem?
  • Lasse er nede på ett forhørsrom!

Da reiste Jens seg ganske raskt, gikk etter Børre, ned i første etasje hvor de støttet på Tommy.

  • Hvilket forhørsrom er han på?
  • På nummer en.

De gikk nedover gangen, kom til forhørsrommet hvor Lasse var, gikk inn, der så de at vakten drev på og forhørte Lasse.

  • ? du tror du er så veldig tøff?

Så fikk vakten øye på Børre, Tommy og Jens. Da ble han ganske stille mens Lasse så opp på han og smilte.

  • Jeg varmet han opp for dere, sa vakten og gikk.

Så gikk vakten ut av forhørsrommet, mens Lasse begynte å små le, da gikk Jens bort til han.

  • Du holder kjeft!
  • Ok, sa Lasse mens han kniste litt.
  • Skal vi ordne litt drikke til han? Vi bør jo ikke være helt fiende med han, sa Tommy.
  • Gjør det, vi kommer til å være her lenge.
  • Ok, henter en mugge med vann, sa Tommy og gikk ut.
  • Jeg løser opp håndjernene hans, jeg må advare deg, prøver du å stikke av, vil jeg få tak i deg.
  • Ok, men jeg vil ikke stikke av.
  • Så du vil i fengsel altså?

Lasse svarte ikke, la bare hendene opp på bordet, så kom Tommy inn med en mugge vann.

  • Tror jeg ikke har hilst på han der borte.
  • Tommy Årdal. Jeg har sagt ifra til familien min at jeg kommer til å bli sen, det er kanskje lurt for deg også, Børre.
  • Nei, foreldrene hennes er der.
  • Ok, la oss begynne da.
  • Ja, Lasse, la oss gå tilbake i tid, nemlig tilbake til 2011. Det året du begikk ditt første lovbrudd. Er du klar over da du var 18 år, så ranet du og noen andre en bank for 8 millioner, så drepte du den ene bankraneren?
  • Jeg er fullt klar over det, Jens.
  • Hvorfor gjorde du det?
  • Jeg ble tvunget til det. Ikke drapet, men bankranet, det skjedde så mye stress i banken, jeg og Henrik kranglet, så i det ene øyeblikket stod han foran meg, etterpå lå han på bakken med en skuddskade i magen.
  • Mente du det?
  • Nei. Da jeg ble arrestert, ga jeg meg fint inn?
  • Du brøt deg ut av transporten når du skulle til fengsel.
  • La meg bli ferdig! Jeg ga meg fint inn når Svein arresterte meg, når han sa at han lette etter en bankraner som hadde på seg sorte klær, jeg hadde jo kastet de klærne, fått dem av meg, men når han sa til meg at Henrik var døende, at han ikke ville klare seg, da fikk jeg dårlig samvittighet, og bare ga meg inn. Jeg vil ikke snakke mer om det.
  • Nei vel, Børre? Har du noe å si?
  • Når du ble arrestert for bankranet i 2011, fikk du 5-8 års fengsel, men du har vært etterlyst i 7 av de årene, i 2016 kidnappet du Andrea Grov og Samuel Leonardo Franks. Så tok du en pause helt frem til sommeren 2017 da du kidnappet en tenåring, nemlig Kåre Dypenes.

Børre la merke til at Lasse begynte å knipe igjen øynene sine, det var noe som irriterte han.

  • Lasse, se på meg! Hør på meg!
  • Jeg hører på deg!
  • Se på meg!
  • Gi meg noe smertestillende!
  • Etter at jeg er ferdig med å snakke!
  • Det ser ut som om han har veldig vondt. Jeg går og henter noen til han, sa Tommy og gikk ut av forhørsrommet.

Så satt Børre seg ned på en stol vedsiden av Lasse.

  • Hva er det?
  • Jeg drepte ikke Oliver Haraldsen.
  • Hvordan havnet DNA-et ditt på drapsvåpenet da?

Da tok Lasse opp den høgre foten sin på bordet, brettet opp buksa, viste Børre og Jens ett sår som han hadde på ankelen.

  • Ble skutt i går.
  • Av hvem?

Så kom Tommy inn igjen på forhørsrommet med smertestillende.

  • Her er det noen smertestillende.
  • Tusen takk, sa Lasse og tok tak i smertestillende som Tommy hadde.

Han tok tak i ett glass vann, tok to smertestillende og svelget de ned med det glasset med vann.

  • Lasse, hvem skjøt deg?

Lasse så på Jens da han sa det.

  • Dere vil ikke få tak i han. Han er mye verre enn Terry Rodgers.
  • Hva mener du med mye verre?
  • Jeg vet ikke hvor mange han har. Han har en hel gjeng. Om det bare er i denne byen, eller om det er i hele Norge, det vet jeg ikke.
  • Hvem er det?
  • Aleksander Rødhavn.
  • Dere to, bli med meg, sa Jens og vinket med seg Børre og Tommy.

Da gikk de ut på gangen.

  • Hva er det?
  • Har dere hørt om han?
  • Ja.
  • Hva har dere hørt om han da?
  • At han skjøt og drepte en mann, så en kvinne i kaldt blod når han var 17 år.
  • Nettopp. Han har vært etterlyst i 12 år, han er en verre person enn den personen som sitter der inne nå. Jeg må dessverre si dette, men vi kan ikke sende Lasse i fengsel.
  • Hvorfor ikke?
  • Fordi at folk som jobber for Aleksander Rødhavn, som har havnet i fengsel, kan drepe Lasse, det er bare fordi at Aleksander ber om det.
  • Så vi må sende han i vitnebeskyttelse?
  • Ja, derfor vil jeg snakke med han nå, sa Jens og gikk inn igjen på forhørsrommet hvor Lasse satt. ? Jeg trenger bevis om at du kjenner Aleksander Rødhavn.
  • Vent, sa Lasse og fiklet frem mobilen sin, så fant han frem ett bilde på mobilen. ? Bevis nok?
  • Ja, hvor lenge har du bodd hos han?
  • 1 år. Hvor lang tid vil jeg få?
  • I fengsel? 0 år.

Lasse så på Jens da han sa det.

  • Sender vi deg i fengsel, blir du drept av folk som jobber for Aleksander Rødhavn. Derfor sender vi deg i vitnebeskyttelse. Men når du kommer tilbake, må du virkelig bevise at du har skjerpet deg! Vi skal gi deg utdannelse, tak over hodet, mat og drikke, så visst du ikke har skjerpet deg, vil du angre!
  • Hvilken utdannelse vil jeg få da?
  • Du har studert elektrofag før, så da vil du få den utdannelsen.
  • Ok, hvor vil jeg dra da?
  • Det er jeg nødt til å undersøke først, sa Jens og gikk ut av forhørsrommet.

Så satt Børre seg på stolen foran Lasse.

  • Hvordan skal vi gjøre dette da?
  • De må tro at du er død, og at det er de som har gjort det. Du kommer til å være trygg.

Mareritt som jeg har slitt med i virkeligheten

Kapittel 3.

Han åpner kjøleskapet, ser om det er noe godt å spise der, har musikk på ørene, mens han undersøker kjøleskapet grundig.

  • One day my father he told me son, don?t let it slip away.

Mens Lasse leter etter en god middag i kjøleskapet, så synger han til sangen «The Nights» sunget av Avicii, mens han plukker ut det som han trenger til middagen.

  • These are the nights that never die. My father told me.

Lasse plukker ut matfløte, sitron, laks, fløtegratinerte poteter, champignon, basilikum og appelsin juice. Så gikk han bort til komfyren, slo på stekeovnen, så opp på platetoppen, og følte seg helt håpløs, for han har aldri vært borti en slik komfyr før. Så kom Line inn døren.

  • Line? Hvordan fungerer denne?

Da gikk Line bort til Lasse, slo på komfyren, mens Lasse så på.

  • Hvilken plate skal du bruke?
  • Den største, jeg skal steke fisk. Men jeg trenger ikke den helt enda.
  • Ok, da slår den seg automatisk av etter noen sekunder.
  • Ok, sa Lasse og gikk bort til fisken.

Han finner frem salt, pepper, sitronen og basilikumen, så kutter han sitronen i to, skviser sitronjuicen over laksen, sparer den andre halvdelen til sausen, så strør han salt og pepper over laksen, helt til han kutter opp basilikumen og strør den over laksen. Så finner han frem en stekepanne, slår på komfyren, finner stekeplaten som han vil bruke og slår den på.

  • Line, hvordan skrur vi opp varmen på dette dritet?

Da kom Line ut på kjøkkenet, slo Lasse på baken med ett magasin, så stilte hun seg vedsiden av Lasse, valgte platen som Lasse brukte, så trykte hun på pluss knappen på komfyren.

  • Fisk trenger ikke å steke på høyere varmegrad enn 7!
  • Ikke slå meg på baken, kvinne!

Så gikk Line ut igjen av kjøkkenet, mens Lasse ble igjen og gjorde klar de fløtegratinerte potetene. Han smurte en ildfast form, helte fløtegratinerte poteter oppi der, det eneste de trengte, var bare litt melk, så derfor hentet Lasse litt fra kjøleskapet. Så strødde han litt basilikum over potetene, kuttet opp litt champignon,  så satt Lasse de inn i ovnen. Når fisken koste seg på platen, og de fløtegratinerte potetene koste seg i stekeovnen, var det eneste igjen nemlig sausen. Derfor hentet Lasse frem litt hvetemel, margarin, smeltet margarin i en liten kjele, så helte han litt hvetemel opp i den kjelen og rørte godt, når han var ferdig med å røre, så helte han oppi matfløte, finner frem den andre halvdelen av sitronen skviser sitronjuicen ut av den, så tømmer han oppi litt appelsinjuice, rører godt om før han heller resten av basilikumen oppi sausen. Så lar han maten kose seg litt, mens han dekker på bordet. Etter hvert er middagen klar. Da går Lasse ut i stuen hvor Line er.

  • Må du komme og spise.

Line reiste seg opp fra sofaen, så gikk hun etter Lasse ut på kjøkkenet.

  • Vent Lasse! Jeg har kjøpt noe til deg.

Lasse snudde seg mot Line, så tok hun opp noe fra en plastpose, det var en dongeribukse og en rød skjorte.

  • Du kan ikke bare spise i undertøyet.
  • Jeg lagde da mat i det.
  • Det er bare uhygienisk! flirte Line. ? ta på dette.
  • Hmm, til og med riktig størrelse.
  • Få de på deg, jeg sitter her og venter.

Lasse gikk ut på soverommet, fikk på seg klærne som Line hadde kjøpt til han, så gikk han ut på kjøkkenet igjen, kysset Line på kinnet, og satt seg ned.

  • Så hva har du gjort i dag da?
  • Fulgt rådet ditt. Slappet av.

Line så på Lasse da han sa det, hun ville ikke si at DNA-et hans var funnet på ett drapsvåpen i dag, men hun var mistenkelig.

  • Har du vært ute?
  • Nei, vel ute på balkongen, og dessuten så har jeg ikke funnet klærne mine, de er vel i bilen min, så hvorfor skal jeg gå ut i bare undertøyet?

Line tenkte fortsatt litt. Kanskje Oliver Haraldsen ble drept i går? Like etter at Henning og Frida ble drept?

  • Hva gjorde du i går da?
  • Ikke mye. Ble skutt.

«Der har vi det», tenkte Line. Han kunne ikke ha gjort det, Line trodde mye på han.

  • Line, hva er det?
  • Ingenting, jeg er bare glad at du er her.
  • Hva er det? Du stiller mye spørsmål.

Da sukket Line, mens Lasse la hånden sin på hennes hånd.

  • Vi fikk ett nytt offer i dag. En tenåring. Ute ved fyrtårnet. Vi fant ditt DNA på drapsvåpenet. Men jeg tror at du virkelig ikke har gjort det!

Da begynte Lasse å smile, han så inn mot kjøkkenveggen mens han smilte og nikket med hodet sitt.

  • Det er bare helt perfekt! Det er han som skjøt meg i går som gjorde det, ikke meg. Han vil legge skylden på meg.
  • Når drepte du sist?
  • Den personen jeg drepte sist, var Nils Falken. Da var jeg helt ferdig, og da følte jeg meg helt elendig, jeg hadde faktisk lyst til å drepe meg selv også.
  • Hvem skjøt deg, Lasse?
  • En jævel. Dere vil aldri klare å få tak i han.
  • Aldri si aldri.
  • Jeg vil ikke snakke om det akkurat nå, sa Lasse og reiste seg opp fra spisestolen.

Han gikk inn i stuen, satt seg ned i sofaen, Line fulgte etter, satt seg vedsiden av han, strøk han over det brune håret, så ringte det på døren.

  • Vær stille, hvisket Line inn i øret til Lasse.

Hun reiste seg opp fra sofaen, gikk mot inngangsdøren, åpnet den, utenfor stod Børre.

  • Børre!
  • Hei Line, fått svar på når Oliver døde. Får jeg komme inn?
  • Vi kan snakke inne på kjøkkenet.
  • Ok.

Lasse som satt forskrekket inne i stuen, visste at han ikke burde stikke av. Derfor ble han sittende stiv som en stokk.

  • Når døde Oliver da?
  • Rundt halv 7 tiden i dag, foreldrene hans er ikke hjemme, men de kommer hjem i morgen. Da skal vi snakke med dem. Jeg lurer på hva han gjorde der ute så tidlig.
  • Ja, det er det. Men tror du at det er Lasse?
  • Line, DNA-et hans var på balltreet, klart det er Lasse.
  • Det kan ha blitt plantet der.
  • Nei, Oliver drepte kanskje Henning, så fant Lasse det ut og drepte Oliver. Denne jævla hevnen igjen.
  • Men hva visst Lasse ikke visste at Henning var død da?
  • Rykter går fort gjennom i denne byen. Lasse har nok fått høre om det.
  • Jeg har nok fått høre om det Børre. Men det var ikke før i dag tidlig, etter at Oliver var død.

Børre snudde seg mot stemmen, der i kjøkkenåpningen, stod Lasse og så på Børre.

Mareritt som jeg har slitt med i virkeligheten

Kapittel 2.

Han står parkert på en rasteplass utenfor byen, mobilen hans ligger på dashbordet, han har ringt til Line, høyttaleren er på, han venter på svar mens han river opp skjorten sin, og bandasjerer foten sin med den. Etter hvert så svarer Line.

  • Hallo?
  • Line! Line! Det er meg!
  • Lasse? Hvor er du? Jeg har prøvd å ringe deg! Hvor er du?
  • Jeg er utenfor byen, jeg trenger hjelp!
  • Ok, hvor utenfor byen er du?
  • Har du vært ved hytta mi?
  • Ja, jakthytta di har jeg vært ved, like før jul, er du der?
  • Jeg er ikke så langt derfra. På en rasteplass 500 meter derfra, let etter en svart Ford.
  • Ok, jeg kommer, sa Line og la på.

Lasse satt i bilen sin og ventet, etter 15 minutter kom Line, hun satt seg inn i bilen til Lasse og kysset Lasse.

  • Hei Lasse, hva har hendt?
  • Jeg trenger din hjelp.

Line begynte febrilsk å åpne skjorten som Lasse hadde på seg.

  • Hva har hendt?
  • Jeg har blitt skutt! I foten, bare hjelp meg med å få ut kulen.
  • Ok, men ikke her. Vi gjør det hjemme hos meg.
  • Det er lydt hjemme hos deg. Naboene dine vil høre meg skrike.
  • Du vil ha noe å bite på, sa Line og gikk ut av bilen til Lasse.

Hun gikk bort til sin egen bil, åpnet døren bak førerdøren, så gikk hun til førerdøren til Lasse sin bil, åpnet den, hjalp Lasse ut og bort til sin egen bil, satt han inn i baksetene, lukket igjen døren, så lukket hun døren til Lasse sin bil, satt seg inn i bilen sin så bak på Lasse, holdt han på hånden, Lasse så på Line, mens hun smilte.

  • Det kommer til å gå bra.

Så startet Line bilen, og kjørte av gårde. Etter 15 minutter var de fremme ved boligblokken hvor Line bodde. Hun parkerte bilen sin på plassen sin, så gikk hun bak til Lasse, hjalp han ut, inn i boligblokken, opp i andre etasje hvor Line bodde, hun fant frem nøklene til leiligheten sin, låste den opp, så gikk de inn, Line ledet Lasse inn på soverommet, la han ned i sengen, så gikk hun ut på badet, hentet førstehjelpsutstyr og noen håndklær. Hun gikk inn igjen på soverommet, Lasse lå der i sengen, Line satt seg på sengekanten.

  • Må du si ifra visst det gjør vondt.
  • Ja, sa Lasse døsig.

Line begynte å åpne buksen til Lasse, så begynte hun å dra den ned, Lasse bare rykket i seg da hun gjorde det, men Line var så forsiktig som hun kunne, og etter hvert, så kom buksen av.

  • Lasse?

Lasse åpnet øynene sine, da Line nevnte navnet hans.

  • Bit på dette håndkleet, sa Line og ga Lasse ett håndkle.

Lasse puttet håndkleet i munnen, så stålsatte han seg, men da Line var borti skuddsåret med førstehjelpssaksen, da rykket han virkelig til. Så etter hvert la Line bort førstehjelpssaksen, og tok tak i en pute.

  • Hold på denne puten her, sa Line og ga Lasse en pute.

Lasse tok tak i puten, holdt den ganske hardt, så fortsatte Line med skuddskaden hans, helt til Lasse besvimte, da kunne Line jobbe i fred, hun fikk ut kulen, sydde igjen såret, deretter rensket hun det, tok skjorten av Lasse, la merke at det var en stor flenge på den, så hun ville kjøpe en ny en.

Like før hun la seg, sjekket hun pulsen på Lasse, han hadde normal puls, Line la seg ned i sengen og håpte at han ville bli bra igjen.

Gnagende smerte. Brennende svie. Tørke. Halsen hans kjennes som sandpapir. Magen skriker etter mat. Han har ikke spist på ett døgn. Han ligger i fosterstilling, hører at noen kommer, klarer ikke å komme seg opp, fordi han er sår på bena. Han håper bare ikke at han har brukket noe, men da hadde han kjent det. Døren åpnet seg med ett brøl, Lasse så han, men han klarte ikke å komme seg opp. De iskalde øynene stirret han ned. Lasse fryktet det verste.

  • Kom deg opp!

Lasse prøvde å komme seg opp, men han klarte det ikke, straffen hans var to harde spark rett i magen.

  • Jævla pyse!

Så kom ett siste spark mot Lasse.

  • NEI! NEI!

Han sitter i sengen, puster fort, Line ligger vedsiden av han og sover, han ser bort på henne, hun ser så ung og uskyldig ut. Han stiger ut av sengen, går ut på kjøkkenet, foten gjør ikke så vondt nå lenger, så han halter nesten ikke. Han tar ett glas ut fra kjøkkenskapet, slår på kjøkkenvasken, lar vannet renne litt, så fyller han glasset opp, og tar seg en slurk.

  • Lasse?

Lasse snudde seg og så Line stå der i kjøkkenåpningen i bare pysjen.

  • Line.
  • Går det bra?
  • Ja, jeg var bare litt tørst.
  • Hvordan går det med foten din da?
  • Det går fint med den, så tusen takk.

Lasse satt fra seg glasset, så gikk han mot Line, ga henne ett kyss, så gikk de inn på soverommet igjen. La seg ned i sengen, og sovnet.

Morgenen etter våkner Lasse av at Line stryker han over hodet, han legger seg bort vedsiden av henne, og ser opp på henne.

  • God morgen, barnet har nettopp sparket.
  • Har det det?
  • Ja.

Da la Lasse hodet sitt opp på magen for å høre barnet.

  • Hallo, hva er du? Gutt eller jente?
  • Overraskelse, sa Line.
  • Ok, vel hva kommer du til å hete da? Lasse Junior?

Da slo Line lett til Lasse.

  • Visst det er en gutt, kommer jeg til å kalle han for Christopher.
  • Hva med jente da?
  • Jeg vet ikke.
  • Vel, du kan si hva du er til meg, bare si det, bare si det, sa Lasse mens han lyttet på magen til Line. ? Påskeharen?

Line så bare på Lasse da han sa det.

  • Jeg bare kødda med deg, jeg bare kødda.
  • Jeg må på jobb.
  • Hva med meg da?
  • Jeg foreslår at du hviler deg, du kan være her i leiligheten min, men oppfør deg!
  • Det gjør jeg alltid, sa Lasse og kysset Line.
  • Jeg kommer hjem i femtiden.
  • Da skal jeg lage en nydelig middag til deg.

Line steg ut av sengen, fikk på seg en blå bukse, blå dressjakke og en hvit skjorte, så stelte hun håret sitt.

  • Har du spist frokost?
  • Ja, jeg spiste frokost mens du snorket.
  • Jeg snorker ikke, fy deg, sa Lasse og slo Line lett på baken.
  • Fy deg!
  • Hmm, blått kler deg.
  • Jeg vet, å vent, Lasse, kondolerer så mye! sa Line og ga Lasse en klem.
  • For hva?
  • Vet du ikke det?
  • Nei, hva har hendt?
  • Fosterfaren din, Henning er død, han ble drept i går.
  • Hvem gjorde det?
  • Jeg og Børre jobber med saken, vi finner ut av det. Vær her og slapp av. Vær så snill, Lasse.
  • Ja vel.

Line kysset Lasse på kinnet, så gikk hun ut av leiligheten, ut mot bilen sin, satt seg inn og kjørte mot politistasjonen. Da hun kom frem, gikk hun mot Børre som stod utenfor politistasjonen.

  • Gratulerer med dagen.

Da Børre hørte det, snudde han seg sakte men sikkert mot Line.

  • Takk.
  • Du burde være hjemme, ikke her.
  • Vi har en sak.
  • Du fyller 30 år. Du har jo jubileum.
  • Takk for at du minner meg på det.
  • Her er en gave, sa Line og ga Børre en dekorativ papirpose.

Børre tittet nedi, deretter så han på Line.

  • Ikke engang innpakket.
  • Ikke engang takk.
  • Unnskyld. Takk for damepresangen som jeg fikk fra deg.
  • Det er til sønnen din. Jeg gir den til deg, fordi Julie har bursdag i Juli.
  • Hva med julen?
  • Vet du hva jeg og Christopher ga henne til jul?
  • Hva da?
  • Ett stellebord, Børre Tobias!
  • Ikke si mellomnavnet mitt!
  • Hva skal sønnen din hete?
  • Stian Benedikt. Er barnet ditt fortsatt en overraskelse?
  • Ja.
  • Ok, kommer du?
  • Hva er det da?
  • Vi har enda ett offer, ute ved fyrtårnet.
  • Ok, la oss dra da.

De satt seg inn i bilen til Børre, så dro de ut mot fyrtårnet, når de kom frem var det mange folk der fra media, Børre gikk ut av bilen, så strengt på dem, så gikk de sakte bort fra åstedet.

  • De vet at de ikke bør tulle med deg.
  • De bør ikke tulle med ett åsted. La oss se hva vi har her, sa Børre og gikk mot offeret.

De kom bort til offeret, så fikk Børre øye på en lommebok. Han bøyde seg ned, og plukket den opp.

  • Offeret heter Oliver Haraldsen og er 14 år. Altfor ung.
  • Hvem gjør dette her? Først Henning Sund og Frida Bertelsten. Nå Oliver Haraldsen.
  • Vi får undersøke området.

Børre og Line gikk i hver sin retning og undersøkte området. Fyrtårnet som Oliver hadde blitt funnet ved, stod ganske øde, var en turistattraksjon spesielt om sommeren, og spesielt siden den ble bygget så tidlig som på 1700-tallet. Men etter hvert fant Line noe interessant.

  • Jeg fant noe!

Børre løp bort til henne, da hun sa det. Han så ned på det som Line hadde funnet.

  • Ett balltre. Flott jobbet, Line.

Balltreet ble pakket som bevis, og testet etter DNA på politistasjonen, Børre og Line ventet på kontoret i spenning. Helt til telefonen ringte. Da tok Børre fort tak i telefonen.

  • Børre Hoff.
  • Vi har funnet ut hvem som slo Oliver Haraldsen i hjel.
  • Vent litt, jeg setter deg på høyttaleren. Hvem slo han i hjel? Du er på høyttaleren nå.
  • Lasse Urdal.
  • Ok, takk, sa Børre og la på.

Deretter så han bort på Line som så helt forskrekket ut.

  • Line, hva er det?
  • Er Lasse tilbake?
  • Ja, si det, jeg trodde han hadde skjerpet seg, gitt seg. Men vi tar feil noen ganger.

Line så på Børre da han sa det, så gikk hun ut av kontoret.

Mareritt som jeg har slitt med i virkeligheten

Kapittel 1.

Da han våknet, var det mørkt, han hørte den hissige motorduren, hadde en intens blodsmak i munnen, han prøvde å komme seg opp, hendene hans var bundet, blod kom ut fra munnen, han var ikke redd, selv om det var første gang dette hadde hendt. Han prøvde å få den ene hånden sin ned i baklommen sin. Visst denne personen ble tatt av politiet, så var det som Lasse hadde i baklommen, noe som ble kalt for fellende bevis. Etter noen forsøk og noen grufulle stønn, så gikk det, han slapp det ned på gulvet i bagasjerommet, så hørte han at sjåføren bremset ned. Helt til han stoppet. Han prøvde å høre, motoren gikk fortsatt, han hørte skritt utenfor, så åpnet bagasjerommet seg, Lasse så opp i de iskalde øynene, mannen som tok han, tok tak i han, så truende på han, Lasse var ikke rolig nå lenger, han var redd, spesielt redd ble han når han tok tak i en liten klubbe.

  • NEI!

Våken, Lasse er våken, han sitter svett oppe i sengen sin på hemsen, det er lys nede, men mørkt oppe. Han hadde hatt ett mareritt. Ett mareritt som han har gått gjennom før, like før jul. Må han gå gjennom det igjen?

  • Lever du? hørte Lasse, Aleks si.

Lasse pustet godt ut, så steg han ut av sengen sin, tok på seg en joggebukse og en t-skjorte, så klatret han ned fra hemsen, Aleks satt borte ved spisebordet med en tom tallerken foran seg, Lasse satt seg foran han.

  • Hvorfor skrek du?
  • Mareritt.
  • Om hva?
  • Du bryr deg altså?
  • Ja.

Lasse strøk seg over håret, så hev han seg ut i det.

  • Mareritt som jeg har slitt med i virkeligheten.
  • Hva mener du?
  • Husker du da jeg var kidnappet?
  • Ja.
  • Det er det jeg har mareritt om.
  • Hvor lenge har du hatt de marerittene da?
  • I ett par dager. Det begynte bare med at jeg drømte om at jeg var ute, jeg så han ute på gaten, han tok tak i meg, og stirret meg rett i øynene. Jeg vet ikke hvorfor jeg drømmer om det der.
  • Jeg er ingen ekspert, men kanskje det er hjernen din som prøver å si til deg at det er over, han er ikke her lenger.

Lasse så på Aleks da han sa det, så reiste han seg.

  • Ja, du har nok rett, fyren er jo ikke her lenger. Jeg får prøve å få meg litt søvn, sa Lasse og gikk mot stigen til hemsen.
  • Vent! Hørte du på meg nå?
  • Ja, det var jo ganske logisk det som du sa. At hjernen sier til meg «Fyren er ikke her lenger. Han er død»! Jeg har jo hatt hallusinasjoner før.
  • Det var det du hadde.
  • Ja, du klarte ikke å si det ordet, jeg bare lurte på om du hadde bestått norsk.
  • Pass deg!
  • Jeg vet det, men jeg hører mange ganger på deg, Aleks. Åssen venn hadde jeg vært visst jeg ikke hadde hørt på deg?
  • Jeg vet ikke.
  • En dårlig venn. Jeg går og legger meg.

Lasse klatret opp på hemsen, gjorde seg klar for sengen, så sov han gjennom natten, han hadde ikke mareritt hver gang han sov, så han våknet uthvilt dagen etter, klatret ned stigen, stelte seg, så på seg i speilet, han hadde begynt å få langt hår og skjegg igjen, så derfor tok han tak i barbermaskinen, og barberte bort skjegget. Etter hvert ble han ferdig, gikk ut av badet og støttet på Aleks utenfor badet.

  • Ordner du håret mitt i dag eller?
  • Ok, hvilken farge vil du ha?
  • Den fargen som jeg har nå, sa Lasse og klatret opp på hemsen.

Lasse fikk på seg klær, så klatret han ned igjen, ordnet litt mat til seg selv, spiste, mens han ventet på en hårklipp, satt han og pratet med Aleks som spiste.

  • Hatt noen mareritt i natt da?
  • Nei, jeg har vært heldig med det, hadde det bare i går kveld.
  • Hva drømte du om da?

Lasse krøp seg litt sammen, Aleks så på han, Lasse så bare rett ned i bordet.

  • Han hadde tatt meg. Jeg gjorde akkurat det samme som da han hadde tatt meg for flere måneder siden. Så kom han, og slo meg.
  • Med hendene?
  • Nei, med en liten klubbe.
  • Klubbe?
  • Ja, og jeg besvimte, akkurat da han tok frem den klubba, og skulle til å slå meg med den, da skrek jeg «Nei».
  • Var det derfor du skrek «Nei» i går?
  • Ja, jeg ville ikke at det skulle skje igjen.
  • Ok, jeg får ordne håret ditt, sa Aleks og reiste seg fra stolen som han satt på.

Så tok han tak i stolen som Lasse satt på, Lasse prøvde å reise seg, men Aleks tvang han bare ned, så skjøv han stolen bort fra bordet. Deretter gikk han ut på badet mens Lasse satt forskrekket på stolen.

  • Du er skummelt sterk!

Like etter kom Aleks ut fra badet med ett håndkle og en frisørsaks.

  • Blondt hår?
  • Nei!
  • Rosa?
  • Bare en hårklipp!
  • Skal jeg fjerne den teite sideluggen din også?
  • Nei, det er signaturen min.
  • Hvorfor har du en så teit åttitals hårfrisyre?
  • Sier fyren med bolleklipp.

Da tok Aleks tak i Lasse og holdt saksen opp mot halsen hans.

  • Hva sa du?
  • Du holder med skaftet opp mot strupen min.
  • Jeg vet det.
  • Så det er ikke så særlig skummelt.
  • Fullfør denne setningen, «Sier fyren med?»
  • Dritkul hårfrisyre?
  • Du er en idiot, sa Aleks og begynte å klippe håret til Lasse.

Etter 10 minutter var Lasse sitt hår tilbake til normalen, da kostet Aleks bort hårene fra Lasse og tok bort håndkleet.

  • Sånn, ikke noe rosa hår, ikke noe blondt hår, fornøyd nå?
  • Ja.
  • Så hvordan vil du betale meg?
  • Betale deg?
  • Ja, du jobber jo egentlig ikke for meg, så hvordan skal du betale for meg?
  • Aleks, jeg må ut og tenke. Jeg trodde at det der var en vennetjeneste, sa Lasse og gikk ut.

Han satt seg inn i bilen sin, startet den, rygget nedover, så kjørte han av gårde.

  • Åh, Aleks, betale for deg, hvem jobbet mest når Reidar ble overfalt? Hvem har dratt opp hver eneste bil fra grøfta i vinter? Meg! Hva bryr du deg om? Penger! Skitne penger. Jeg vet ikke om jeg klarer å bo med deg nå lenger!

Lasse kjørte innover til byen, etter hvert kom han til sykehuset, der så han en velkjent bil, han kjørte inn på parkeringsplassen, parkerte ikke så særlig langt unna den, så holdt han øye med den, etter hvert så han Line gå bort til bilen, da startet Lasse bilen, og fulgte etter henne, helt til hun kom hjem, hun steg ut av bilen, gikk mot leiligheten sin, Lasse fulgte etter henne, han var 10 meter bak henne, han fulgte etter henne helt til hun gikk inn i leiligheten sin og lukket den.

  • Jeg elsker deg, sa Lasse og gikk.

Han gikk ut til bilen sin, satt seg inn, så kjørte han opp til Aleks sin hytte. Da han kom frem, var det en god del folk inne i hytta til Aleks.

  • Hva skjer?

Aleks la merke til at Lasse hadde kommet, mens Ulrik gikk bort til Lasse.

  • Aleks sa til oss om de marerittene du har. Vi er bekymret for deg

Da sukket Lasse, mens de andre så på han.

  • Det er bare en fase jeg går gjennom.
  • Du skrek som ett helvete i går.

Lasse så på Aleks da han sa det, så gikk han sakte men sikkert bort til Aleks.

  • Du bryr deg om det? Tidligere i dag så sa du at jeg måtte betale deg for en hårklipp! La meg spørre deg, hvem jobbet mest i vinter når for eksempel Reidar ble overfalt?
  • Ikke begynn nå.
  • Hvem jobbet mest?
  • Ikke begynn! Du bor under mitt tak, stikker gjerne ofte av! KANSKJE TIL OG MED NÅR VI TRENGER DEG!
  • NÅR DERE TRENGER MEG?! JEG SA TIL DEG I FJOR HØST, NÅR JEG FANT UT HVEM SOM DREPTE THOMAS, HVILKEN HISTORIE HAN HADDE. FOLKENS! ALEKS DREPTE EN FAMILIEFAR SOM HADDE MISTET DATTEREN SIN!
  • DU HOLDER KJEFT!
  • GREIT! sa Lasse og begynte å klatre opp på hemsen.

Han pakker ned alle klærne sine ned i en bag før han klatrer ned fra hemsen igjen.

  • Hvor skal du?
  • Jeg bor ikke her lenger! Jeg er snill nok å ikke røpe hvor dere holder til, men du Aleks, du kan råtne i helvete! sa Lasse og gikk ut av hytta.

Han gikk mot bilen sin, blåste i om folk så på han, når Lasse nesten var ved bilen, hørte han ett skudd, og kjente en brennende svie nede ved foten hans, han falt om, og tok seg på foten.

  • AH, FAEN! JEG HAR BLITT SKUTT DER FØR!
  • Jeg vet det.

Lasse så bare redselsfullt på Aleks som stod vedsiden av han og holdt i en revolver, så gikk han inn igjen i hytta, Lasse kom seg bare raskt opp på bena igjen, satt seg inn i bilen, og kjørte av gårde.

Mer enn bare en ferie

Kapittel 7.

Lasse:

Tidlig morgen.

Tåke. Det ligger tett med tåke langs bakken hvor jeg går. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg går opp en liten bakketopp, hører stemmer. Ser meg rundt. Ingen. Men jeg vet at det er folk her, for jeg står midt i folkehavet. Med ett ser jeg noen. Stemmene forsvinner. Jeg ser mot personen som etter hvert kommer bort til meg. Så får jeg ett sjokk.

  • Svein Stokke? Du er død. Dette kan ikke stemme!

Han gikk forbi meg, eller gjennom meg, men jeg bestemte meg for å følge etter han. Etter hvert kom stemmene tilbake igjen. Vi gikk videre og jeg så flere folk. Vi gikk bort til folkemassen og jeg fikk meg ett sjokk. Det var alle folkene som jeg noen sinne hadde kjent, som både var i live og var døde. Aleks, Line, Børre, Jonas, Foreldrene mine. Alle var der. Det var som om det var min begravelse.

  • Helt ufattelig at han er død da. At han er borte. Tror du at han har funnet Thomas?
  • Helt sikkert.

Alle folkene holdt seg i sin gruppe. Derfor var ikke Thomas i Aleks sin gruppe fordi han var død. Han satt borte på en stol helt for seg selv.

  • Også er Lasse Urdal død? Den fyren som jeg hadde planer om å drepe? Hvem skal jeg drepe nå? De motorsyklistene som drepte han? Funker sikkert det.
  • Håvard Jensen! sa jeg til meg selv.

Det var en ganske stor grunn at jeg ikke ville i fengsel. Det var fordi at jeg visste at jeg ville bli drept av Håvard Jensen. Med ett begynte jeg å bli svimmel, jeg begynte å gnikke meg i øynene, så når jeg tok bort hånden fra ansiktet, så jeg en skikkelse rett foran meg. Jeg fikk meg ett sjokk, prøvde å komme meg unna, men han var der som jeg prøvde å flykte. Jeg så rett i de blodskutte øynene hans, så knelte jeg rett foran han.

  • Beklager Henrik! Det var så mye stress den dagen! Det var ikke meningen å la det gå utover deg!
  • Året vil bli 2022.

Jeg åpnet øynene mine da han sa det, så opp, han var ikke der, Henrik Jensen, broren til Håvard Jensen, hva mente han med år 2022? Er det det året Håvard dreper meg? Er det det året jeg dreper Håvard? Hva skjer det året? Eller er jeg allerede død? Med ett, hørte jeg en annen stemme.

  • Så Line, elsket du Lasse?
  • Egentlig ikke. For hvilken fyr kidnapper en kvinne, en gravid kvinne og sier at han har lyst til å drepe henne?
  • Jeg aner ikke.
  • Jeg vet ikke hva jeg så i han.

Jeg så bort på Line da hun sa det, jeg ville ikke drepe henne. Det jeg har mest lyst til å gjøre nå, er å beskytte henne.

  • Tenk Karoline. Lasse hadde blitt 25 år i år.
  • Ja, han har ikke utartet så mye i livet sitt.
  • Nei, det har han ikke. Jeg er ikke så særlig stolt over han.

Jeg så på far da han sa det, så la det seg en hånd på skulderen min, jeg snudde meg og så på personen som hadde lagt hånden sin der. Det var Svein. Thomas stod like bak og så på meg.

  • Det er på tide å dra nå.
  • Nei, nei, nei, nei.

Jeg fikk panikk, prøvde å komme meg unna han. Folk så strengt på meg, de visste at jeg var der, så tok far tak i meg, jeg fikk enda mer panikk, falt i bakken, og kjente at bakken var mye mer hardere en det den burde være. Jeg åpnet øynene, så opp i taket til Aleks sin hytte, så begynte jeg å gråte. Lungene mine var fulle av luft. Hjertet mitt virket normalt. Fuglene utenfor kvitret, og jeg hørte Aleks si «Han er våken». Like etter begynte noen å klatre ned stigen til hemsen, så løp han bort til meg og ga meg en klem. Det var ikke Aleks, for han klemmer ikke, det var Ulrik.

  • Hvordan går det Lasse?
  • Jeg lever. Jeg hadde den for jævlige drømmen om at folk var samlet i begravelsen min.
  • Vi fant deg ikke så særlig langt herfra. Du hadde kjørt i grøfta, truffet ett tre og besvimt. Hva hendte? Det er ikke glatt ute.
  • To motorsyklister kjørte forbi meg, på hver sin side av bilen. Jeg mistet kontrollen på bilen fordi det er så smalt her og kjørte i grøfta, så ble det svart.

Så kom Aleks ut av rommet sitt.

  • Så, har han indre blødninger?
  • Nei, hadde han hatt det, så hadde han ikke vært i live nå. Han har mest sannsynlig hatt en liten hjernerystelse.
  • Hvordan er bilen min?
  • Det går an å redde den. Terje driver på og ser på den. Men i dag må du slappe av. Det er ikke bare, bare å miste kontrollen over bilen, og treffe ett tre.
  • Nei, for da blir du stokk dum, kom det fra Aleks.

Både jeg og Ulrik så på Aleks da han sa det.

  • Jeg har blitt smittet av deg! Nå begynner jeg å gi ut tørre vitser!
  • Så nå er du? Nå er? nei jeg klarer ikke å si det!
  • Hva?
  • Så nå er du Lasse Junior?
  • Nei! Jeg er eldre enn deg! Jeg er født i 1989, mens du er født i 1993!

Jeg og Ulrik lo da Aleks sa det. Jeg holdt meg stort sett i ro den dagen. Koste meg med litt mat, snakket litt med Aleks og Ulrik, av og til var Reidar oppe i hytta. Da ble det i tillegg en fest.

Men etter en uke, var bilen min reparert, da dro jeg innover til byen, stjal en blomsterbukett, dro opp til leiligheten til Line. Jeg banket ikke på, gikk ikke inn, men jeg la blomsterbuketten utenfor, ringte på, så løp jeg ut til bilen min. Satt meg inn, og så opp mot leiligheten hennes. Jeg så henne i kjøkkenvinduet. Hun smilte, holdt i blomsterbuketten som jeg hadde gitt til henne. Fant frem en vase og satt de opp i den. Så startet jeg bilen, og kjørte opp igjen til Aleks sin hytte, mens jeg tenkte på den drømmen som jeg hadde, ville noe skje i år 2022?

 

Slutt.

Mer enn bare en ferie

Kapittel 6.

Børre:

Det var tidlig morgen. Jeg hadde sovet på kontoret hele natten, og nå var ryggen verre. Skinnsofaer er ikke til å sove på. Da jeg og Julie skulle kjøpe hus sammen, da hadde vi en diskusjon om hva slags sofa vi skulle kjøpe. Jeg ville ha en skinnsofa. Hun ville ha en stoffsofa. La meg si det enkelt og greit. Hun vant. Nå skjønner jeg hvorfor. Jeg reiste meg litt opp fra sofaen, strekte ut ryggen, så kom Tommy inn.

  • Ikke si at du sov her i natt.
  • Jeg gjorde det.
  • Du kommer til å miste kona di visst du sover på jobben din, Børre.
  • Hva har du?
  • Jeg har spanet utenfor familien Granerud sitt hus. De har nettopp kommet hjem.
  • Ok, la oss dra, sa jeg og reiste meg opp.

Vi gikk ut av kontoret, ut av politistasjonen, satt oss inn i bilen og kjørte av gårde til familien Graneruds hus. Da vi kom frem, stod det en bil i oppkjørselen til det store hvite huset. Jeg og Tommy gikk ut av bilen, mot huset, så ringte vi på, ut kom det en mann i 40 årsalderen.

  • Herr Granerud?
  • Ja?
  • Børre Hoff, dette er Tommy Årdal. Vi kommer fra politiet. Kunne vi ha fått kommet inn og snakket med sønnen din?
  • Arne? Hva gjelder dette?
  • Det gjelder en rekke innbrudd her i området.
  • Ok, kom inn.

Vi fikk komme inn i stuen, etter hvert kom Arne inn i stuen. Da visste jeg at han var uskyldig. Jeg så på det blonde kortklipte håret hans, de brune øynene hans. Det var en annen person som hadde beskyldt han for dette.

  • Arne Granerud?
  • Ja?
  • Børre Hoff, Tommy Årdal. Vi kommer fra politiet. Vi vil snakke med deg om noen innbrudd her i området.
  • Ok, har dere tatt han?
  • Han? Vet du hvem det er?
  • Ja, jeg var venn med han, helt til han ranet bestemoren min.
  • Anmeldte du han?
  • Ja, men han har ikke blitt tatt.
  • Ok, vel din tidligere venn har brukt ditt navn til å si at han er uskyldig. Vet du hva han egentlig heter?
  • Alexander. Alexander Solvåg. Jeg kan vise dere ett bilde av han.
  • Tusen hjertelig.

Vi ventet en liten stund på at Arne skulle komme tilbake, så kom han tilbake med en årbok i hånden sin.

  • Det er Alexander, han går på mekaniker linja. Når vi var 12 år og jeg sa at jeg ville bli ambulansesjåfør, så sa han at han ville mekke ambulansen min.

Jeg så på bildet, tenåringen som han pekte på hadde brunt hår og blå øyne, akkurat som den tenåringen på det bildet, som Lasse hadde sendt til meg.

  • Tusen takk, sa jeg og reiste meg.

Tommy fulgte etter, vi gikk ut av huset, satt oss inn i bilen, jeg tok opp mobilen, så ringte jeg til Lasse.

  • Ja?
  • Lasse. Hvordan ser den tenåringen som er med deg ut?
  • Han er en tenåring, ok?
  • Har han brunt hår og blå øyne?
  • Ja. Hva da?
  • Den tenåringen som er med deg, er etterlyst for flere innbrudd og ran av eldre kvinner. Jeg og Tommy har nettopp vært på besøk hos den EKTE Arne Granerud!

Jeg satt og ventet på svar, jeg visste at han var der, men jeg visste ikke om han godtet seg eller ikke.

  • Det visste jeg ikke, men det skal jeg få slutt på nå! sa Lasse og la på.

 

Lasse:

Mobilen lå avslått i bilen, den såkalte Arne Granerud var inne i koia og gjorde absolutt ingenting. Men han ville komme til nytte, for Børre ville ha han, så da ville han få han. Ved hjelp av meg. Jeg stormet inn i koia, han bare satt der med øynene klistret til pc-en sin.

  • Arne?
  • Ja.
  • Er du interessert i en tacokveld?
  • Vet ikke. Kanskje.
  • Nei, du er mer av kebabtype er du ikke?
  • Klarer du å lage det her da?
  • Det vil ta litt tid, men det er verdt det.

Jeg fyrte opp i vedovnen, så startet jeg med kebaben, etter en stund så ble den ferdig. Jeg ga tenåringen litt, men det han ikke visste var at jeg hadde puttet litt sovemedisin i maten hans, så etter en halvtime lå han der og sov. Da hentet jeg gaffateip fra bilen. Bandt fast bena hans, armene hans, klistret en liten gaffabit foran munnen hans, så bar jeg han ut i bilen min. Kjørte til byen med han sovende bak i baksetet, og lette etter Børre sin bil. Etter hvert så jeg Børre stå foran en bil og snakke med en annen mann inne i sentrum. Så snudde Børre seg mot bilen og tok noe ut fra bilen, så gikk de bort fra den. Da kjørte jeg bort til den, de var inne på en bensinstasjon. Jeg dro ut tenåringen, åpnet bakdøren på bilen til Børre, så la jeg tenåringen inn og dekket han med ett teppe, la inn sekken bak passasjersetet, og forsikret meg at jeg ikke hadde blitt sett. Deretter dro jeg derfra. Nå ville jeg bare hjem til Aleks.

 

 

Børre:

Jeg og Tommy var inne på en bensinstasjon for å kjøpe oss litt lunsj, pølse med brød, kaffe og slike ting. Vi betalte for oss, så gikk vi ut igjen i bilen. Jeg hadde ikke hørt noe fra Lasse, men jeg håpte å høre fra han. Tommy hadde kjøpt seg to vannflasker, og tatt med seg en haug med servietter fra bensinstasjonen. Jeg lurte selvfølgelig på hvorfor.

  • Hvorfor to vannflasker og så mye servietter?
  • Beklager. Gammel vane.
  • Gammel vane?
  • Ja, da jeg og Jens var kollegaer, pleide Jens ofte å søle. Så etter hvert kjøpte jeg mye vann, og tok med meg mye servietter fra bensinstasjonen.
  • Ok.
  • Det er bare noe du bør vite. Han søler mye når han spiser, så når du engang får en sak med han, husk vann og servietter.
  • Det skal jeg huske.

Vi satt oss inn i bilen. Jeg begynte å spise, Tommy begynte å kjøre, men med engang han begynte å kjøre hørte vi begge en stønnelyd fra baksetet. Jeg ble skremt, og Tommy tråkket på bremsen. Akkurat da lurte jeg på om Tommy var synsk, for jeg klarte nemlig å søle på meg selv.

  • Vann og servietter? spurte Tommy.
  • Tusen takk.

Vi begge så bak oss, ett teppe lå der og bevegde på seg, Tommy dro bort teppet, og under det teppet, lå Alexander Solvåg. Med gaffateip og hele pakka. Jeg visste bare at Lasse hadde vært her. Da han så på oss, så han redd ut. Men vi kjørte tilbake til politistasjonen. Tommy hentet en saks og fikk klippet opp gaffateipen rundt bena hans, slik at han kunne gå inn. Jeg fant en sekk bak passasjersetet mitt og bar den inn. Så bestemte vi oss for å snakke med Alexander inne på ett forhørsrom. Men først måtte vi vente på barnevernet siden Alexander var under 18 år. Imens var vi inne på forhørsrommet for å ta av gaffateipen over munnen hans.

  • Jeg vil bare si deg en ting. Dette gjør vondt, sa Tommy og rev av gaffateipen.

Da ynket Alexander seg i smerter, før han så opp på oss begge.

  • Jeg gjorde ikke det.
  • Forhøret er ikke begynt enda.
  • Hvorfor er dere her da?
  • For å fjerne gaffateipen over munnen din.
  • Hva med gaffateipen rundt hendene mine?
  • Vi foretrekker at du har håndjern på deg.
  • Ja, men dette er gaffateip.
  • Ja, men det er enda bedre, sa Tommy, så gikk vi ut.

Etter hvert kom det en kvinne fra barnevernet. Da gikk vi inn i forhørsrommet hvor Alexander satt.

  • En dataekspert har undersøkt pc-en din. Du har sendt en e-post.
  • Også?
  • Du ville at politiet skulle fokusere seg på en annen sak, enn på alle innbruddene her i områdene. Derfor sendte du denne e-posten til en journalist. «Lasse Urdal kidnappet en tenåring fra det forlatte kino teateret i sentrum i kveld». Ikke noe hvem tenåringen var. Ikke noe om det var noe krangling eller slåssing før kidnappingen. Ikke hvem du er. Bare at det kom fra en anonym e-post adresse.
  • Så da vet du ikke hvem som har sendt e-posten? spurte barnepedagogen.
  • Jeg vet det nå. Han heter Alexander Solvåg. Journalisten ga oss en utskrift av e-posten som han fikk. Akkurat samme e-post var på Alexanders pc. Men hvorfor beskylte du Arne for alle de innbruddene?
  • Han ville ikke ha noe med meg å gjøre.
  • Han ville ikke ha noe med deg å gjøre. Vel, jeg forstår han godt. Fordi venner burde ikke rane andre venners bestemødre.
  • Har dere bevis på at han har ranet da? spurte barnepedagogen.
  • Om vi har bevis? Nå skal du få se bevis! sa jeg og gikk ut.

Jeg gikk ned på kontoret, hentet sekken til Alexander, så gikk jeg tilbake til forhørsrommet, åpnet den ene lommen og begynte å dra ut bevisene.

  • Flaxlodd, snus, røyk, tobakk.

Helt til slutt åpnet jeg alle lommene og tømte hele sekken utover bordet. Da kom en haug med smykker fallende ut.

  • Sist men ikke minst, smykker til en verdi til over 150 000 kroner. Er det bevis nok?

Barnepedagogen stod der helt målløs, men jeg var enda ikke ferdig.

  • Jeg snakket med bestemoren din. For 3 år siden mistet du bestefaren din. Bestemoren din har hatt på seg gifteringen sin helt siden hun ble gift, til og med etter at bestefaren din døde. Så en dag var den ikke på fingeren hennes. Hun lette og lette. Men fant den ikke, men nå er den funnet. Den lå inne i pc-en din, sa jeg og fisket den frem. ? «Min kjære Kjell». De giftet seg i 1970.

Alexander så ned på alt det som han hadde stjålet. Så bøyde jeg meg ned og så på han.

  • Hvorfor gjorde du det?
  • Hvorfor ikke?
  • Du vet, disse tingene som du stjeler, de betyr mye for en person.
  • Også?
  • Du bryr deg ikke.
  • Nei.
  • Hva er det du bryr deg om da?
  • At han der Lasse fyren som kidnappet meg, ødela mobilen min.
  • Han kidnappet deg ikke. Dessuten bryr jeg meg ikke om at han ødela mobilen din, for du har stjålet til nesten 200 000 kroner.
  • Så ingen vil høre på meg, om at jeg ble kidnappet?
  • Han kidnappet ikke deg! Han ville hjelpe deg! Han trodde på deg! Men så forrådte du han bare!
  • Sier du ja.
  • Arrester han! Vi har uansett mer en nok på han! sa jeg og gikk ut av forhørsrommet.

Da jeg kom hit, trodde jeg bare at jeg hadde en kidnappingssak, men det hadde jeg ikke, og det endte opp med at jeg løste denne byens største innbruddssaker. Politiet i denne byen kontaktet alle folkene som hadde blitt rammet av denne innbrudds bølgen og frastjålet ting av Alexander Solvåg, mens jeg og Tommy bestilte oss en flybillett for å komme oss hjem. På flyplassen sent den kvelden, bestemte jeg meg for å gjøre noe som jeg aldri har gjort før. Nemlig å ringe Lasse, og takke han for hjelpen.

  • Hallo?
  • Lasse, takk for hjelpen din. Jeg vet at det var du som leverte han til oss.
  • Ja, det. Er han arrestert nå da?
  • Ja, og godt er det.
  • Hva da?
  • Han har stjålet til omtrent 200 000 kroner.
  • Fy faen. Men en ting, hvorfor vil ikke Line snakke med meg?
  • Jeg har ikke sagt at hun ikke vil snakke med deg. Men hun har litt smerter.
  • Går det bra med henne?
  • Moren hennes er med henne, også er hun sykemeldt fra jobben.
  • Hva er det med henne da?
  • Nei, hun er litt uvel. Legene sier at barnet har det bra. Men hun har det mye bedre nå, enn det hun var i forrige uke.
  • Ok, får håpe at hun blir bra igjen da.
  • Det gjør jeg også.

Med ett hørte jeg ett skikkelig smell fra den andre siden av røret, og at det ble helt stille, jeg ble bekymret og så alvorlig fremfor meg.

  • Lasse? Lasse?

Så ble det summetone. Jeg kikket på mobilen min, mens Tommy så bekymringsfullt på meg.

  • Hva er det?
  • Jeg hørte noe som hørtes ut som en motorsykkel, kanskje flere, så ett skikkelig smell, deretter ble det stille, så summetone.
  • Trafikkulykke?
  • Mest sannsynlig. Problemet er at vi ikke vet hvor han er.

Mer enn bare en ferie

Kapittel 5.

Arne Granerud. Jeg hadde søkt han opp på internett. Det virket som om han var en ganske interessant fyr. 16 år, snille foreldre, enebarn, studerer helse på videregående. Han har mest sannsynlig ikke gjort disse innbruddene. Jeg søkte opp adressen hans, så dro jeg og Tommy dit. Da vi kom frem, kom vi til ett mørkt hus. Ingen biler i oppkjørselen, men naboen var ute med hunden sin.

  • Kan jeg hjelpe dere?
  • Vet du om familien Granerud er hjemme?
  • Nei, de er på ferie, men de kommer tilbake i morgen.
  • Ok, tusen takk.

De, han sa de. Var Arne med, eller er det bare mor og far? Uansett ville jeg snakke med Lasse om det.

  • På tide å forhandle igjen. Bare vær helt stille, sa jeg til Tommy mens jeg ringte til Lasse.
  • Vær så snill og si at du har noe.
  • Jeg har vært på besøk hos familien Granerud.
  • Og?
  • De er på ferie.
  • Mor og far?
  • Kanskje Arne også.
  • Arne er jo med meg!
  • Du må ikke se bort fra at guttungen lyver bare for å redde skinnet sitt. Du har vært tenåring du også.
  • Men jeg har ikke oppført meg slik! Hva skal jeg gjøre da?
  • Ikke mistenk noe. Oppfør deg slik som du pleier å oppføre deg, kom det fra Tommy.
  • Ok, hvem var det?
  • Det er kollegaen min, Tommy.
  • Hva med Line da?
  • Hun har litt fri.
  • Har hun fått sparken?
  • Nei, det har hun ikke. Jeg sørget for at hun ikke fikk sparken, fordi at hun er gravid, og kommer til å bli alenemor.
  • Ok, tusen takk Børre.
  • Oppfør deg fint med han. Er det forstått?
  • Det er forstått. Fikk du meldingen min?
  • Meldingen?
  • Det er ett bilde av gjerningsmannen som bryter seg inn i en matbutikk hvor det har blitt stjålet røyk, tobakk, snus, flaxlodd. Bare se på bildet, se hvem det kan være.
  • Ok, skal gjøre det, sa jeg og la på.

Deretter så jeg bort på Tommy.

  • Hva er det?
  • Var jeg nettopp vennlig mot Lasse Urdal?
  • Du bare følger ledetråder. La oss dra tilbake.

Tommy startet bilen, så kjørte vi tilbake til politistasjonen, gikk inn på kontoret, jeg fant frem mobilen min, og ganske riktig, der var det en melding fra Lasse. Jeg lastet meldingen ned på en pc, så undersøkte vi bildet.

  • Ser ut som en tenåring. Svart hettegenser, mørk dongeribukse. Kanskje i 15-16 årsalderen.
  • Arne er i den alderen. Men denne tenåringen har vært litt uforsiktig. Han har ikke på seg hansker. Han har ikke på seg solbriller. Det ser ut som om han har brunt hår. Skal vi snakke med en videregående skole og se om noen kan stemme over ens med hans beskrivelse?
  • Det vil bli vanskelig, men ok.

Det fantes bare en videregående i denne byen, men den var stor, hadde flere linjer, så jeg trodde at vi hadde en sjanse. Jeg og Tommy dro dit, jeg kontaktet rektoren på veien dit, så møtte han oss ved skolen, siden skolen nå var stengt. Vi ville jo bare finne ut hvem innbruddstyven var, og siden han kanskje gikk på skolen, ville vi ha skoleårboken. I vertfall låne den. Rektoren lot oss få se i den, så vi dro av gårde til politistasjonen, gikk tilbake til kontoret og så på årboken.

  • Arne Granerud, han ser ut som en snill gutt. Går på helse og oppvekst fag. Han stemmer ikke overens med innbruddstyven. Han har ikke samme utseende.
  • Hvordan det?
  • Arne Granerud har blondt hår, innbruddstyven hadde brunt.
  • Det kan jo godt hende at Arne har farget håret.
  • Ja, kan godt hende. Jeg vil se nærmere på øynene til innbruddstyven, sa jeg og zoomet inn på bildet av innbruddstyven. ? Innbruddstyven har blå øyne. Arne har brune. Arne har ikke gjort det.
  • Så spørs det hvem som er sammen med Lasse da.
  • Ja, spørs.

Mer enn bare en ferie

 Kapittel 4.

Børre:

Jeg har lyst til å finne ut av de tre tingene. Hvem er Arne Granerud? Hvem er det mystiske vitnet? Sier Lasse sannheten? Så en ekstra ting. Er Arne Granerud uskyldig? Derfor var det godt at jeg hadde Tommy med meg. Jeg derimot var ganske trett selv om dagen nett så vidt hadde begynt.

  • Ok, vet du hvor Lasse befinner seg? spurte Tommy.
  • Aner ikke. Folk der ute leter etter han. Men så langt har de ikke funnet han, eller tenåringen.
  • Hvor tok han tenåringen fra?
  • Fra sentrum. Jeg vet ikke hvor fra sentrum, jeg vet heller ikke når. Jeg fikk bare høre at Lasse hadde kidnappet.
  • Ok, det er lengesiden jeg har jobbet med en sak om Lasse. Hvordan ser han ut nå?
  • Sist jeg så han, så hadde han kortklipt brunt hår, ikke noe skjegg, de samme grønne øynene, han hadde på seg en utslitt grønn vinterjakke, dongeribukse, det er vel alt.
  • Ok, for sist jeg så han så hadde han jo langt hår og skjegg. Har du sendt ut bilder av han eller?
  • Ja, det har jeg, så politifolkene vet hvem de ser etter. Men det jeg vil nå, det er å snakke med journalisten som la ut den artikkelen, jeg vil vite hvem det mystiske vitnet er.
  • La oss dra da, sa Tommy og gikk ut av politistasjonen.

Vi gikk ut mot leiebilen min, Tommy stilte seg foran den, jeg tok nøklene ut av lomma og ga de til Tommy.

  • Kjører du? Jeg har skadet ryggen min.
  • Ok, jeg kan kjøre.

Vi satt oss inn i bilen, Tommy startet den og vi kjørte av gårde. Etter noen minutter kom vi frem. Vi gikk inn i avislokalet, så kom vi i kontakt med redaktøren.

  • Kan jeg hjelpe dere?
  • Vi skulle ha snakket med journalisten som ga ut artikkelen hvor Lasse Urdal kidnapper en tenåring.
  • Er dere fra politiet?
  • Ja.
  • Ett øyeblikk, sa redaktøren og gikk bort fra oss.

Etter ett par minutter kommer han bort med det jeg antar er journalisten som skrev artikkelen. Han kom inn i rommet hvor jeg og Tommy befant oss.

  • Hva gjelder det?
  • Børre Hoff, Tommy Årdal, vi kommer fra politiet. Vi er her angående den artikkelen som du skrev. Den om Lasse Urdal som kidnapper en tenåring.
  • Å, den, ja har dere funnet tenåringen?
  • Nei, dessverre. Vi mangler vitnet. Kunne du ha fortalt hvem som tipset deg?
  • Dessverre. Jeg fikk en anonym e-post. Da mener jeg anonym. Jeg har prøvd å kontakte personen, men har ikke fått svar. Jeg hadde hjulpet dere men jeg kan dessverre ikke.
  • Ok, kan vi få e-posten?
  • Ja, jeg skal skrive den ut til dere, sa journalisten og gikk ut.

Jeg og Tommy ble igjen på kontoret, så etter noen minutter kom journalisten inn med e-posten i hånden.

  • Jeg syntes at e-posten er ganske mistenkelig. Bare les, sa journalisten og ga meg utskriften av e-posten.
  • «Lasse Urdal kidnappet en tenåring fra det forlatte kino teateret i sentrum i kveld».
  • Nettopp. Ikke noe hvem personen er, hvem tenåringen er, hvorfor tenåringen ble kidnappet, om det var krangling før Lasse kidnappet tenåringen. Ingenting. Merkelig.
  • Enig.

 

Lasse:

Han var sint på meg, det var han, men han ville etter hvert skjønne at jeg ville hjelpe han. Akkurat nå latet jeg som om jeg sov, til og med når jeg hørte fotskritt, og når jeg visste at han var rett vedsiden av meg. Når han løftet på armene, åpnet jeg øynene. Han så på meg med strenge blikk. Jeg så på han med ett rolig blikk. Han holdt i en kjele, han ville vel slå meg med den.

  • Vil du virkelig gjøre det der? Vet du hva som skjer med deg da?
  • Hva da?
  • Da blir du arrestert for mordforsøk, eller mord.

Han fortsatte å se strengt på meg, jeg fortsatte å se rolig på han, helt til han tok ned kjelen, han skalv, så gikk han bort til sengen sin. Jeg derimot satt meg litt mer opp.

  • Du vet at jeg vil hjelpe deg, Arne.
  • Så hvorfor ødela du mobilen min?
  • Vil du vite hvor gammel jeg er, Arne?
  • Jeg vet ikke. 150 år?
  • Jeg blir 25 år, så jeg er 125 år yngre enn det du sa. Men ut av de 25 årene, så har jeg vært etterlyst i 7 av dem.
  • Skryter du?
  • Nei, jeg gjør ikke det. Jeg sier at jeg er lei.
  • Så hvorfor gir du deg ikke selv inn?
  • Fordi jeg er redd.
  • Redd, ja særlig.
  • Jeg er det. Alt begynte når jeg var 18 år.
  • Begynner du å bli myk nå? Forteller hva som skjedde da og da? Det er bare damer som gjør det.

Da ble jeg irritert, gikk ut av koia, satt meg inn i bilen, tok frem mobilen, så søkte jeg opp innbrudd i nærområdet. Jeg tenkte at Børre kunne trenge litt hjelp. Jaggu meg var det mye sykt her. Flere eldre kvinner hadde hatt innbrudd, blitt frastjålet smykker og verdisaker til over 10 000 hver person. En matbutikk hadde blitt frastjålet all røyk, tobakk, snus og flaxlodd. Enten er denne raneren ute etter å bli rik, eller så er han ute etter makt. Kanskje begge deler. Det lå en artikkel ute om innbruddet i matbutikken. Jeg trykket på den, og der på fremsiden, var det ett bilde av gjerningsmannen, jeg lastet det ned, så sendte jeg det til Børre. Han trengte hjelp.

 

Børre:

Vi var ikke ferdige med journalisten som la ut artikkelen om Lasse og tenåringen. Vi lurte jo selvfølgelig på om det var han som hadde kontaktet politiet. Derfor ville vi snakke litt med han nå.

  • Var det du som kontaktet politiet? spurte jeg.
  • Ja, det var en annen ting som var litt rart. For jeg ringte politiet, for å høre hvordan det gikk med Lasse Urdal saken, og hvem kidnappingsofferet er. De hadde ikke fått noe inn om en kidnapping av en tenåring.

Vi begge så på han. Hva slags vitne melder vel ikke ifra en kidnapping? Eller en kriminalitet? En mistenkelig en.

  • Tusen takk for hjelpen din.

Vi begge reiste oss opp, gikk ut i bilen, kjørte tilbake til politistasjonen, gikk inn på kontoret som jeg hadde fått. Så begynte jeg å notere ned noe som jeg syntes var merkelig.

Hvorfor er Lasse her?

Hvem er det mystiske vitnet?

Hvem er Arne Granerud?

Hva slags vitne melder ikke ifra om en kriminalitet?

Hvem er personen som har gjort innbrudd i den siste tiden?

  • Innbrudd? undret Tommy.
  • Ja, Lasse sier at han hjelper Arne Granerud, han sier at Arne har blitt anklaget om noen innbrudd her i byen.
  • Skal vi sjekke det ut da?
  • Det kan vi like gjerne gjøre.

Mer enn bare en ferie

Kapittel 3.

Jeg kjører rolig på traktorveien idet mobilen min ringte, jeg fisket den opp fra lomma, så svarte jeg.

  • Vel, hallo søta.
  • Jeg ignorerer at du sa det. Hvordan går det med han?
  • Jeg er på vei til å se han nå, men jeg må si deg en ting Børre. Jeg har ikke kidnappet han. Jeg hjelper han.
  • Med hva?
  • Han sa at det hele var en misforståelse. At plutselig fikk han politiet etter seg, så var han siktet for innbrudd og slikt.
  • Hva heter han?
  • Det vet jeg ikke.
  • Idiot.
  • Jeg skal spørre når jeg kommer tilbake, ok?
  • Hvor er du?
  • Sier jeg det, kommer du og dreper meg, eller i vertfall banker meg opp, sa jeg og la på.

Så etter litt så jeg koia der inne, den så faktisk mye flottere ut i dagslys, men koseligere når det var kveld. Jeg steg ut av bilen, så gikk jeg mot koia, gikk inn for å se om tenåringen var der. Absolutt ikke en sjel der. Så snudde jeg meg, og der var han.

  • Hvor har du vært?
  • Det er ett mobiltårn ikke så særlig langt herfra. Vi får også internett og strøm derfra. Pc-en min måtte lade, så jeg surfet litt på internett.
  • Surfet litt på internett? spurte jeg mens jeg tok tak i sekken hans. Så prøvde jeg å slenge den mot en sten.
  • Nei! Vent! Jeg trenger den til å bevise min uskyld!
  • Jeg har allerede en løsning. En venn av meg kan hjelpe deg.
  • Kan vi stole på den vennen?
  • Ja, han jobber innen politiet.
  • Politiet? Er du sprø? Vi kan ikke stole på politiet akkurat nå!
  • Ok, vi gjør det på min måte og på din måte. Vil du ikke fortelle hva som hendte?
  • Jo.
  • Nettopp. Så ta og slapp av. Jeg må dessuten ha navnet ditt.
  • Arne Granerud.
  • Ok, tusen takk. Bare gå inn i koia og slapp av. Det vil gå fint dette her.

Jeg gikk tilbake til bilen, så ringte jeg Børre opp igjen, for å gi han tenåringens navn.

  • Børre Hoff.
  • Arne Granerud.
  • Hva?
  • Tenåringen som jeg skal ha kidnappet heter Arne Granerud.
  • Ok, jeg skal se nærmere på saken. Ikke våg deg å skade han.
  • Hva tror du at jeg er, Børre?
  • Akkurat nå, vet jeg ikke.
  • Er Line der?
  • Hun vil ikke snakke med deg, sa Børre og la på.

Jeg visste at han løy, men jeg hadde ikke tid til å bry meg om det. Jeg steg ut av bilen, tok ut litt mat, så gikk jeg mot koia, det hadde vært kaldt i natt, så derfor hadde maten holdt seg ganske bra. Ved hadde jeg funnet på vei til koia, når jeg var på vei tilbake. Når jeg kom inn i koia, fyrte jeg opp vedovnen, så begynte jeg å lage til litt mat. Da la jeg merke til at Arne fiklet med mobilen sin.

  • Slå av mobildata og Wifi på mobilen din.
  • Hvorfor det?
  • Slik at politiet ikke finner oss.
  • Hva med politivennen din da?
  • Han undersøker saken din. Han kommer derimot ikke til å røre oss. Slå av mobildata og Wifi på mobilen din. Jeg sier det ikke igjen.
  • Ok, sa Arne og begynte å se på mobilen igjen.

Da fikk jeg nok, tok tak i mobilen til Arne, åpnet vedovnen, veden brant godt der inne, så derfor hev jeg mobilen hans inn dit.

  • Hva faen! Hvorfor gjorde du det?
  • Fordi du ikke hører på meg. Jeg ba deg fint om å slå av mobildataen og Wifi-en. Men hva gjør du? Du hører ikke på meg! Jeg prøver å hjelpe deg, men det ser faen meg ikke ut som om du vil ha hjelp!
  • Men hvorfor ødela du mobilen min? Den var ny.
  • Tenk på det til neste gang når noen vil hjelpe deg!

Arne gikk tilbake til sengen sin, la seg ned og så rett inn i veggen, etter hvert ble maten ferdig. Da gikk jeg bort til han med maten hans.

  • Du må spise litt.
  • Jeg er ikke sulten.
  • Jeg setter den ned på bordet her.
  • JEG ER IKKE SULTEN, MAMMA!

Akkurat da fikk jeg nok. La fra meg maten hans, gikk ut av koia, satt meg i bilen og ringte til Børre.

  • Børre Hoff.
  • Vær så snill, si at du har begynt å undersøke saken hans, før jeg etterlater han her helt alene!
  • Hva er det?
  • Gutten er spydig, jeg har faen meg fått nok.
  • Har du gjort noe mot han, siden han er så spydig?
  • Jeg har gitt han tak over hodet, jeg har gitt han mat, jeg har gitt han ett teppe slik at han er varm om natten, og jeg har sagt at jeg vil hjelpe han, men nå er jeg ganske usikker når det kommer til den saken, så hjelp meg Børre!
  • Jeg skal se nærmere på saken. Men jeg gjør det ikke for deg, jeg gjør det for han.
  • Tusen takk, sa jeg og la på.

Det er noe dere lesere må vite. Dette er en historie som har to fortellere. Nemlig meg Lasse, som vil hjelpe tenåringen, og Børre, som også vil hjelpe tenåringen, men ikke meg. Så nå må dere dessverre forlate meg. Men vi snakkes om litt. Håper jeg.

 

Børre:

Jeg hadde ett navn, Arne Granerud. Jeg hadde en sak, men jeg hadde nå blitt dratt i forskjellige retninger. Ett vitne så en tenåring bli kidnappet i går av Lasse Urdal, men hvor var det vitnet? Viktigst av alt, hvem var det? Så sier Lasse Urdal at han ikke har kidnappet den tenåringen, men hjelper han. Hvem skal jeg høre på? Vitnet som jeg ikke vet hvem er. Lasse Urdal. Eller meg selv? Jeg velger alle tre, derfor vil det bli vanskeligst, og derfor vil jeg trenge en pause selv om klokken bare er 11 om morgenen, men så hadde det jo med at jeg ble sendt hit med fly klokken 5 om morgenen, så da er det godt med en pause. Jeg gikk ut av kontoret som jeg hadde fått, ut av politistasjonen, mot leiebilen min, men så fikk jeg øye på en kjent person.

  • Tommy?

Bare noen få meter fra meg, kom Tommy gående, han gikk sakte fordi han så ned på mobilen sin. Da jeg sa navnet hans så han opp på meg.

  • Børre? Så du er her ja. Jeg hadde en liten anelse om at du var her.
  • Sendte Jens deg hit og eller?
  • Nei, privatetterforskning på fritiden. Jeg prøver å finne faren min.
  • Ok, og sporene ledet hit?
  • Han bodde her i forrige uke. Nå bor han på en ukjent adresse.
  • Du vil finne han, Tommy. Det vet jeg.
  • Så, du er her på grunn av Lasse?
  • Ja, han sier at han ikke har kidnappet. Men jeg vet ikke hvem jeg skal høre på. Vitnet som jeg ikke vet hvem er, Lasse Urdal, eller meg selv. Så derfor har jeg valgt alle tre. Derfor blir det vanskelig, og derfor trenger jeg en pause akkurat nå.
  • Skal vi ned på en kafe og snakke om saken da? Det er en kafe rett nede i gaten som har fått seg en ny kaffemaskin, har jeg hørt.
  • Hvorfor ikke, sa jeg og fulgte etter Tommy.

Vi gikk nedover i gaten, inn på en stor kafe, der inne var det en lang kø av mennesker, Tommy sa at han skulle spandere, så derfor satt jeg meg ned. Etter hvert kom Tommy bort med to kopper kaffe.

  • Så hvordan går det?
  • Det var full panikk for noen dager siden.
  • Hva hendte?
  • Julie fikk rier.
  • Har du blitt far?
  • Nei, det var Braxton hicks. Falske rier. Kroppen hennes gjør seg klar for fødselen.
  • Ok, så det går bra altså?
  • Ja, foreldrene hennes er hjemme hos henne nå.
  • Ok, men trenger du hjelp med saken?
  • Ja, det hadde vært ganske greit.
  • Hva har vi så langt?
  • I natt ble jeg oppringt om en kidnapping, jeg ble nødt til å fly hit hvor Lasse befant seg. Når jeg ringte for å forhandle med han, så virket det som om han visste at jeg kom til å ringe han. Derfor vet jeg ikke helt om jeg kan stole på han. Men jeg skal undersøke absolutt alt. Derfor trenger jeg hjelp.

Mer enn bare en ferie

Kapittel 2.

Han så ut som en helt vanlig tenåringsgutt. En student, en helt uskyldig student. Jeg var han for flere år siden. Nå er jeg denne personen, hjelper han ut, vil ikke være kriminell lenger, og kjører på en forlatt traktorvei utenfor byen, slik at vi ikke blir tatt. Når veien tar slutt, ser jeg en gammel trekoie som er forlatt. Det kan være ett bra skjul mens vi beviser hans uskyld.

  • Ok, da slår vi ly der, sa jeg og pekte.
  • Der? Hvorfor det?
  • Det er langt fra byen, dessuten er det forlatt.
  • Det er kanskje en grunn til at det er forlatt. Hvorfor ikke være hjemme hos meg?
  • Fordi der kommer politiet til å lete. Stol på meg, jeg vet hva jeg gjør, jeg har vært etterlyst i 7 år.

Jeg gikk ut av bilen, det samme gjorde tenåringen, så gikk vi begge mot trekoia, jeg fikk opp døren, så gikk vi inn.

  • Er det strøm her? Det er bikkjekaldt her! Er det også innlagt vann her?
  • Ikke klag! sa jeg strengt.

Jeg tok frem mobilen, slo på lommelykta på den og lyste inn i koia. Det var mye støv i den.

  • Ok, jeg bor ikke her!
  • Ok, dra tilbake, bli arrestert, så snakkes vi kanskje om ett par år.
  • Det er støv her! Tykt med støv! Jeg fortjener ikke dette!
  • Men du må vite at du nå må ligge lavt, uansett om du gjorde det eller ikke.
  • Så du tror at jeg gjorde det?
  • Nei, jeg vil bare hjelpe deg. Sett deg i bilen, så får jeg ryddet og gjort rent i koia ganske fort.
  • Ok, hva er en koie?
  • Det er egentlig det samme som en hytte, bare at det ble brukt som husvære for skogsarbeidere, i vertfall før i tiden.
  • Så hvorfor sa du ikke hytte da?
  • Sett deg i bilen, før jeg blir lei, av spydigheten din!

Han så på meg i ett øyeblikk, før han gikk mot bilen, satt seg inn og jeg tok tak i en kost, begynte å koste i koia. Etter en halvtime ble jeg ferdig, og koia så mye hyggeligere ut. Det var ikke strøm i den, men den hadde parafinlamper, en gammeldags ovn hvor vi til og med kunne lage maten vår på, den eneste strømmen den trengte, var brennende ved. Men siden det var så mye støv da vi kom til koia, er det veldig lite. Men allikevel bestemte jeg meg for å hente tenåringen.

  • Kommer du nå eller? spurte jeg da jeg hadde åpnet passasjerdøren.

Han svarte ikke, smelte bare pc-en som han satt med og gikk ut av bilen. Fulgte etter meg, inn i koia.

  • Er det strøm her eller?
  • Koia ble bygget i 1778. Det står innrisset der borte ved ovnen.
  • Du svarte ikke på spørsmålet mitt. Er det strøm her?
  • Nei, det er ikke strøm her. Det var ikke strøm tilbake på 1770 tallet eller tidligere.
  • Det er helt perfekt! Det er bare perfekt!
  • Er du bare en jævla drittunge?
  • Nei, jeg trenger det! For å bevise min uskyld! Jeg må ha internett! Så da må internett ha strøm!
  • Jeg må ut og tenke, jeg gir deg ett teppe i tilfelle du trenger å sove i natt.

Jeg ga han ett teppe, deretter gikk jeg til bilen min og kjørte derfra. Jeg kjørte ned til byen, det var stille der nede, ikke noen politisirener, jeg kjørte ned til stranden, parkerte bilen der, åpnet vinduet, fikk frisk luft i ansiktet, så sovnet jeg.

Morgningen etter når jeg våknet, stirret en måse på meg. Dere må tro at jeg ble skremt da, det samme ble måsen da jeg ble skremt og fløy bort. Da startet jeg bilen og kjørte mot koia igjen. På veien dit fikk jeg øye på noe, det var byens lokal avis, med meg på hovedsiden. Der stod det «Lasse Urdal kidnappet en tenåring under 18 år. En etterforsker som har jobbet med sakene hans, kommer for å redde tenåringen».

Det kunne ikke være andre enn Børre Hoff. Fyren hater meg, men han kunne i vertfall hjelpe tenåringen som jeg ikke har kidnappet, for jeg ønsker nemlig å renvaske han. Hvem vil vel ikke være uskyldig?

Mer enn bare en ferie

Kapittel 1.

Det er enkelte ting dere burde vite om meg. Da jeg var 7 år, mistet jeg foreldrene mine og ble ett fosterbarn. Jeg bodde i 4 fosterhjem fra jeg var 7 til jeg var 16 år. Da rømte jeg hjemmefra. Jeg hadde fått nok. Så, da jeg var 18 år, ble jeg presset til å gjøre noe som jeg ikke ville gjøre. Nemlig å rane en bank. Jeg vil ikke gå nærmere inn på detaljene men det endte med at jeg ble etterlyst. De tre andre som jeg ranet banken med, to av dem havnet i fengsel, mens han ene døde. 6 år senere slapp den ene bankraneren ut, så ble han drept, av en person mens vitner så det. Den andre raneren sitter fortsatt inne fordi det var han som planla ranet, også er det fordi at han ikke har oppført seg så særlig fint. Da han ble arrestert, da fikk jeg høre at han gikk løs på en politimann. Mens jeg, 7 år etter ranet, ligger ute i en tett skog, titter opp i himmelen, og gjør absolutt ingenting.

  • Ah, Thomas. Du ble tatt bort fra oss altfor tidlig. Akkurat nå mekker du vel på drømmebilen din, eller sitter ved ett utsiktspunkt, og venter på meg. Vel, beklager Thomas. Jeg lever fortsatt.

Jeg mistet en kamerat av meg, høst i fjor. Han ble drept og han har ikke gjort noe for å fortjene det. Morderen ble tatt, fengslet, så ble morderen drept, det var noe som jeg ikke ville, for jeg fant ut hvorfor morderen gjorde dette. Jeg fant også ut hvem som hadde drept morderen. Bare la meg si dette. Personen som jeg bor sammen med, som ikke tenker, bestilte ett drap på en mann som hadde mistet datteren sin, hun hadde blitt påkjørt av en mann som het Hansen til etternavn, så da var Thomas ett uheldig offer, for han het jo Hansen til etternavn, så når jeg fant ut sannheten, ville jeg bare at morderen skulle sone tiden sin. Men det ville ikke romkameraten min. Så derfor ble jeg forbanna og stakk av, mens han ikke brydde seg. Men jeg bor sammen med han nå. Men jeg kunne ha trengt en pause.

Jeg kom meg opp på bena, tok tak i en ølflaske som jeg hadde tatt med meg ut, tok meg en slurk, så lagde jeg ett par grimaser. Ølen var kald, og jeg hadde drukket siden jeg var 18 år, da hadde jeg i tillegg drukket til jeg ikke klarte mer, men jeg hadde lovet meg selv å slutte å drikke, kanskje jeg burde gjøre det nå. For jeg nærmer meg 25 år, har drukket til jeg har besvimt helt siden jeg var 18 år. Jeg hev fra meg ølflasken, gikk inn i hytta som jeg og romkameraten min bodde i, så klatret jeg opp på hemsen hvor jeg sov. Tok tak i en bag, og begynte å pakke litt klær, jeg ville ha meg en liten ferie. Da jeg var ferdig med å pakke, slengte jeg bagen ned i første etasje. Lite visste jeg at romkameraten min var der nede og ble skremt. Så da jeg skulle til å klatre ned, så jeg at han kom klatrende opp, så da løp jeg bort til en krok og gjemte meg der. Helt til han kom.

  • Har du planer om å ta livet av meg?
  • Jeg ville ikke ha fått det til.
  • Hva mener du?
  • Du er altfor sterk for meg. Jeg ville ikke fått det til.
  • Så hvorfor skremte du nesten livet av meg der nede da?
  • Fordi at jeg ikke visste at du var der nede, Aleks.
  • Du visste ikke at jeg var der nede.
  • Nei, du har jo sluttet med? med.
  • Med hva?
  • Med dørsmellinga di. Hadde jeg hørt en eller en annen dør smelle der nede, da hadde jeg visst at du var der nede. Da hadde jeg sagt «Se opp! Her kommer det en bag flygende»!
  • Din jævla klovn! sa Aleks og begynte å gå bort fra meg.
  • Så jeg får ikke juling altså? Det som du gjør så altfor ofte mot Reidar?

Da kom Aleks løpende mot meg, jeg gjemte hodet i fanget mitt, så håpte jeg virkelig at han ikke ville slå til meg.

  • Det var for å skremme meg!

Jeg så opp, så absolutt ingen Aleks, men jeg så at stigen opp til hemsen vibrerte, det betydde at han klatret ned den. Jeg kom meg på bena, klatret ned hemsen, plukket opp bagen min, gikk ut av hytta og la den i bagasjerommet på bilen min. Så gikk jeg inn igjen i hytta, hentet noe mat som jeg også trengte på turen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra, bare dit som veien førte meg. Jeg hentet ut mat, gikk ut i bilen med det mens Aleks fulgte etter. Når jeg var ferdig med å pakke, så jeg mot Aleks.

  • Du vil trenge dette, sa Aleks og rakte meg en sekspakning med øl.

Det var fristende å ta det med, absolutt alle fibre i hele kroppen ville ta det med, men jeg var sterk som bare det.

  • Nei, du trenger en romkamerat. Det er ikke så særlig å dø av leversvikt eller noe slikt.
  • Hva mener du med leversvikt?
  • Jeg har drukket til jeg har stupt, ganske ofte helt siden jeg var 18 år, nå blir jeg 25 år i mai. Det jeg sier, er at jeg vil slutte å drikke.
  • Ok, ha en fin tur da, Lasse.
  • Må du ikke savne meg mens jeg er borte.
  • Skal prøve å ikke gjøre det.

Jeg lo og satt meg inn i bilen, startet den og kjørte av gårde. Jeg visste som sagt ikke hvor jeg skulle. Bare dit veien tok meg. Akkurat nå var det bare meg, veien, Andromeda som ble sunget av Kent av en utslitt ny grønn høyttaler i bilen. Jeg vet hva du tenker, at jeg må ha slitt den ganske fort ut, men høyttaleren virker ganske bra, det er bare at den er ikke så grønn nå lenger, fordi at jeg har brukt gaffateip til å teipe den fast i bilen, så fjernet den for å høre på musikk i hytta, etter hvert forsvant fargen mer og mer, men den er fortsatt grønn, og nå har jeg teipet den fast med dobbeltsidig teip. Sangen Andromeda spiller ganske høyt i bilen, jeg nyter hver eneste tone, hver eneste person som møter på meg ser sikkert rart på meg, helt til høyttaleren bestemmer seg for å falle ned fra dashbordet. Jeg blir irritert, vil lete etter han, men til tanke på min egen sikkerhet, så skrur jeg heller opp lyden, også kjører jeg videre. Etter noen timer på veien parkerte jeg bak noe som lignet en gammel kino, den så i tillegg stengt ut, så jeg tenkte at jeg kunne være her, denne natten. Da jeg hadde vært der i omtrent en halvtime kom det en tenåring løpende. Han så ganske sjokkert og redd ut. Han løp inn i smuget som jeg var i, og løp rett på meg.

  • Det er Lasse Urdal! Vær så snill! Ikke drep meg!

Han lå der på bakken helt frossent, så hørte jeg politibiler, tok tak i armen hans, åpnet passasjerdøren på bilen min, satt han inn, før jeg satt meg bak rattet, startet bilen, og fikk oss til helvete bort derfra. Nå så tenåringen mye roligere ut.

  • Hva har du gjort?
  • Ingenting, men de sier at jeg har brutt meg inn flere plasser.
  • De?
  • Politiet, vitner.
  • Kan jeg stole på deg?
  • Ja.

Akkurat da visste jeg at denne ferien som jeg hadde tatt, ville bli mye mer enn en ferie.

Jeg Hører Deg

Kapittel 5.

Det Erika ville gjøre før hun dro hjem, var å besøke graven til faren hennes, derfor kjørte jeg henne dit. Da vi kom frem til kirkegården, stod det noen tenåringer ved inngangen til kirkegården, de så på Erika da hun steg ut av bilen.

  • Erika, hvorfor besøke faren din når han er dau? Når han er dau, så er han dau!

Jeg tok tak i tenåringen da han sa det, så strengt på han, før han løp bort. Like etter løp de andre bort, da gikk jeg og Erika inn mot graven til faren hennes. Da vi kom frem til graven hans, så vi at blomstrer hadde blitt dratt opp med kraft. Erika satt seg ned på huk, hadde tårer i øynene, og plukket opp den ene blomsten som hadde vært plantet.

  • De lar hverken meg, eller far være i fred.

Så reiste hun seg opp, begynte å gå bort fra graven, jeg fulgte etter, hun kom bort til bilen min, satt seg inn, jeg satt også meg inn, og så på Erika.

  • Bare kjør meg hjem.

Det som hadde hendt, hadde gått inn på henne, jeg startet bilen, kjørte hjem til henne og moren hennes. Hun steg ut av bilen, smelte igjen bildøren, jeg gikk ut av bilen, stoppet Erika og så bekymret på henne.

  • Erika! Vær så snill! Ikke la de gå inn på deg!

Da så Erika på meg, jeg så bare bekymringsfullt på henne, mens hun så strengt på meg.

  • 1 år! I 1 år har jeg og far blitt pint! Ingen har gjort noe med det! Ingen bryr seg om det!
  • Jeg bryr meg om det, Erika. Jeg bryr meg om det. Jeg bryr meg om deg.
  • Jeg vil bare inn, sa Erika og gikk inn i huset.

Jeg så etter henne, før jeg etter noen sekunder fulgte etter henne. Jeg gikk inn i huset, og støttet på Iselin.

  • Hva hendte?
  • Noen hadde dratt opp blomstene som var plantet ved graven til faren hennes.
  • Ja, det er jo typisk.
  • Kunne jeg få snakke med deg?
  • Ok.

Vi gikk inn i stuen, satt oss ned i sofaen, deretter så jeg på Iselin.

  • Hva er det?
  • Du heter Iselin Årdal?
  • Ja, hva er det da?
  • Jeg søkte opp Erika på internett. Da du skrev brevet til meg, så skrev du at du het «Dal» til etternavn. Var du gift med halvbroren min?

Iselin var stille, jeg så på henne, var rolig, jeg var ikke sint, jeg var bare rolig.

  • Jeg beklager, at jeg løy til deg.
  • Jeg forstår. Jeg vil fortsatt hjelpe.
  • Du vil?
  • Ja, men da må du hjelpe meg også.
  • Med hva?
  • Pass på Erika i kveld, og i natt.
  • Ok, det skal jeg.
  • Tusen takk, Iselin, sa jeg og gikk ut.

Jeg gikk ut til bilen min, satt meg inn, startet den og kjørte hjemover, da jeg kom hjem, parkerte jeg den i garasjen og gikk inn i huset. Kun Heidi var våken, hun satt inne i stuen. Jeg gikk inn i stuen, satt meg ned ved siden av henne og kysset henne på kinnet.

  • Hvordan går det med deg?
  • Jeg tror jeg legger meg snart.
  • Jeg får være med deg da.

Etter hvert var det leggetid, jeg og Heidi la oss når klokken nesten var elleve. I halv ett tiden fikk jeg en telefon.

  • Tommy Årdal.
  • Tommy! Tommy! Hun er borte! Erika er borte! Hun har lagt igjen en beskjed! Om at hun ikke orker mer! Jeg vil ikke miste henne! Ikke nå! Ikke aldri!
  • Ta det med ro Iselin, jeg skal finne henne, jeg skal kontakte noen betjenter også, sa jeg og la på.

Jeg fikk raskt på meg klær, løp ut av soverommet, ut av huset, satt meg inn i bilen, startet den, men den ville ikke starte.

  • Kom igjen! Ikke nå!

Jeg strevde som bare det for å starte bilen. Etter hvert ga jeg opp, steg ut av bilen, løp ut av gaten, fant en politibil etter 5-10 minutter, og stoppet den bilen.

  • Tommy Årdal! Jeg trenger hjelp!
  • Hva har hendt?
  • Jeg jobber med en mobbesak! Nå har offeret rømt hjemmefra og lagt igjen en lapp der hun sier at hun ikke orker mer!
  • Hopp inn.

Jeg satt meg inn i politibilen, lette etter Erika, vi fant henne nede ved kirkegården, ved farens grav, jeg gikk sakte bort til henne, så på henne med tårer i øynene. Da jeg så på henne, visste jeg at jeg var sent ute. Ambulansepersonell var med oss, gikk bort til henne, satt seg ned på huk foran henne og sjekket pulsen.

  • Hun er borte.
  • Hvor lenge har hun vært død? spurte jeg.
  • 5-10 minutter. Men jeg tror vi ikke kan redde henne, hun har mistet altfor mye blod.
  • Ok, kjør meg hjem, sa jeg til en betjent.

Vi gikk ut av kirkegården, jeg satt meg inn i politibilen og ble kjørt hjem. Da jeg kom hjem, så kjørte betjenten av gårde. Jeg stod bare der i oppkjørselen og så etter politibilen, tenkte på Erika, hun trengte ikke å gå den veien, jeg ville ha hjulpet henne. Deretter så jeg på bilen min. Den ville ikke starte da den burde ha startet. Jeg gikk inn i garasjen, tok tak i ett kubein, så begynte jeg å gyve løs på bilen. Vindu, frontlys, baklys, alt som var knuselig på bilen, ble knust. Deretter gikk jeg inn i huset, hørte Eirin gråte, skammet meg, gikk inn i stuen og la meg ned på sofaen, og sov der resten av natten.

Morgningen etter våknet jeg da solen tittet inn vinduet. Jeg så ut i rommet, hørte Heidi ute på kjøkkenet, reiste meg opp, og gikk ut på kjøkkenet.

  • God morgen.

Heidi snudde seg raskt da jeg sa det.

  • Hva i all verden gjorde du i natt?
  • Jeg beklager.
  • Barna ble livredde! Jeg vil ha ett svar!
  • Den saken som jeg jobber med. Offeret rømte hjemmefra i natt. Hun truet med å ta livet sitt. Jeg løp ut i bilen, prøvde å starte den, men den ville ikke. Så når vi fant henne, var det for sent. Hun var død. Men jeg kunne ha reddet henne! Visst bilen hadde virket! Jeg beklager visst jeg skremte deg og barna! sa jeg og ga Heidi en klem.
  • Hva med bilen da?
  • Vi sender den til vraking. Så skaffer vi oss en leiebil.

Vi fikk tauet bort bilen, så fikk vi oss en lånebil ganske fort, nå ville jeg ha rettferdighet for Erika. Derfor tok jeg med meg sjefen min Jens, og noen konstabler ned på skolen som Erika gikk på. Vi alle gikk mot klasserommet hennes, og stormet inn mens det var time. Noen konstabler tok tak i Peter, skjøv han opp mot en vegg og la håndjern på han, så førte de han ut, mens jeg gikk bort til tavlen og skrev «mobbing» med store bokstaver.

  • I dag skal vi ha om mobbing. Vet dere hva det er?

Jeg så ut i klasserommet, det var stille, elever så bare på meg og Jens, så rakte en elev opp hånden.

  • Ja?
  • Mobbing er å si vonde ting til en person.
  • Ja, du er inne på noe der. Noe annet?
  • Mind your own business.

Da begynte jeg å smile, Jeg så på en tenåringsgutt som helt sikkert kjedet seg, da begynte jeg å skrive mer på tavlen.

  • Mobbing er å si vonde ting til en person, men det er mer, vil du si det Jens?
  • Skoledagen er over, sa den samme tenåringsgutten.

Da gikk Jens mot han, jeg bare så etter dem, da Jens hadde kommet bort, så han på tenåringsgutten.

  • Hva heter du?

Tenåringsgutten så bare opp på han, deretter til siden.

  • Erlend.
  • Erlend, hva hadde du gjort visst du hadde blitt mobbet?
  • Tatt det som en mann.
  • Tror ikke helt at du hadde klart det, for de hadde gått inn på det personlige i livet ditt.
  • Hvorfor er dere her?
  • I natt hendte det noe, jeg fikk telefon fra Iselin Årdal om at datteren hennes hadde rømt hjemmefra. Vi dro ut for å lete etter henne, og fant henne ved kirkegården. Det var altfor sent. Hun hadde tatt selvmord på grunn av all mobbingen. Tenk, Erika kunne ha blitt noe, hun kunne ha blitt en lege, eller en leder, hun kunne ha fått navnet sitt ut der, men uansett så ble livet hennes så altfor kort, ved bare 13 år gammel. Det er enda en ting dere må tenke på. Denne mobbingen deres, folk kan få så pass nok, at de ikke orker å leve lenger. Så istedenfor å mobbe, ta heller vare på hverandre, ser dere noen andre der ute i skolegården som blir mobbet, si ifra til lærer eller rektor, for ingen vil bli mobbet. Dere alle kan gå nå.

Elevene begynte å reise seg opp fra stolene som de satt på, så gikk de ut av klasserommet.

  • Skal vi dra til politistasjonen og snakke med læreren?
  • Det gjør vi.

Vi gikk ut av skolebygningen, satt oss inn i Jens sin bil, så kjørte vi til politistasjonen. Etter noen minutter var vi fremme, da steg vi ut av bilen, og gikk inn i politistasjonen, og inn på forhørsrommet hvor Peter var.

  • Når er dette bullshitet over?
  • I natt hendte det noe.
  • Hva da?
  • Du burde ha gjort jobben din bedre, for i natt, fikk jeg en telefon fra Iselin. Datteren hennes hadde stukket av hjemmefra. Vi fant henne ved farens grav. Hun hadde tatt selvmord.
  • Wow, det kom som en bombe det!

Da ble jeg irritert og slo til Peter. Da ble Peter irritert.

  • Jeg kommer til å saksøke deg!
  • Iselin kommer til å saksøke deg! For å ikke ha gjort jobben din!
  • Jeg gjorde jobben min!
  • Å, virkelig? Vet du hva HMS er?
  • HMS?
  • Ja, Helse, Miljø, Sikkerhet!
  • Hva har det med mobbing å gjøre?
  • Det har alt med mobbing å gjøre! Når en person blir mobbet, går det inn på helsa! Det går inn på den mentale helsa! Det går inn på skolemiljøet! Det går inn på elevens sikkerhet! Men det har du ikke brydd deg om! Du har bare latt det fortsette! Det skal ikke en lærer gjøre!
  • Du er arrestert, sa Jens.

Jeg pustet ganske fort, da en betjent førte han ut. Jens så på meg rolig.

  • Tommy, hun har fått rettferdighet nå.
  • Kunne ønske at hun ikke gikk den veien.
  • Jeg vet, Tommy. Du kan ikke endre på fortiden.
  • Ja, jeg vet. La oss en dag håpe, at Norge er ett mobbefritt land.
  • Det hadde vært en drøm. En god drøm.
  • Ja, vel jeg får komme meg hjem, sa jeg og gikk ut av politistasjonen.

Jeg satt meg inn i bilen, så kjørte jeg hjemover. Da jeg kom hjem, var til og med barna hjemme. Jeg gikk inn på kjøkkenet og så Heidi der inne med barna.

  • Hei.

Heidi og barna så bare på meg. Jeg så at Eirin så redd ut. Da sukket jeg, og satt meg ned på en stol.

  • Jeg beklager for det som hendte i natt. Jeg klarte ikke å kontrollere meg.
  • Hva hendte? spurte Adam.
  • Noe veldig trist hendte på jobben til pappa, Adam. Skal jeg snakke med barna selv?
  • Gjør det, sa Heidi og gikk ut av kjøkkenet.

Jeg ble sittende igjen på kjøkkenet med barna, de så bekymringsfullt på meg.

  • Adam, Eirin. Av og til når jeg blir sint, så kan jeg ikke kontrollere meg.
  • Var du sint på oss?
  • Nei, det var jeg ikke. Jeg var sint på noen andre.
  • Skal du og mamma forlate hverandre?
  • Nei, det skal vi ikke.

Jeg fikk roet ned barna, men jeg måtte også snakke med Iselin, hun hadde jo mistet datteren sin. Da hun åpnet døren, hadde hun tårer i øynene.

  • Iselin. Får jeg snakke med deg?
  • Bare kom inn.

Jeg ble invitert inn i huset, vi gikk inn i stuen for å snakke.

  • Iselin, kondolerer så mye.
  • Var det min feil?
  • Nei, det var nok mobbingen sin feil. Hun orket ikke mer. Jeg kondolerer så mye.
  • Jeg så deg i fjor, jeg var på butikken til Birte, og du kom inn. Jeg fikk sjokk, Bjørn hadde jo nettopp dødd, jeg hadde lyst til å gå bort til deg og kjefte på deg, men jeg la merke til at du så på meg, og smilte.
  • Da jeg jobbet med denne saken fant jeg ut at ektemannen din, Bjørn. Han var halvbroren min, jeg ante ikke at jeg hadde noen halvsøsken, men jeg må ikke se bort fra det, for jeg har aldri møtt min far. Men ifølge min mor, så var han ett svin.

Jeg visste ikke hvem faren min var, jeg visste ikke hvordan han så ut, jeg vet ikke om han er i live, men jeg vet en ting, jeg er en bedre far en det han var. Bjørn var en bedre far en det han var. Det er noe som gjør meg stolt. Om jeg noen sinne kommer til å møte faren min, vet jeg ikke. Men jeg får se.

Slutt.

Jeg Hører Deg

Kapittel 4.

Jeg visste at Iselin ville bli ett problem. Spesielt siden hun ikke kan la være å krangle med datteren sin. Jeg var nå irritert. Jeg jobbet ikke for Iselin. Jeg jobbet for Erika. Men nå stod jeg og var irritert på Iselin ute i gangen hennes.

  • Dere kranglet?
  • Ja.
  • Om hva?
  • Jeg trodde henne ikke. Ok?

Akkurat da tenkte jeg, «Hva slags mor er hun? Som ikke tror på sin egen datter»? Men jeg ville ikke si det til henne, jeg ville bare finne Erika. Iselin fikk bare være hjemme, og tenke på hva hun hadde gjort. Men først ville jeg finne ut hvor Erika hadde tatt veien.

  • Vet du hvor Erika kan ha tatt veien?
  • Nei!
  • Hvor har du funnet henne, når hun har stukket av?
  • Jeg vet ikke!
  • Tenk etter!
  • Spør Birte! Det er alltid hun som har funnet henne!
  • Hvem Birte?
  • Birte Urdal. Hun mistet sønnen sin i fjor. Han het Jonas?
  • Urdal.
  • Ja, kjente du han?
  • Ja, han reddet datteren min, sa jeg og gikk mot bilen min.

Jeg visste hvor Birte jobbet, hun eide nemlig butikken ved byparken, jeg var der den dagen jeg fikk brevet fra Iselin. Så derfor tok jeg turen dit. Utenfor butikken så jeg Birte, med noen andre folk.

  • Birte Urdal? Kunne jeg fått ett par ord med deg? spurte jeg Birte da jeg steg ut av bilen.
  • Det bør være viktig, for vi skal ut og lete etter en tenåring.
  • Det skal jeg også. Jeg skal også lete etter Erika.
  • Du også?
  • Ja, jeg jobber med mobbesaken til Erika. Hvor har du funnet Erika før?
  • Over alt. Ved graven til faren hennes. Men hun befinner seg ikke der.
  • Hvorfor ikke?
  • De som mobber henne, befinner seg ved kirkegården.
  • Har du funnet henne ved noen utrygge gater?
  • Det har jeg ikke. Men faren hennes jobbet ved flyplassen. Jeg har noen ganger funnet henne der.
  • Ok, jeg kan dra dit, sa jeg og satt meg inn i bilen.

Jeg satt kursen mot flyplassen, jeg hadde telefonnummeret til Birte i tilfelle jeg skulle finne henne, eller hun skulle finne henne, for jeg hadde lyst til å snakke med Erika. Etter 20 minutter var jeg fremme ved flyplassen, jeg parkerte bilen inne i ett parkeringshus, steg ut av bilen, og gikk mot flyplassen. Jeg visste ikke hvor faren til Erika jobbet på flyplassen, så derfor hadde jeg mye plass å gjennomsøke. Etter hvert fikk jeg en telefon.

  • Tommy Årdal.
  • Hei du, jeg har funnet henne. Hun har det fint, møt oss nede ved butikken min.
  • Tusen takk, Birte, sa jeg og la på.

Jeg gikk ut av flyplassen, satt kursen mot parkeringshuset, satt meg inn i bilen, startet den, så kjørte jeg mot butikken til Birte. Da jeg kom frem, satt Birte og Erika inne i butikken. Jeg steg ut av bilen og inn i butikken. Da jeg kom inn, så Erika opp på meg med tårer i øynene.

  • Du ville snakke med meg?
  • Ja, håper det går greit. Jeg er ikke sint.
  • Ok, la oss gå da, sa Erika og reiste seg.

Vi gikk ut av butikken til Birte, satt oss inn i bilen min, og satt kursen mot politistasjonen, jeg ville snakke med henne, ikke gjøre henne til noe mistenkt. Da vi kom frem, så hun opp på bygningen.

  • Politistasjonen?
  • Jeg vil bare snakke med deg. La oss gjøre det på kontoret mitt.
  • Ok, sa Erika og steg ut av bilen min.

Vi gikk inn i politistasjonen, Erika var litt redd av å være her, på grunn av alle folkene, men jeg gikk forsiktig ved siden av henne, og opp på kontoret mitt. Vi satt oss ned på hver vår stol, og jeg så litt på Erika.

  • Er du sint?
  • Nei, det er jeg ikke. Men jeg er sint på moren din.
  • Hun trodde ikke på meg.
  • Hun bør gjøre det.

Erika var stille, jeg så bare rolig på henne, hun hadde tårer i øynene sine. Jeg ville bli bedre kjent med henne, og med fortiden hennes.

  • Fortell meg om faren din.
  • Er det så mye å fortelle da? Han syndet, det er det eneste.
  • Han jobbet på flyplassen?
  • Ja, han håndterte bagasje og slikt.
  • Hva het han?

Erika så på meg da jeg spurte henne om det, jeg mente ikke noe vondt om det, jeg ville bare bli bedre kjent med henne.

  • Bjørn.
  • Bjørn Årdal?
  • Ja, du ligner så mye på han. Kjente du han?
  • Nei, kjente han faren sin?
  • Nei, jeg kjente heller kjenner ikke min egen farfar, visst han engang lever.

Da visste jeg, at min egen niese satt rett foran meg. For denne mannen som hun snakket om, farfaren hennes, kjente jeg altfor godt, selv om jeg aldri har møtt han. Han stakk nemlig av fra mor mens hun var gravid med meg. Far, du er en jævel!

Jeg Hører Deg

Kapittel 3.

Siden Erika nå hadde fått hjelp, ville jeg veldig gjerne snakke med skolen hennes dagen etter. Først måtte jeg sette bilen min på ladning. Men får å gjøre det, måtte jeg bære trommesettet ut av garasjen. Der fikk jeg hjelp av Børre.

  • Ante ikke at du spilte trommer Tommy.
  • Da jeg gikk på politiskolen, dannet jeg og noen andre ett lite band. Vi spilte før vi dro hjem før feriene.
  • Jeg vet veldig lite om deg.
  • Du da, hva er hobbyen din?
  • Fallskjermhopping.
  • Fallskjermhopping?
  • Ja.
  • Så når du vil drive med hobbyen din, så hopper du i fallskjerm?
  • Ja.

Jeg så på Børre da han sa det. Han måtte ha flere hobbyer.

  • Har du flere hobbyer?
  • Jeg har matlaging, origamikunst også reparasjoner rundt i huset.
  • Origamikunst?
  • Ja, det var slik Julie falt for meg.
  • Hvordan møttes dere?
  • Ok, la oss sette ned trommene.

Vi satt ned trommene, deretter så jeg på Børre.

  • Jeg var i bombegruppen, mens Julie var tannpleier. Det var en nydelig sommerdag, jeg var ute med noen venner og spiste lunsj. Så kom Julie og noen av hennes venner. En kompis av meg sa til meg at jeg burde prøve meg på den blonde dama i hvit sommerkjole, og det var jo Julie. Jeg ville imponere henne, så derfor bestemte jeg meg for å lage en origamirose av en blå serviett. Da jeg ga henne den, så sa hun, «Du skal være glad at den er blå, for jeg liker ikke blomster». Akkurat da skjønte jeg at yndlingsfargen hennes var blå.
  • Da var du heldig!
  • Det var jeg, vi har vært sammen siden 2013.
  • Det er lenge, men ikke så lenge som meg og Heidi. Vi ble sammen da vi var 23 år.
  • Så hvor gammel er du nå? 100 år?
  • Jeg er 34 år. Så 11 år sammen med samme kvinne, det er noe spesielt, sa jeg og løftet opp trommene.

Børre løftet også opp trommene, så berte vi de ned i kjelleren.

Dagen etter var det på tide for meg å snakke med skolen til Erika. Jeg ville ha ett svar på hvorfor ikke skolen har gjort noe med mobbingen til Erika. Ungdomsskolen til Erika hadde flere klasser, som a-b-c, klasser. Erika gikk i 8c, og hun ble i tillegg mobbet av folk i klassen. Jeg ankom skolen, det var en tre-etasjers skolebygning med gymsal og administrasjon. Jeg stoppet bilen, gikk ut av bilen og inn i administrasjonen. Der inne kom jeg i kontakt med en sekretær. Hun gikk for å hente rektoren. Han kom ganske raskt ut i resepsjonen.

  • Kan jeg hjelpe?
  • Tommy Årdal, jeg kommer fra politiet.
  • Har det hendt noe?
  • Jeg er her angående Erika Dal. Hun går på denne skolen.
  • Hva med henne?
  • Hun har sagt at hun har blitt mobbet på denne skolen. Til og med av folk som går i klassen hennes.
  • Ok, jeg skal høre med læreren hennes.
  • Da skal jeg være med.

Siden jeg nå jobber med en mobbesak der offeret fortsatt lever, men er ustabil, så er det faktisk en hastesak, så da ville jeg komme til bunns i det ganske fort, før det er for sent. Rektoren ba meg bli med, han virket litt irritert, så etter hvert, kom vi til ett klasserom. Han banket på, tittet inn og ba læreren om å komme ut. Etter litt kom det en mann som hadde på seg en rutete hvit skjorte, dongeribukse, han hadde brunt hår og blå øyne. En typisk norsk mann.

  • Hva er det?
  • Dette er Tommy Årdal. Han kommer fra politiet. Han sier at Erika blir mobbet.
  • Han sier det?
  • Erika sier at mobbingen ikke blir gjort noe med.
  • Du heter Årdal til etternavn?
  • Ja, hva med det?
  • Er du onkelen til Erika?
  • Nei, det er jeg ikke. Hun heter Dal til etternavn.
  • Nei, det gjør hun ikke. Hun heter Årdal. For å si det rett ut, du ligner på en prikk, på faren hennes. Når han levde da.

Jeg så på det smilende blikket hans. Peter Gabrielsen, for en lærer, han ville ikke at mobbingen skulle ta slutt. Nå hadde han i tillegg begynt å mobbe meg. Men jeg hadde planer om å stoppe det.

Siden jeg hadde tatt permisjon fra jobben, for å prøve ut privatdetektiv yrket, så hadde jeg lov til å bruke politistasjonen, til og med kontoret mitt der. Men siden jeg jobbet med en mobbesak, så ville jeg finne ut mer ting om noen personer. Erika. Iselin. Peter, og rektoren på skolen.

Jeg søkte først opp «Erika Dal». Der fikk jeg flere treff. Men ingen av den Erika som jeg søkte etter. Så da søkte jeg etter «Erika Årdal». Jeg fikk opp mye rart, i tillegg Facebook siden hennes. Jeg trykket på den, og fikk meg ett sjokk. Jeg hadde funnet henne. De hadde lagt ut ett bilde av faren. Like etter at han hadde dødd, mishandlet det ganske mye, og skolen gjør ikke noe med det. Jeg lastet ned bildet på pc-en, så sendte jeg det til laben, spurte om de kunne gjenopprette det til originalen, for jeg kunne jo nesten ikke se hvordan faren til Erika så ut på bildet, på grunn av alt det falske blodet, teksten, skjellsordene, og gudene vet hva mer. Deretter gikk jeg ut av kontoret, ut av politistasjonen, satt meg inn i bilen, og kjørte mot Iselin Dals hus, hvis det virkelig var navnet hennes. Jeg gikk ut av bilen, mot huset hennes, ringte på, og ut kom det en tårevåt Iselin.

  • Iselin, jeg må snakke med deg.
  • Hun er borte.
  • Hva?
  • Erika er borte. Vi kranglet i dag tidlig, og nå er hun borte.

Jeg Hører Deg

Kapittel 2.

Jeg ringte til Heidi, sa til henne at jeg var på leteaksjon etter en tenåringsjente, så ringte jeg til Børre, han var opptatt med en annen sak, men han skulle sende ut noen konstabler, slik at vi fikk hjelp. Jeg visste ikke hvor Erika ville ta veien, men det var noen dårlige nabolag i byen som en tenåring som Erika ikke burde være. Derfor tok jeg veien dit. Da jeg kom dit, var det mørkt, ikke en eneste gatelykt lyste, jeg gikk ut av bilen, og nedover i gaten. Det var stille, men jeg studerte området nøye, tok frem en lommelykt og begynte å lyse nedover i gaten. Bilvrak, døde bygninger, folk som sov på gaten. Derfor undersøkte jeg området mer. Gikk ett stykke nedover gaten, så hørte jeg noen bak meg, så jeg stoppet opp, snudde meg og så på en mann.

  • Hva gjør du her?

Jeg visste at denne mannen var kriminell, og at han ikke likte at jeg var her. Jeg ville bare si han sannheten, men unngå å si at jeg er fra politiet.

  • Jeg leter etter en tenåringsjente.
  • Er du purk?
  • Jeg er onkelen hennes. Har du sett henne? spurte jeg mens jeg viste bilde av Erika til mannen.

Han så på bildet, deretter så han på meg. Spørrende.

  • Onkelen? Du kunne jo ha vært faren hennes!
  • Faren hennes var tvillingbroren min.
  • Var?
  • Han døde i fjor. Har du sett henne?
  • Nei, men folk pleier å gjemme seg inne i svømmehallen. Kanskje hun er der inne.
  • Tusen takk.
  • Du bør skynde deg ut herfra, visst du finner henne, du bør ikke være her.

Jeg nikket mot han, så løp jeg mot svømmehallen, da jeg kom inn i svømmehallen, var det mørkt, jeg slo på lommelykta, så meg rundt i svømmehallen, det lå mur fliser over alt i svømmehallen, jeg så meg rundt, etter ett levende menneske, etter Erika. Svømmehallen var tom. Bare jeg var der. Ingen andre var der. Jeg var skuffet, så jeg gikk ut av svømmehallen, mot bilen min, satt meg inn, og kjørte av gårde. Erika måtte være en annen plass.

Erika rømte fra psykiatrisk. Men jeg visste ikke når hun rømte fra psykiatrisk. Jeg hadde telefonnummeret til Iselin, så derfor bestemte jeg meg for å ringe henne.

  • Hallo?
  • Iselin? Tommy Årdal her.
  • Har du funnet henne?
  • Nei beklager, jeg lurer på når Erika rømte fra Psykiatrisk.
  • Hun rømte like før du kom, altså like før fem tiden.
  • Ok, tusen takk, sa jeg og la på.

Jeg ble irritert da jeg hørte det, men jeg ble også irritert på meg selv, jeg skulle ha spurt henne da vi dro for å lete etter henne. Da hadde vi funnet henne raskere. Nå nærmer klokken seg 7 om kvelden, så Erika har nok ikke kommet så særlig langt. Jeg kontaktet konstablene som Børre hadde sendt ut, så dro jeg mot psykiatrisk avdeling i byen, vi kjørte i hver vår retning fra psykiatrisk avdeling for å lete etter Erika. Jeg kjørte sakte, studerte områdene nøye. Hadde langlys på bilen, kjørte sakte, helt til jeg så noe bevege seg i vegkanten. Jeg bremset og rett fremfor bilen min løp det en tenåringsjente. Jeg så på henne at hun var redd. Jeg løp ut av bilen, etter henne, hun løp inn i skogen, jeg løp etter.

  • HA DEG BORT FRA MEG!

Jeg løp etter, inn i den mørke skogen, jeg så henne godt foran meg selv om det var mørkt.

  • HA DEG BORT!
  • ERIKA! STOPP!

Da stoppet hun, hun så på meg, var livredd, jeg så bare rolig på henne.

  • Hvordan vet du navnet mitt?
  • Moren din vil at du skal få hjelp, det vil jeg også. Jeg vil hjelpe deg.
  • Hvem er du?

Da hev jeg jobb ID-et mitt bort til Erika, hun plukket det opp, tok mobilen sin opp fra lommen sin og lyste det opp.

  • Thomas Årdal, fra politiet?
  • Ja, jeg vil at den mobbingen skal slutte nå.
  • Hvorfor vil du hjelpe meg?
  • Fordi at ingen bør bli mobbet. La meg få deg hjem nå.
  • Ok, sa Erika og gikk mot meg.

Vi gikk tilbake til bilen min, satt oss inn, jeg kontaktet moren til Erika når vi var på vei tilbake.

  • Hallo?
  • Iselin, jeg har funnet henne, vi er på vei tilbake nå.
  • Tusen takk! Vi snakkes! sa Iselin og la på.
  • Jeg får vel husarrest når jeg kommer tilbake.
  • Det gjør du ikke, moren din har vært redd deg.
  • Åh, vær så snill. Jeg har stukket av før, når jeg har kommet tilbake, har hun vært forbannet.

Jeg så litt på Erika da hun sa det, men etter hvert kom vi frem, da var moren til Erika også der. Da vi gikk ut av bilen skjønte jeg hva Erika mente.

  • ERIKA! Hvorfor stakk du av? Din idiotiske jente! Du må ikke gjøre det!
  • Iselin! Erika, går du inn på rommet ditt en liten stund, så snakker jeg med moren din.
  • Ja, du går inn på rommet ditt, og tenker over hva du har gjort!

Erika gikk bare inn i huset, jeg og Iselin stod utenfor.

  • Iselin, ikke kjeft på datteren din, hun går gjennom en tøff tid.
  • Så hvorfor stikker hun av da?
  • Iselin, har du noensinne blitt mobbet?
  • Nei!
  • Nettopp! Du kan ikke vite hva hun går gjennom! Du må bare håpe at det gir seg! Ikke kjeft på henne! Det gjør saken verre! Jeg vet hva jeg gjør! Jeg mistet søsteren min på grunn av mobbing. Så la meg hjelpe datteren din!

Da sukket Iselin.

  • Ja vel, jeg beklager.
  • La oss gå inn og snakke med Erika. Om saken hennes, sa jeg og gikk mot huset.

Vi gikk inn i huset, Iselin viste hvor soverommet til Erika var, jeg gikk mot det, og banket på døren.

  • GÅ BORT!
  • Erika, jeg vil snakke med deg.
  • OM HVA?
  • Om de folkene som sier de tingene til deg. Mobber deg.
  • DU KOMMER BARE TIL Å LE AV MEG!
  • Jeg gjør ikke det, åpne vær så snill. La meg hjelpe deg.

Det var stille, jeg var bekymret, så hørte jeg at soveromsdøren låste seg opp, og deretter åpnet seg. Erika stakk hodet sitt ut av soveromsdøren og så på meg.

  • La meg hjelpe deg.

Da tørket hun ett par tårer, så gikk hun ut i gangen, ble med meg og Iselin ut i stuen, vi satt oss ned, og jeg så på Erika. Hun hadde tårer i øynene og så bare til siden.

  • Etter at faren min tok selvmord, har jeg blitt mobbet av folk på skolen, til og med av folk i klassen. De sier at jeg ikke er verdt noe, og at jeg mest sannsynlig kommer til å få samme skjebne som far. Det har nesten hendt ett par ganger også.
  • Har du sagt ifra til læreren?
  • Han har ikke hørt på meg. Han sier at han ikke vil snakke med en elev der faren har syndet på det høyeste.
  • Etter at faren din døde, har du noen venner på skolen?
  • Nei, hikstet Erika frem.
  • Hva heter læreren din?
  • Peter Gabrielsen.
  • Ok, jeg skal ta og snakke med skolen din i morgen.
  • Ok, men visst jeg tar selvmord?
  • Jeg foreslår at du ikke gjør det. Du får hjelp nå. Nå har du fått ett nytt liv. Ett mobbefritt liv.
  • Ok, tusen takk.

Jeg Hører Deg

Kapittel 1.

Du vet at du sliter, når ingen hører på deg. Du vet at du sliter når ingen bryr seg om deg, bare ler av deg. Mobber deg på skolen. Latterlig gjør deg. Du føler deg helt verdiløs, du føler at du ikke er verdt noe. Men det er en ting som du skal vite. Du sliter ikke. Jeg hører deg. Jeg bryr meg om deg, og jeg ler ikke av deg. Jeg latterlig gjør ikke deg. Du er ikke verdiløs, du er mer sterk enn det du aner! Det er de som mobber deg som er svake. Derfor vil jeg hjelpe deg. Visst du forteller historien din til meg.

En helt vanlig legekontroll for meg er å dra til legen og se om absolutt alt henger sammen. Da jeg dro til legen i dag, var det å få sjekket skulderen min. Jeg hadde jo blitt skutt like før jul, og var sykemeldt til over nyttår. Nå ville de bare se litt på skulderen min, på operasjonssåret mitt. Se om det var bra. Derfor var jeg inne hos legen nå. Han studerte meg nøye. Etter hvert ble han ferdig.

  • Ok, den skulderen din, den ser helt fin ut den.
  • Den gjør det?
  • Ja, ikke noe betennelse, infeksjon eller andre saker og ting. Så du kommer deg helt fint.
  • Ok, så jeg trenger ikke å komme flere ganger hit?
  • Nei, det trenger du ikke.
  • Ok, tusen takk.

Jeg gikk ut av legekontoret, ut av sykehuset, så møtte jeg på ingen andre enn Børre og kona hans på parkeringsplassen.

  • Hallo Tommy!
  • Hallo Børre. Er dere her for å ta en kontroll?
  • Ja, en ultralyd for å se hvordan det går med barnet.
  • Ja, det er vel ikke så mange måneder igjen nå.
  • Nei, slutten av april, begynnelsen av mai.
  • Børre, vi må gå nå.
  • Ett lite øyeblikk, Julie. Men deg da Tommy? Vært her på kontroll?
  • Ja, med skulderen min, den er fin igjen.
  • Det er jo bra å høre. Hvem var du på kontroll hos da?
  • Hos en Daniel Ås, det var han som ledet operasjonen min.
  • Børre Tobias! Vi kommer for sent til ultralyden! kom det fra Julie.
  • Mellomnavnet ditt er Tobias?
  • Ikke kall meg Tobias, Julie Svensson!
  • Du er svensk?
  • Ja, og jeg er tøff! sa Julie og dro Børre med seg.

Jeg lo da akkurat det skjedde, så gikk jeg mot bilen min, satt meg inn, og dro mot byparken. Jeg måtte handle litt. Jeg gikk inn i en matbutikk og begynte å handle litt mat. Det var ikke mye jeg trengte. Middag, litt melk, brød og pålegg. Ikke så mye. Jeg gikk bort til kassen, så la jeg varene opp på samlebåndet, hun scannet inn alle varene og hun pakket dem ned i en plastpose mens jeg betalte. Så dro jeg hjem igjen. Stoppet ved postkassen og hentet posten. Hele postkassen var full i bilreklame. Det er bare skummelt, i nyttår så snakket jeg og Heidi om å kjøpe en ny bil. Nå eksploderer postkassen nesten ved at vi får så mye bilreklame. Så jeg kjørte den siste biten hjem, steg ut av bilen, tok tak i varene og posten, så gikk jeg inn i huset.

  • Heidi! Vi skal ikke ha en ny bil!

Da hørte jeg skritt, og ut fra kjøkkenet kom Heidi.

  • Hvorfor ikke?
  • Bilselgerne i byen overvåker oss. Eller avlytter oss. Vi får mye bilreklame!
  • Bare derfor skal vi ikke ha en ny bil?
  • Ja.
  • Tommy. Den bilen der ute er 18 år gammel! Av og til så starter den ikke!
  • Jeg kan se på den!
  • Du har sett nok på den. Du har heller ikke fått det til! Jeg vil ha en ny bil.
  • Hvorfor en ny bil? Hvorfor ikke en brukt bil?
  • Tommy. Vær så snill, sa Heidi og gikk bort til meg.

Hun ga meg en klem, så sukket jeg.

  • Ja vel, det er vel på tide å kvitte seg med den gamle Focusen.
  • Tusen takk, Tommy. Henter du barna?
  • Det skal jeg gjøre. Må bare pakke ut varene først.
  • Det kan jeg gjøre. Bare hent de.

Jeg ga Heidi ett kyss, så gikk jeg ut i bilen, startet den og kjørte mot skolen til Adam. Da jeg kom frem, ventet han allerede på meg. Han gikk mot bakdøren og satt seg inn.

  • Hei pappa!
  • Hei Adam. Hva har du gjort på skolen i dag?
  • Hatt matte, norsk og engelsk.
  • Ok, har du vært flink å følge med da?
  • Ja.
  • Det er gutten min, det.

Jeg kjørte videre mot barnehagen, da jeg kom frem, ba jeg Adam om å sitte i bilen mens jeg hentet Eirin. Jeg var inne ett øyeblikk før jeg kom ut igjen med Eirin. Satt henne i baksetet, så satt jeg meg bak rattet og startet bilen. Men det ville ikke bilen.

  • Åh, kom igjen da!
  • Vil ikke bilen starte?
  • Nei, det vil den ikke.

Jeg prøvde så godt som jeg kunne, helt til jeg gikk ut av bilen, åpnet panseret og tittet ned i motorrommet. Ikke noe lekkasje, men jeg visste hva det var. Det var den idiotiske dynamoen. Den har blitt verre og verre for hver dag som har gått. Heidi var faktisk inne på noe. Vi trengte en ny bil. Så kom det en mann bort til meg.

  • Motorproblemer?
  • Kunne du ha hjulpet meg?
  • Selvfølgelig. Hva trenger du?
  • Bilen min trenger strøm.
  • Åh, der kan ikke jeg hjelpe deg. Jeg har El-bil skjønner du. Men jeg har en annen en som kan hjelpe deg.
  • Ok, takk.

Han gikk for å hente hjelp, og like etter kom det en traktor bort til bilen min.

  • Er det du som har gått tom for strøm?
  • Æh, ja. Vær så snill å ikke ødelegg bilen. Det sitter to søte barn inne i den.
  • Slapp av, skal bare hjelpe.

Mannen som kjørte traktoren hoppet ut av styrhuset, festet noen strømledninger fra traktoren og over i bilen min, så gjorde jeg så godt som jeg kunne for å starte bilen. På det femte forsøket klarte jeg det.

  • Tusen takk for hjelpen! sa jeg og kjørte hjem igjen.

Turen hjem igjen var ikke så særlig lang, bare fem minutter, også var vi fremme, jeg satte bilen på ladning, for du vet aldri, også gikk jeg inn igjen i huset. Ute på kjøkkenet var Heidi og barna.

  • Så, bilen fikk motorstopp?
  • Ja.

Da sukket Heidi og begynte å gå ut av kjøkkenet.

  • Heidi. Vi skal få oss en ny bil.
  • Hvem er hun?
  • Hva?
  • Du har fått deg ett brev! Det er en dameskrift på brevet! Så hvem er hun?
  • Hvor er brevet?
  • Jeg hev det.

Da gikk jeg bort til kjøkkenskapet hvor vi oppbevarte søppelet. Der i papirbosset befant det seg ett brev med mitt navn på.

  • Så du vil lese det?
  • Vær så snill. Jeg ville aldri ha vært utro mot deg, sa jeg mens jeg åpnet brevet.
  • Så hvorfor åpner du det da?

Jeg dro ut ett brev, ett ganske trist brev, skrevet av en kvinne.

  • Tommy!
  • Heidi! Dette angår jobben min!
  • Jobben din?
  • Ja, noen vil at jeg skal hjelpe dem! Så vær så snill, la meg få lese dette brevet!

Heidi ble stille, og jeg kunne endelig få begynne å lese på det brevet som jeg hadde fått.

«Kjære Tommy Årdal.

Dette er ett hastebrev.

Mitt navn er Iselin Dal, datteren min Erika er nå 13 år. I fjor så tok faren til Erika selvmord, han tok selvmord på grunn av at han hadde så mye vondt i ryggen, og legene fant ikke ut hva det var, til slutt klarte han ikke mer.

Akkurat nå har Erika det vondt, hun blir mobbet hver dag på skolen om at faren hennes tok den feige veien ut. Hun er stille, snakker nesten ikke, har nesten tatt selvmord tre ganger, og vært på psykiatrisk i en uke nå. Hun kommer hjem om bare noen dager, og jeg ber deg! Redd datteren min! Jeg vil ikke miste hun, slik jeg mistet ektemannen min!

Med vennlig hilsen

Iselin Dal».

Jeg la fra meg brevet, så på konvolutten, hennes adresse var der, men det var halvveges over byen. Bilen var ikke ferdig ladet. Så jeg måtte i vertfall vente til jeg kunne dra. Derfor spiste jeg middag først. Så dro jeg av gårde til Iselin Dal. Da jeg kom frem, kom jeg til ett lite, blått hus, jeg gikk mot huset og ringte på. Ut kom det en kvinne med mørkt hår.

  • Iselin Dal?
  • Du er her! Vi trenger din hjelp! Nå! sa Iselin og dro meg ut til bilen hennes.
  • Hva har hendt?
  • Hun har rømt!
  • Har Erika rømt?
  • Ja.
  • Ok, få ett bilde av henne, så skiller vi lag.
  • Vær så god, sa Iselin og ga meg ett bilde av Erika.

Jeg så på bildet, hun hadde like mørkt hår som moren sin. Men ikke de samme øynene, Iselin hadde blå øyne, Erika har brune, det må komme fra farssiden.

Knust Speil

Da jeg var 7 år, noen dager før jeg var vitne til noe som jeg ikke burde være vitne til, stod jeg utenfor rommet mitt og lekte med ett speil. Jeg lekte at jeg var en hemmelig agent. Ganske teit eller hva? Men det som hendte etterpå, var at jeg skulle ta imot noe som falt ut av ermet på genseren min. Jeg klarte ikke det, så den gikk rett i speilet, så speilet knuste. Far var vitne til det, gikk ut av soverommet sitt, satt seg ned på knær og sa «Nå får du 7 år med uhell». Jeg var 7 år på den tiden, så da trodde jeg på alt. Det skulle vise seg at far hadde rett. Grusomt rett. Noen dager senere, ble han drept, like etter tok mor selvmord. Jeg turte ikke si noe om det knuste speilet til politimannen som snakket med meg. Jeg var redd at han skulle begynne å le. Jeg havnet uansett i fosterhjem. Var i ett fosterhjem bare i ett år. Så ble jeg flyttet til ett nytt ett. I det lille livet mitt. Det lille barndomslivet mitt bodde jeg i 4 forskjellige fosterhjem. Så rømte jeg hjemmefra. Ble tvunget til å bli kriminell. Ble etterlyst, er fortsatt det, er redd for å dra i fengsel for da blir jeg bare drept. Alt det bare på grunn av ett knust speil.

Jeg tenker så ofte at når vi knuser ett speil, så får vi ikke 7 år med ulykke. Det er bare overtro. Jeg har vært uheldig i livet mitt. Så visst det har vært på grunn av ett speil. Da kunne jeg bare ønske at jeg kunne ha dratt tilbake i tid, stoppet den lille gutten fra å leke med det speilet, heller leke med faren sin i stedet. Hadde det da gått annerledes? Eller har jeg bare blitt forfulgt av uhell i hele mitt liv?

En med ett Juleønske

24. desember.

Julaften og 4. advent.

Hun åpnet øynene. Så mot de igjen spikrede vinduene. Hørte på den jevne dunkelyden. Hun blunket med øynene. Kjente en hånd stryke henne over håret, som lå løst. Hun fikk tårer i øynene, men hun ville ikke bevege på seg. Hun var redd, så hele tiden fremfor seg, hørte på hjerteslagene hans og pusten hans.

  • Du ser litt mer fin ut med håret ditt løst, ikke i en hestehale.

Da ble Line mer redd og rev seg bort fra Lasse. Hun løp ut på badet og kastet opp. Lasse gikk bare etter henne.

  • Hva har du gjort mot meg? spurte Line da hun var ferdig med å kaste opp.
  • Jeg har ikke gjort deg noe. I vertfall ikke det der.
  • DU LYVER!

Line stormet ut av badet og inn på soverommet der Camilla lå. Hun hev seg i sengen og begynte å gråte.

  • Går det bra?

Line ristet på hodet. Da begynte Camilla å stryke henne over håret. Lasse hadde gått ut på kjøkkenet og skulle til å begynne med frokosten. Men han stoppet før han fikk begynt.

  • Jeg har to gisler. Børre får hjelpe meg med Line, sa Lasse til seg selv og plukket opp mobiltelefonen sin.

Han ringte til Børre som var på vei til jobb.

  • Børre Hoff.
  • Nå skal du høre. Jeg skal slippe Line fri, men jeg trenger din hjelp. Er du på jobb?
  • Jeg er på vei.
  • Ikke dra dit. Ett hotell brant ned på 70-tallet, jeg vil heller at du skal dra dit, du skal være der om tre timer. Hotellet er veldig enkelt å se. Når du kommer dit, så får du Line. Ikke si noe om dette til noen andre! sa Lasse og la på.

Børre stod foran bilen sin med mobilen i hånden sin. Så satt han seg i bilen sin og kjørte av gårde.

En halvtime senere så går Jens inn på Tores kontor.

  • Hei Jens. Sett deg ned, det er noe jeg må fortelle deg.

Jens satt seg ned på en stol og så på faren sin.

  • Hva er det?
  • For ett par dager siden så sa jeg til sjefen min at jeg kommer til å gå av med pensjon når jeg har fått tilbake Camilla.
  • Går du av med pensjon?
  • Ja, det er en ting til. Siden jeg går av med pensjon så er det jo nå en ledig stilling som en politisjef. Jeg anbefalte deg.
  • Gjorde du?
  • Ja, du er akkurat som meg, bare bedre. Han vil veldig gjerne gi deg jobben visst du vil ha den.

Jens satt på stolen og smilte.

  • Det vil jeg gjerne.
  • Du har gjort meg stolt i mange år, du gjør det fortsatt.
  • Takk far.

Litt senere har Lasse gjort ferdig frokosten, han går inn på soverommet der Line og Camilla er.

  • Du setter fra deg maten, også går du ut! sa Camilla fiendtlig.
  • Greit!

Lasse satt fra seg maten og gikk ut av soverommet. Line gråt fortsatt.

  • Vil du spise?
  • Jeg må nesten det, sa Line gråtkvalt.

Med ett så hørte de begge ett dunk. Line reagerte på refleks og gikk ut av soverommet. Ute i stuen så hun Lasse i svime. Hun tørket bort tårene sine, gikk ut på kjøkkenet, fuktet en klut med kaldt vann, så gikk hun tilbake til Lasse og la kluten over pannen hans. Litt etter litt begynte han å våkne. Han stønnet da han så opp på Line.

  • Hvorfor gjorde du det der? spurte Lasse.
  • Jeg vet ikke.

Line reiste seg opp og gikk tilbake til soverommet. Lasse bare så etter henne.

  • Jeg er bare ett svin!

Så reiste Lasse seg opp fra gulvet og gikk ut på kjøkkenet for å hente maten sin. Han satt alene ute i stuen og spiste. Etter frokosten så gikk han ut igjen på soverommet.

  • Ut med deg! sa Camilla da hun fikk øye på han.
  • Nei.
  • UT MED DEG!
  • Nei!

Lasse begynte å binde fast Camilla til sengen.

  • Line og jeg skal bare ut en liten tur. Ok?
  • Du er bare syk! Jeg vet hva du gjorde mot henne i natt!

Lasse ignorerte det som Camilla sa og tok tak i Line. Han dro henne ut i bilen, bandt henne fast, låste inngangsdøren til huset så kjørte han mot det nedbrente hotellet som han skulle møte Børre.

Samtidig på politistasjonen kommer Jens gående inn på Børres kontor. Det er helt tomt, så går han mot farens kontor.

  • Har du sett Børre i dag? spurte Jens da han kom inn på Tores kontor.
  • Nei, han har heller ikke ringt og sagt at han er syk.
  • Merkelig. Jeg får ta å ringe til han.

Jens tok opp mobilen sin og ringte til han, men han fikk ikke noe svar.

  • Ikke noe svar.
  • Det ligner ikke Børre i det heletatt. Jeg tar og ringer til kona hans, sa Tore og ringte til Julie, han fikk svar med en gang.
  • Hallo?
  • Hei, Julie. Tore Bakke, jeg er sjefen til Børre. Er Børre syk i dag?
  • Nei, det er han ikke. Hva er det da?
  • Ingenting. Takk Julie, sa Tore og la på. ? Børre er ikke syk. Nå begynner jeg å bli litt bekymret.

En halvtime senere ved det nedbrente hotellet kommer Børre kjørende. Lasse er allerede kommet frem og står vedsiden av førerdøren. Børre går ut av bilen sin og går sakte men sikkert mot Lasse.

  • Er det lov egentlig?
  • Hva?
  • Er det lov til å låse meg inn i en celle, gjemme nøkkelen, og glemme hvor den er?
  • Med deg er det det.
  • Jeg er vel ikke så ille, Børre. Dessuten, finnes det ikke livstid her i dette landet. Jeg liker faktisk Line, bedre enn deg. Hun er mye mer snill.
  • Vel, du har da ikke klint med kona hennes, du har bare kidnappet henne.
  • Vil du ha hun?
  • Ja!

Børre var irritert.

  • Jeg holder øye med deg, sa Lasse og gikk baklengs mot bilen sin.

Da han kom til bakdøren åpnet han døren og tok Line ut.

  • Jeg sa at hun lever, gjør ikke du det?

Line var på gråten, Lasse kysset henne bak i nakken.

  • Jeg kommer til å savne deg, hvisket Lasse inn i øret til Line. ? Her har du hun. Ikke følg etter meg!

Lasse gikk tilbake til bilen sin og kjørte av gårde. Børre og Line gikk til Børre sin bil.

  • Går det bra? spurte Børre.
  • Ha meg til ett sykehus!

Børre startet bilen sin og kjørte av gårde. Mot nærmeste sykehus. Line ble lagt inn på ett undersøkelsesrom og Børre slo på mobilen sin, så ringte han Jens.

  • Børre, hva FAEN! Vi har prøvd å få tak i deg i hele dag!
  • Jeg beklager, jeg har fått tak i Line.
  • Line? Hvordan går det med henne?
  • Vi er på sykehus akkurat nå. Hun blir undersøkt. Hun har det bra.

Inne på undersøkingsrommet som Line er på undersøker en sykepleier henne.

  • Er det noe annet du vil at jeg skal undersøke deg for? spurte sykepleieren.
  • Voldtekt.
  • Hva?
  • Bare gjør det.

Undersøkingen tok lang tid, etter hvert kom sykepleieren ut av undersøkelsesrommet og gikk bort til Børre.

  • Hvordan går det med henne?
  • Hun er redd og oppskaket.
  • Hva annet?
  • Hun ba meg om å undersøke henne for voldtekt.
  • Har hun blitt voldtatt?
  • Jeg har ikke funnet ett eneste spor av det og jeg er god. Hun sitter der inne nå, du kan gå inn til henne, sa sykepleieren og gikk bort fra Børre.

Børre gikk inn på rommet der Line var. Hun satt i sengen og var rød i øynene.

  • Har du blitt voldtatt?
  • Jeg vet ikke!

Line begynte å gråte. Børre satt seg ned ved siden av henne.

  • Line, jeg snakket med sykepleieren, du har ikke blitt voldtatt. Kan du fortelle meg hva som skjedde?
  • Det er bare at den ene dagen, så kysset vi!
  • Hvem? Du og Lasse?
  • Ja!
  • Skjedde det noe annet?
  • Nei.
  • Har du følelser for ham?
  • Jeg vet ikke.
  • Har du lyst til å snakke om det?
  • Jeg vet ikke. Jeg er bare usikker akkurat nå.
  • Ok, jeg går til sykehuskiosken, vil du ha noe?
  • Bare vann.
  • Jeg skal kjøpe noe vann til deg, sa Børre og gikk ut av rommet.

Han hadde latt mobilen sin ligge igjen på rommet, så når Line fikk øye på den så tok hun tak i den. Hun bladde seg gjennom anropsloggen og fant Lasses telefonnummer. Hun skrev det ned og la nummeret i lommen. Så la hun mobilen tilbake.

  • Her er vann, sa Børre da han kom inn igjen.
  • Tusen takk.

Line tok tak i flasken og tok seg en slurk.

  • Hvorfor mistenkte du at Lasse hadde voldtatt deg?
  • For da jeg våknet i dag, så lå jeg ved siden av han.
  • Jeg skjønner. Du husket ikke hva som skjedde i går?
  • Nei.
  • Kan han ha dopet deg ned?
  • Han sa at han ikke drev på med sant.
  • Ok, jeg skal få deg hjem, så skal jeg se på filen til Lasse, jeg tror faktisk at han aldri har voldtatt før. Kom, la oss dra, sa Børre.

Line steg ut av sengen og de begge gikk ut av sykehuset.

Lasse hadde kommet frem til huset og satt nå i bilen. Han lå nesten over rattet. Så gikk han inn i huset og tok opp mobilen sin. Han ringte deretter til Tore. Da Tore svarte var Tore ganske stille.

  • Tiden er snart ute, Tore.
  • Jeg har han din rotte!
  • Å ja, det er godt å høre. Da får du datteren din tilbake. Du vet hvor vi skal møtes! Passer det klokken 18? sa Lasse og la på.

Lasse gikk deretter ut på soverommet som Camilla lå på. Camilla reagerte veldig da hun så Lasse.

  • HA DEG UT!
  • Det går ikke.
  • HA DEG UT! JEG VET HVA DU HAR GJORT!

Lasse gikk bort til Camilla og prøvde å få opp tauene hennes, men hun slo hodet sitt mot hans. Da ble Lasse irritert og tok frem ett våpen.

  • Jeg er ikke redd for å bruke dette!

Camilla frøs og begynte å oppføre seg mye bedre. Lasse fikk opp tauene hennes, fikk hun ut i bilen og bandt hun fast i setet. Så kjørte de av gårde. Det var en lang og stille tur, etter hvert kom de frem. Tore hadde ikke kommet enda. Han kom etter fem minutter. Da tok Lasse opp mobilen sin og ringte til han.

  • Hva er det?
  • Vi begge går ut av bilen samtidig, du har ikke lov til å arrestere meg! Er det forstått?
  • Det er forstått.
  • Er det noen andre enn oss her?
  • Nei.
  • Flott, jeg teller til tre også går vi ut av bilene våre. En, to, tre.

Lasse og Tore gikk ut av bilene sine. De fikk ut både Camilla og Nils. Så begynte de å gå mot hverandre. Når de bare var noen meter unna hverandre så stoppet Lasse.

  • Du kan stoppe der! sa Lasse.

Tore var svett.

  • Kjenner jeg han der? spurte Nils.
  • Du husker ikke meg? Vel, du har vel aldri sett meg, men jeg har sett deg!
  • Når?
  • Da jeg var 7 år! Du kjente helt sikkert faren min!
  • Hva het han da?
  • Nei, Einar Urdal? Ringer det navnet en bjelle?
  • Einar Urdal? Er ikke han død da?
  • Jo, det er han! Han ble skutt og drept av deg pluss en til! Jeg så det! Vet du hva det gjør mot en liten GUTTUNGE?!
  • Hør! Einar skyldte oss penger!
  • SÅ DET ER GOD NOK GRUNN TIL Å DREPE HAN?! sa Lasse mens han rettet ett våpen mot Nils.
  • Lasse, ro deg ned! sa Tore.
  • Vi bytter nå Tore!
  • Vent Tore! Du kan ikke mene at jeg skal være med han!
  • Å jo, han mener det! I VERTFALL JEG! sa Lasse og tok tak i Nils.

Lasse gikk med Nils tilbake til bilen sin, mens Tore og Camilla gikk tilbake til Tores bil.

  • Hva kommer til å skje med han?

Camilla var på gråten.

  • Lasse kommer mest sannsynlig til å drepe han. Men jeg er for gammel til å bry meg om det. Jeg har fått tilbake deg, nå kommer jeg til å pensjonere meg. Jens kommer til å ordne opp i dette her.

Dagen etter kom Børre løpende mot Jens.

  • De har funnet han.
  • Har de funnet Lasse?
  • Nei, de har funnet Nils, sa Børre.

Nils hadde blitt funnet ett godt stykke utenfor byen. Da Børre og Jens gikk bort til han ble de sjokkert.

  • Vel, han var sint på han.
  • Ja, beklager, jeg klarer ikke å se på han akkurat nå, sa Jens og gikk bort fra Nils.
  • Han har hevnet seg på drapet av faren sin. Er han virkelig ferdig nå? Jeg håper virkelig det!

Så gikk Børre bort til Jens.

  • Forsterkningene sa at Lasse bare var borte, at han bare forsvant i løse luften.
  • Ja, spørs når vi får tatt han.
  • Ja, spørs.

Så langt borte fra åstedet kjører Lasse på en tom landevei. Han tenker ganske mye. Ikke på Nils, men på Line. Han tenker faktisk så mye at han blir sjokkert da han mister kontrollen over bilen og kjører rett i grøften. Det var glatt. Han begynner å le, går ut av bilen og prøver å få bilen opp igjen uten noe hell.

  • JEG ELSKER DEG LINE HANSEN! JEG ELSKER DEG! JEG VIL GIFTE MEG MED DEG! VIL DU DET? Jeg elsker deg!

Så på nyttårsaften hos Line. Line feirer nyttår alene i år. Hun skulle ha feiret nyttår sammen med Christopher, foreldrene hennes har dratt bort i julen og kommer ikke hjem før den 2. januar. Det er sen kveld og Line skal til å gjøre klart klesvasken til i morgen da noe faller ut av bukselommen på buksen som hun holder. Hun plukker det opp og ser at det er ett telefonnummer. Hun tar tak i mobiltelefonen sin og ringer det.

  • Hvem er dette?
  • Lasse?
  • Ja? Hvem er dette?
  • Det er Line.
  • Line, hvordan går det med deg?
  • Er litt ensom.
  • Er du ensom?
  • Ja. Du voldtok meg aldri?
  • Jeg gjør ikke sant. Hvorfor trodde du at jeg voldtok deg da?
  • Jeg ble bare sjokkert over at jeg våknet ved siden av deg den dagen.
  • Det. Jeg bare sov med deg den natten. Ingenting skjedde og jeg snakker sant. Så hvorfor ringer du?
  • Jeg vet ikke.
  • Hvor fikk du nummeret mitt fra?
  • Børre.
  • Han ville at du skulle ringe meg?
  • Nei, jeg tok det.
  • Du tok det?
  • Ja.
  • Er du en liten tyv som jobber innen politiet?

Line begynte å smile.

  • Så hvem feirer du nyttår med da? spurte Lasse.
  • Ingen.
  • Ingen?
  • Ja, foreldrene mine har reist utenlands.
  • Skulle gjerne ha invitert deg til hit som jeg er nå, men?
  • Men hva?
  • Nei, jeg har jo nylig drept en person da. I tillegg til at jeg er etterlyst. Vi får bare snakke med hverandre og ønske hverandre godt nyttår.
  • Har jeg lov til å spørre deg om noe?
  • Spør i vei.
  • Visst foreldrene dine fortsatt hadde levd i dag, hadde du vært noe annet?
  • Det hadde jeg mest sannsynlig. Visst du og jeg hadde møttes så hadde jeg nok vært snillere mot deg.

Line var stille en ganske god stund. Det var noe som Lasse la merke til.

  • Du er stille.
  • Jeg vil møte deg.
  • Du vil møte meg? Jeg vet ikke helt om det går.
  • Vær så snill, bare en gang!
  • Ok, møt meg ved den nedlagte bensinstasjonen.
  • Jeg skal komme alene! sa Line og la på.

Hun løp ut av leiligheten og mot bilen sin. Turen til bensinstasjonen var lang og mørk. Da hun kom dit stod Lasse og ventet på henne. Hun gikk mot han og kysset han.

  • Sett deg inn i bilen, sa Lasse.

Line satt seg inn i bilen til Lasse og de kjørte av gårde. Til det huset som Lasse holdt Line og Camilla fanget i. Deretter gikk de inn på soverommet og tilbragte natten der.

Dagen etter våknet Line opp med en klump i halsen. Lasse så hele tiden på henne.

  • Går det bra? spurte Lasse.
  • Går det bra? Jeg har våknet opp i en seng med en kriminell mann! Jeg har tilbragt natten med deg! Lagt med deg!
  • Line, du ville møte meg. Det må være en grunn til det.
  • Ja, hva er den grunnen?
  • Hva visst jeg sier dette. Jeg er ferdig med alt det kriminelle.
  • Jeg tror ikke deg.
  • Line, helt siden jeg mistet foreldrene mine, har jeg savnet dem selvfølgelig, jeg kjente dem nesten ikke. Jeg har aldri blitt konfirmert.
  • Hvorfor ikke?
  • For de fosterforeldrene som jeg bodde hos, var i 60 årene da jeg skulle bli konfirmant. De var gamle og slet med helsa.

Line så ikke på Lasse. hun så bare på den grå falmede døren. Lasse satt ved siden av henne og så på henne.

  • Line, jeg beklager. Jeg skal lage noe frokost til oss så kjører jeg deg tilbake til bensinstasjonen.
  • Bare kjør meg tilbake.

Lasse så på Line, så steg han ut av sengen, fikk på seg klær, det samme gjorde Line. De gikk ut av huset, satt seg inn i bilen til Lasse. det var en stille tur tilbake til bensinstasjonen, men etter hvert kom de frem. Line begynte å gå ut av bilen til Lasse, men Lasse tok tak i hånden hennes.

  • Du må tro på meg.

Line så på Lasse en stund, han så litt urolig ut i blikket sitt.

  • Jeg skal tenke på det, sa Line og gikk ut av bilen.

Hun løp bort til bilen sin, satt seg inn, det var bitende kaldt i den, men det ble fort varmt i den da hun fikk startet den og kjørte bort. Lasse stod parkert på bensinstasjonen da hun kjørte bort, Line så på bilen hans i speilet mens hun kjørte bort. hun hadde tårer i øynene, etter hvert så hun ikke bilen hans lenger. Da konsentrerte hun seg så godt som hun kunne over veien, helt til den klumpen som hun hadde i seg, absolutt ville ut. da stoppet hun bilen, og begynte å gråte. Hun gråt ganske lenge, helt til hun hørte passasjerdøren åpne seg og hun ble trukket inntil noen. Hun reagerte det nesten ikke, hun holdt seg bare godt inntil personen, helt til hun roet seg ned, hun hikstet bare en god del da, så på personen som hadde satt seg inn i bilen hennes. Det var Lasse, han holdt henne godt inntil seg, og strøk henne over håret.

  • Du snakker sant?
  • Ja, jeg er ferdig med det kriminelle. Jeg har ikke engang på meg noe våpen. Jeg vil bli noe annet.

Line så på Lasse da han sa det, så strakte hun seg opp mot Lasse og kysset han.

Slutt.

En med ett Juleønske

23. desember. Lille julaften.

Det var morgen og Lasse lå våken i sofaen. Han lå og tenkte på det som skjedde kvelden før.

«Det er 8 år siden jeg har kjent noe slikt. Den følelsen kjenner jeg igjen. Jeg har hatt den før, jeg har den nå. Kjærlighet. Men det føles bare litt feil ut. Jeg er en som flykter fra politiet. Hun er politiet. Hun er i tillegg nydelig. Sara, hun minner meg om Sara. Vi hadde det så godt. Dette blir helt sikkert bare en engangsgreie som vi må holde hemmelig».

Lasse lå i sofaen helt til Line kom inn.

  • Hei, Camilla sover fortsatt.
  • Hva med deg? Hvordan går det med deg?
  • Det går fint, sa Line og la seg vedsiden av Lasse.
  • Denne sofaen er ikke så særlig stor.
  • Det går fint.
  • Jeg kan sikkert gjøre meg tynnere, men da kan jeg ikke snakke, sa Lasse og trakk pusten. ? Jeg kan heller ikke puste.

Line strakte seg mot Lasse og kysset han.

  • Jeg tenker fortsatt på det som hendte i går.
  • Du gjør det du også?
  • Ja, hør Lasse, jeg er veldig sårbar akkurat nå. Like etter at Christopher ble gravlagt så ville jeg ligge med mange menn.
  • Ville du?
  • Ja.
  • Ville du ligge med? Børre?
  • Ikke prøv deg! Børre er gift! Han og kona hans venter barn om bare ett par måneder.
  • Også endte du opp med meg.
  • Jeg går ut igjen til Camilla. Du kan begynne med frokosten.
  • Å, kom an da! Jeg beklager!

Line gikk ut på soverommet der Camilla var og Lasse begynte med frokosten.

Imens på politistasjonen kommer Børre gående mot kontoret sitt da han blir stoppet av Jens.

  • Hei, har du hørt det eller?
  • Hørt hva? spurte Børre.
  • Far vil gi Line sparken.
  • Hva?

Børre gikk mot kontoret til Tore. Jens så bare etter han. Da Børre kom inn på kontoret til Tore satt Tore og jobbet med pc-en.

  • Du vil gi Line sparken?
  • Ja, hva med det?
  • Line er gravid!
  • Barnet har en far.
  • Faktisk ikke! Christopher døde i oktober.
  • Av hva?
  • Han ble drept i krig! Visst du gir Line sparken så kommer hun til å slite noe så voldsomt når barnet kommer!
  • Greit! Jeg gir hun ikke sparken! Men jeg håper at hun kommer tilbake! Da håper jeg også at hun kommer tilbake levende!
  • Det er mange som håper det! sa Børre og gikk ut av kontoret til Tore.

Børre gikk ut i bilen sin og kjørte ut av byen. Så ringte han til Lasse.

  • Savner du stemmen min? lo Lasse da han svarte.
  • Line, har du drept hun?
  • Line? Hvorfor tror du at jeg har drept henne da? Hva var det du sa i går? Eller hva var det jeg sa i sommer? Du kjenner ikke meg i det heletatt, Børre Hoff.
  • Vi fant bilen til Line. Du hadde skrevet en lapp til oss der. At du ikke trengte hun. At du kom til å drepe hun! Fordi hun jobber innen politiet!
  • Å, det ja. Ja, det stemmer vel, men så kom hun jo og begynte å gråte i armene mine, hun sa at hun var gravid, viste meg ett bilde. Det er en ting til du bør vite om meg, Børre. Jeg dreper ikke kvinner som er gravide. Noen gjør det sikkert, men jeg gjør det ikke. Line lever, Camilla lever. De begge har det bra.
  • Så du dreper ingen av dem?
  • Nei, det gjør jeg ikke. Men hva med deg? Noe nytt i livet ditt? Kjæreste eller noe?
  • Jeg er gift. Du har til og med møtt henne.
  • Ja, det stemmer ja!
  • Ikke prøv deg.
  • Der har vi det igjen.
  • Hva mener du?
  • Hvordan ble både du og Tore politifolk.
  • Hva mener du?

Børre var irritert.

  • Spesielt Tore.
  • Hva mener du?
  • Da Tore hadde begynt på politiskolen hadde han en kjæreste som het Ulrikke. Hun døde av en overdose. Lærerne og rektoren lurte virkelig på om Tore skulle fortsette på politiskolen fordi han visste ikke at Ulrikke gikk på narkotika. Det er bare noe du bør se litt bort i, sa Lasse og la på.

Line hadde hørt det som Lasse hadde sagt til Børre.

  • Det er helt ufattelig!
  • Hva?
  • Han sprer dritt om faren din!

Line reiste seg opp fra sengen og gikk ut i stuen der Lasse var. Da Lasse så henne var hun alvorlig.

  • Hva?
  • Hva? Du sprer dritt om sjefen min!
  • Jeg sprer ikke dritt, det har faktisk skjedd, sa Lasse og gikk mot gangen.
  • Å, virkelig?

Lasse snudde seg mot Line igjen.

  • Du liker dette her!
  • Jeg liker hva?
  • Du liker å ha makt over oss! Du liker at vi er hjelpeløse! Du har dratt oss ut hit hvor det er øde og ingen kan finne oss, for da tror du at det er bare så jævla trygt!
  • Line, Line, sa Lasse mens han gikk mot Line.
  • Hold kjeft! Ha deg bort fra meg!
  • Det er Camilla som har lært deg det der!
  • Du tror det? I sommer ga du meg en jævla nakkestøtte!
  • Du var i vertfall ikke gravid da!
  • Din jævel!

Line prøvde å gå forbi Lasse men Lasse tok tak i henne og så henne rett inn i øynene.

  • Ja, jeg ga deg en jævla nakkestøtte i sommer, ja, jeg liker å ha makt over dere, få dere til å føle dere redde! Jeg tipper at du aldri har sett faren din blitt skutt. Har du? Har du?

Da Line ikke svarte Lasse så kysset Lasse etter hvert Line. Line begynte å slå på han og etter hvert slo Lasse henne ned.

En med ett Juleønske

22. desember.

Det var tidlig morgen, Lasse lå og sov fortsatt. Han var i ferd med å våkne, så våknet han da han hørte at vasken på kjøkkenet slo seg på. Han steg ut av sofaen og gikk ut på kjøkkenet. Ikke en eneste sjel var der. Kjøkkenvasken stod bare og rant av seg selv. Han slo den av og fant frem litt mat. Så slo kjøkkenvasken seg på igjen. Lasse begynte å smile og slo den av igjen. Med en gang han tok hånden sin av kjøkkenvasken slo den seg på igjen. Da begynte Lasse å le.

  • Vel, hallo herr usynlig! Hva døde du av? Av tørst?

Lasse slo igjen av kjøkkenvasken og fortsatte med maten, men igjen så slo kjøkkenvasken seg igjen på.

  • Ok, herr spøkelse, jeg vil gjerne lage litt frokost til gjestene mine nå. Dessuten har jeg begynt å bli lei av dette nå!

Lasse slo igjen av kjøkkenvasken og kjøkkenvasken slo seg på med en gang Lasse fjernet hånden sin. Da ble Lasse lei, han satt seg opp på kjøkkenbenken, la hånden sin opp på kjøkkenvasken og lot den ligge der ganske lenge. Så fjernet han den etter at det hadde gått litt over ett minutt. Da holdt kjøkkenvasken seg avslått.

  • Endelig, jeg er konge.

Lasse gjorde ferdig maten, la det på en tallerken og berte det ut på soverommet der kidnappingsofrene hans lå.

  • Her, jeg skal hjelpe deg med tauene.

Kvinnen som han hadde kidnappet dagen før, var våken, Camilla lå fortsatt og sov. Lasse satt tallerkenene med mat ned på nattbordet vedsiden av henne, så løste han opp tauene rundt armene hennes.

  • Jeg spiser ikke det visst det er narkotika i det, sa hun.
  • Jeg er ikke en sann person.

Lasse gikk deretter bort til Camilla, han satt maten ned på nattbordet vedsiden av henne og prøvde å vekke hun.

  • Nå må du våkne, det er frokost.

Med ett tok Camilla tak i Lasse, men Lasse var altfor sterk for henne.

  • DU VIL DET ALTSÅ? sa Lasse da han hadde satt seg oppå henne.
  • HA DEG BORT FRA MEG!
  • Det går ikke!
  • HA DEG BORT FRA MEG!

Camilla drev og klorte mye på Lasse.

  • Slutt med det der!
  • Ha deg bort fra meg da!
  • Camilla, kanskje vi heller kan snakke litt med Lasse istedenfor å slåss med han heletiden.
  • Hvorfor det?
  • Vær så snill, Camilla. Visst Lasse knyter opp tauene dine, lover du å være snill mot han da?
  • Kanskje.
  • Det holder ikke for meg! sa Lasse og steg av Camilla.
  • GREIT! Jeg skal være snill mot deg!
  • Lover du?
  • Jeg lover.
  • Flott, jeg skal bare hente maten min først, sa Lasse og gikk ut av rommet.
  • FAEN! HVORFOR KOM DU PÅ NOE SLIKT!
  • Det er jobben min. Istedenfor å slåss med de kriminelle, så kan vi heller bli litt mer kjent med dem. I vertfall når de er tatt.
  • Jobber du med faren min?
  • Det gjør jeg.

Så kom Lasse inn igjen.

  • Holder du den?
  • Hvorfor setter du den ikke på nattbordet?

Lasse så litt på henne da hun sa det, så satt han tallerkenen sin på nattbordet ved siden av henne. Deretter gikk han bort til Camilla og løste opp tauene hennes.

  • Lover du å være snill nå? spurte Lasse.
  • Jeg skal i vertfall ikke drepe deg.

Lasse satt seg i midten av sengen og Camilla satt seg litt mer opp. Lasse strakte seg bort til maten sin og begynte å spise. Det var stille i en liten stund.

  • Så hva vil dere snakke om?

Da ble det mer stille, Lasse begynte å spise litt, mens kvinnene bare var stille.

  • Hvorfor kidnappet du oss? Er det fordi du vil ha oppmerksomhet? Eller er det fordi du er en jævla ensom mann som bare trenger litt kjærlighet? Jeg lurer på hva foreldrene dine tenker akkurat nå jeg!
  • CAMILLA, NEI!

Hun lente seg over fanget til Lasse for å få Camilla til å slutte å snakke, men Lasse hindret henne.

  • Nei, la hun fortsette å snakke. Kanskje jeg da har en grunn til å drepe henne.
  • Hva mener du?
  • Lasse har ikke foreldre! Han var vitne til å se faren sin bli skutt da han bare var en liten gutt! Ett par dager senere?
  • Tok moren min selvmord. Du har sagt nok. Dere begge har sagt nok!

Lasse gikk ut av sengen og ut av rommet. Det var stille i rommet, bare noen hulkelyder kom fra den kvinnen som Lasse hadde kidnappet dagen før.

  • Det er derfor du er kidnappet, hulket hun frem.
  • Hva?
  • Faren din jobbet med saken. Lasse vil ha den siste igjen levende morderen. Når han får han, så slipper han deg fri.
  • Virkelig? Hva med deg?
  • Jeg vet ikke, jeg tror han ikke har bruk for meg, jeg håper bare at han ikke dreper meg.
  • Han gjør sikkert ikke det.
  • Eller skader meg.
  • Line, hva er det?
  • Jeg er gravid! Jeg venter barn i juni.

Imens på politistasjonen er Tore ganske irritert. Han går frem og tilbake på kontoret sitt idet Børre kommer inn.

  • Hei, hvordan går det?
  • Line, du sa at hun var syk i går!
  • Hun ringte meg og sa at hun var syk! Hun hørte også dårlig ut!
  • Hvordan dårlig ut?
  • Hes, slapp, jeg kan ikke beskrive alt, men hun hørtes dårlig ut!
  • OGSÅ DRAR HUN UT PÅ EN BILTUR OG BLIR KIDNAPPET AV LASSE URDAL?!
  • Jeg vet, hun løy om at hun var syk!
  • DU KAN BANNE PÅ OM AT HUN LØY! HUN SATT SEG SELV I FARE! KANSKJE TIL OG MED LASSE DREPER HENNE!
  • Vi holder på med å finne bilen hennes.
  • Som om det vil hjelpe. Ha deg ut! sa Tore og Børre gikk ut av kontoret hans.

Han gikk ikke tilbake til kontoret sitt. Han gikk ut i bilen og kjørte ett lite stykke ut av byen.

Lasse satt i stua da mobiltelefonen hans begynte å ringe, han plukket den opp og begynte å le da han så nummeret.

  • Børre Hoff, min gamle venn!
  • Vi er ikke venner. Line, hvordan går det med henne?
  • Line? Hyggelig dame, det er hun virkelig. Hva, er du redd for at jeg skal drepe dem begge?
  • Hva var det du sa til meg tidligere i år? Du kjenner ikke meg i det heletatt, Børre Hoff. Jeg tror du ikke kommer til å drepe dem, Lasse.
  • Var det det du ville snakke om?
  • Jeg ville egentlig snakke om Terry Rodgers.
  • Å, han, er ikke han død da?
  • Du ble kidnappet av han.
  • Ble jeg?
  • Vi fant blodet ditt i bagasjerommet på bilen hans.
  • Å? Fant dere noe annet?
  • Skulle vi ha gjort det?
  • Jeg vet ikke, men jeg kan gi deg ett lite hint om hva det er. Det er lite, rundt og spisst, sa Lasse og la på.

Børre satt der i bilen nysgjerrig. Lite, rundt og spisst. Han kjørte dit som de oppbevarte Terry Rodgers? bil. Han åpnet bagasjerommet og gjennomsøkte den grundig. Ingenting.

  • Reservehjulet.

Bilen hadde ikke noe reservehjul, det var bare ett stort tomt rom med en lite, rundt og spiss gjenstand i seg. Børre plukket den opp og så at det var en kule med blod på. Skjøt Terry Lasse også mens han holdt han til fange? Børre sjekket blodet på kulen, kulen var ikke alt for skadet, han fant ut at den kom ifra en Remington rifle. Blodet tilhørte Lasse ja, men det var gammelt. Så fikk Børre en telefon fra Jens.

  • Børre Hoff.
  • Vi har funnet Line sin bil. Radiatoren på bilen er gåen. Det er noe annet også.
  • Hva da?
  • Lasse har bestemt hvor vi skal møtes og han kan få Nils Falken. Han gjorde det med Line sin bil.
  • Er det noe annet jeg bør vite?
  • Han skrev på en lapp at han ikke har noe grunn til å la Line få leve siden hun er politi. Vi får i vertfall tilbake Camilla på Julaften.
  • Ok, takk, sa Børre og la på. ? da er hun allerede død da.

En halvtime senere kommer Line ut av soverommet som hun og Camilla er inne på. Lasse sitter ute i stuen og ser at hun kommer ut.

  • Inn igjen på soverommet! sa Lasse strengt.
  • Vær så snill, jeg må snakke med deg.
  • Inn igjen på soverommet!
  • Vær så snill.

Line var på gråten, Lasse bare stønnet og tok hun inn på soverommet igjen.

  • Hva vil du snakke om?
  • Bare oss to.

Lasse ble mer irritert og gikk bort til Camilla. Han tok tak i noe tau og bandt henne fast til sengen.

  • Bare slik at du ikke stikker av!

Så gikk Lasse mot Line og tok hun hardt i armen. De begge gikk inn i stuen.

  • Hva er det?
  • Hva har du egentlig tenkt til å gjøre med meg?
  • Jeg trenger deg egentlig ikke, men du er ett vitne. Du kan si saker og ting. Du er i tillegg fra politiet.

Line begynte å gråte.

  • Hva er det da?
  • Har du tenkt til å drepe meg?
  • Visst jeg må, så må jeg det.

Line fiklet nedi lommen sin etter ett bilde, da hun fant det la hun det på fanget til Lasse.

  • Hva er dette?
  • Dreper du meg, dreper du også ett barn!
  • Du er?
  • Jeg er gravid!

Lasse så litt frem i stuen. Han reiste seg opp fra sofaen, la ultralydbildet ned ved siden av Line som gråt. Så snudde han seg mot Line.

  • Hva med faren til barnet?
  • Han ble drept i krig i oktober! Vi skulle gifte oss i mai.

Lasse gikk bort til Line, satt seg ned på knær og trøstet hun. Line gråt ganske mye, så etter hvert så satt Lasse seg ved siden av henne og trøstet henne. Da Line så opp i øynene til Lasse smilte han litt.

  • Jeg skal ikke drepe deg. Slapp av.

Line smilte litt, før hun kysset han. Kysset varte ikke så særlig lenge før Line rev seg bort fra Lasse.

  • Jeg beklager! sa Line og begynte å gå mot gangen.

Lasse tok tak i henne før hun hadde kommet til gangen. Han kysset henne og hun protesterte ikke. Så lot han hun få gå. Lasse stod der i stuen helt alene etter at Line hadde gått.

  • Det der var noe jeg trengte!

En med ett Juleønske

21. desember.

Line våknet tidlig denne dagen. Hun så på klokken og den var 06:17. Hun spiste litt frokost, stelte seg, så ringte hun til Børre.

  • Hei, Line.
  • Hei, Børre. Jeg kommer ikke? på jobb i? dag. Jeg er?dårlig.
  • Du er dårlig? Ja, du hørtes ikke så særlig frisk ut. Ta en fridag, jeg sier ifra til Tore. Vi klarer oss uten deg i vertfall i en dag.
  • Tusen takk.
  • God bedring, sa Børre og la på.

Imens hadde Børre akkurat kommet på jobb. Han gikk mot kontoret til Tore der både Tore og Jens satt.

  • God morgen, sa Tore.
  • God morgen. Line er syk i dag.
  • Er hun syk?
  • Ja, hun ringte til meg nå nettopp. Har dere funnet ut hvor Camilla ringte fra?
  • Nei.
  • Da må vi bare finne ut hvor Camilla ringte fra.

Lasse var opptatt kvelden før, med å hamre noen planker foran vinduene, i tilfelle hun skulle klare å komme seg løs igjen. Lasse kom inn på soverommet som hun lå på, med litt mat.

  • Jeg stoler ikke på deg, så jeg mater deg selv. Spis, sa Lasse og rakte Camilla en brødskive med ost på.
  • Jeg er ikke sulten.
  • Vil du sulte i hjel eller?
  • Da trenger jeg i vertfall ikke å være med deg.
  • Den svei, greit, sa Lasse og gikk ut av sengen.

Han satt maten til Camilla tilbake på kjøkkenet og satt seg deretter ut i stuen.

Imens på politistasjonen kommer Børre inn på kontoret til Tore når Tore snakker med noen i telefonen.

  • Men la meg få finne henne! Ok! Du kan ikke hele tiden ringe meg!

Tore la på og så deretter opp på Børre.

  • Hvem var det?
  • Ivar.
  • Ivar? Er ikke det barnebarnet ditt?
  • Han ringer meg heletiden og spør hvor Camilla er!
  • Han savner hun. Ok?
  • Jeg vil bare finne henne. Jeg vil bare ha hun tilbake.
  • Det vet jeg, Ivar vil det også.
  • Jeg har ikke hørt noe fra Lasse. Vi vet ikke hvor hun ringte fra. En øde plass, med bare noen hus og en bensinstasjon.
  • Vi vil få hun tilbake. Hva med Nils Falken?
  • De driver og jobber med det, de vet ikke hvor lang tid det vil ta, men det vil ikke ta så særlig mye lang tid, sa Tore.

Noen timer senere ringer telefonen som ble funnet i jakthytta til Lasse. Tore svarer ikke så særlig fort.

  • Det er lengesiden jeg har hørt noe fra deg, sa Tore da han svarte.

Lasse begynte å le.

  • Vet du hva jeg har funnet?
  • Hva?
  • La oss leke en liten lek. Hva har fire hjul, en motor, ett karosseri og ett motorproblem?
  • Bilen din kanskje?
  • Nei det er ikke bilen min. Det er en ganske ny bil. Bilen har fortsatt motorproblemer.
  • Hva vil du med dette?
  • Er kollegaene dine der med deg?
  • Ja.
  • Slå på høyttaleren på mobilen.

Da slo Tore på høyttaleren på mobilen.

  • Er den på nå?
  • Ja.
  • Flott. En kvinne slet med bilen sin i dag. Jeg tror dere vil høre stemmen hennes, sa Lasse.

Han la mobilen mot øret til kvinnen.

  • HAN HOLDER OSS I ETT?

Da tok Lasse mobilen bort fra øret hennes og la fort på.

  • Smart, men ikke smart nok!    

En med ett Juleønske

20.desember.

Klokken var halv 4 om natten og Camilla var lys våken. Det var mørkt i stuen og ute. Hun frøs ikke så særlig men hun var bundet fast til sofaen som var hard som bare det. Hun ville ikke være her mer, tauet var ganske langt så hun prøvde å få det opp med neglene. Det tok lang tid.

«Faren din må gi meg noe først, så kan du gå».

Faren til Camilla var ikke rik og Camilla trodde at Lasse var ute etter penger. Endelig etter en god stund fikk hun opp tauene rundt hendene. Da begynte hun med de som var rundt føttene. De var enkle å få opp. Hun kom seg opp fra den harde sofaen, fant en gammel spisestuestol og knuste stuevinduet med den. Så krøp hun ut fra vinduet, la de barbeinte føttene i den iskalde snøen og løp bort fra huset. Hun så seg ikke tilbake.

Noen timer senere stod Lasse opp. Han stelte seg og gikk ut i stuen. Da fikk han øye på den tomme sofaen. Han så mot vinduet, det var knust og mye snø hadde kommet inn.

  • FAEN! HELVETE!

Lasse løp mot inngangsdøren, låste den opp og løp mot bilen. Området her var ikke så særlig stort, det var også øde.

Imens på politistasjonen kommer Børre og Line inn på kontoret der Tore og Jens sitter.

  • Har Lasse ringt? spurte Børre.
  • Nei. Dere fant jo mye blod i jakthytta til Lasse. Hvem tilhører blodet til? Det offeret er i vertfall dødt.
  • Det har du helt rett i, det offeret er dødt men det er ikke menneskeblod.
  • Er det ikke?
  • Nei, det er blod fra hjort. Lasse må ha vært heldig og fått seg en hjort.
  • Så han holder på med det enda altså.
  • Holder på med hva? undret Line.
  • Han går på ulovlig jakt. Han har gjort det i ett par år. Han har ikke jaktlisens.

Imens har Camilla kommet til ett stort hvitt hus. Hun løper opp trappen og banker hardt på inngangsdøren.

  • HALLO! HJELP! HAN KOMMER TIL Å DREPE MEG!

Camilla setter seg gråtende ned på trappen. Huden hennes er helt rosa fordi hun fryser så mye, men hun drives av sitt eget adrenalin.

  • Er det ingen som bor her? NEI! NEI! SKJERP DEG CAMILLA! DU SKAL HJEM!

Camilla tittet inn igjen i det hvite huset. Hun syntes at hun så noen der inne så hun prøvde å få opp inngangsdøren. Den var låst, så da knuste hun ett vindu på døren og låste opp døren. Huset var helt tomt, bare ett par pledd, noen gamle sko, gamle tykke sokker og en tykk jakke. Hun tok dem på seg og løp fra huset. Inn i den tykke skogen som var bak det hvite huset. Nå var ikke huden hennes så rosa lenger.

På en nedlagt kro kommer Lasse kjørende. Han stopper bilen utenfor kroen, går ut av bilen og sparker inn døren til kroen.

  • ER DU HER?!

Lasse var irritert.

  • Selvfølgelig så svarer hun ikke visst hun er her! Tenk!

Lasse gikk gjennom kroen, den var helt tom, det eneste som var der var noen fugler som hadde søkt ly for snøstormen som skulle komme i natt. Lasse gikk ut igjen av kroen, satt seg inn igjen i bilen og kjørte av gårde.

Imens hadde Camilla kommet til ett annet hus. Dette huset var også helt tomt. Huset var lite og gult, malingen flasset ganske mye på huset. Hun så inn i huset og så en gammel telefon. Da brøt hun seg inn i huset. Gikk bort til den gamle røde telefonen, plukket opp røret og fikk ikke noe summetone. Telefonen var død. Så med ett så hun en bil. En grønn bil, hun fikk panikk og løp ned i kjelleren. Hun var der nede i 10 minutter før hun kom opp igjen. Det var ingen andre i huset en hun. Hun gikk ut av huset og løp videre. De neste husene som hun kom til var også tomme. Ikke en eneste sjel eller møbel var der.

Lasse derimot hadde kommet til en nedlagt matbutikk. Han hadde klart å bryte seg inn og lette nå rundt omkring i lokalet etter Camilla. Han så også veldig mye andre interessante ting. Han åpnet et kjøleskap som ikke hadde vært i drift i ett par år og tok ut en kartong med melk.

  • Best før oktober 1978. Har dere hatt det travelt her eller? Vil ikke engang prøve å drikke denne melken!

Lasse satt fra seg den gamle melken og fortsatte å lete etter Camilla. Hun var ikke inne i butikken, så når Lasse satt seg ut i bilen, begynte han virkelig å tenke.

  • Kom an da, kom an, hvor kan hun ha dratt? Jeg er ett geni!

Lasse startet bilen og begynte å kjøre.

Camilla hadde nå kommet til en nedlagt bensinstasjon. Hun tittet inn i bensinstasjonen og det var mørkt som bare det der inne. Hun undersøkte området utenfor og så en telefonkiosk. Hadde hun penger på seg? Det hadde hun ikke, hun lette etter penger rundt omkring på bensinstasjonen. Inne i bensinstasjonen så hun noen penger. Hun klarte å komme seg inn og fikk tatt pengene. Så løp hun bort til telefonkiosken, la pengene inn og ringte til Tore. Takk og lov for at telefonkiosken virket.

  • Hallo?
  • Far?
  • Camilla?
  • Ja, jeg har kommet meg løs. Jeg vet ikke hvor jeg er, men det er ganske øde her.
  • Ser du noen skilt?
  • Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er på en gammel bensinstasjon, den er helt sikkert datert tilbake til 50-tallet eller noe slikt.
  • Har han gjort deg noe?
  • Nei, det har han ikke. Bare at han kidnappet meg. Jeg vil hjem.
  • Jeg skal få deg hjem. Beskriv hvordan landskapet ser ut der.
  • Det er mye skog her, mye fjell. Lite hus. Jeg tror det ikke er noen som bor her.
  • Nei vel, jeg skal få deg hjem. Bare hold deg unna han. Jeg håper at du klarer det. Men jeg lover ingenting.
  • Jeg er glad i deg far.
  • Jeg er glad i deg også Camilla.

Så la Camilla på.

  • Du vet at denne plassen er øde? Det er bare deg og meg som er her akkurat nå?

Camilla ble skremt av stemmen og snudde seg. Bak henne så stod Lasse.

  • Ha deg bort fra meg!
  • Det vet du at det er umulig for øyeblikket.
  • La meg gå!
  • Det vet du at det ikke går. Jeg har vært bekymret for deg! Hvor har du vært?
  • Du vil bare ha penger fra far!
  • Nei, jeg vil ikke det. Men du må være kald, la meg få deg hjem igjen, sa Lasse og tok tak i Camilla.

Camilla sparket Lasse ganske mye helt til Lasse fikk lagt hun i baksetet og bandt hun.

Sent på kvelden Er Line på vei hjem igjen da hun får en telefon.

  • Hallo?
  • Hei, er det Line jeg snakker med? spurte en liten guttestemme.
  • Ja, hvem er dette?
  • Ivar, har du funnet mamma?
  • Nei beklager, vi har ikke funnet henne enda.
  • Er hun død?
  • Det er hun ikke.
  • Kommer hun hjem til jul?
  • Det gjør hun helt sikkert.
  • Lover du?
  • Jeg lover.
  • Tusen takk, sa Ivar og la på.

Line satt i bilen sin foran leiligheten sin. I passasjersetet ved siden av henne lå filen av Lasse Urdal. Hun plukket den opp og så litt på den.

  • Hvorfor gjør du dette? sa Line mens hun så på bildet til Lasse.

En med ett Juleønske

19. desember.

«Mathilde hadde det heldigvis bra, men hva har Lasse gjort mot datteren min? Rører han ett eneste hår på henne så er det det siste han kommer til å gjøre. Når jeg har fått Camilla trygt tilbake så orker jeg ikke mer. Livet mitt er nesten over og jeg har jobbet mesteparten av livet mitt. Når Camilla er kommet trygt tilbake så pensjonerer jeg meg».

Tore satt på kontoret sitt i sine egne tanker. Så kom Børre og Line inn.

  • Hei, hvordan går det? spurte Line.
  • Det kunne ha gått bedre.
  • Hvorfor kidnappet Lasse datteren din?
  • Fordi at han vil ha den siste morderen som drepte faren hans.
  • Kan han få det gjennom deg?
  • Jeg ledet Einar Urdal drapet. Saken var enkel, men veldig trist for Lasse i vertfall.

27.mai.2000.

«Jeg hadde blitt kalt ut til ett åsted der en mann hadde blitt skutt. Det var ett vitne der, men det var bare ett barn. Nemlig Lasse, han var 7 år på den tiden. Ute i hagen lå faren til Lasse, Einar skutt og drept. Han hadde blitt skutt i magen. Inne i stuen satt Lasse. Det var ganske mange politifolk som ignorerte han, men siden han var det eneste vitnet så satt jeg meg vedsiden av han og begynte å snakke med han».

  • Hei, hva heter du?
  • Lasse.
  • Lasse, så du hvem som skadet pappaen din?

Lasse nikket på hodet sitt.

  • Kunne du beskrive personen?
  • Han ene var ganske høy, hadde brunt tynt hår også hadde han på seg en sann bukse som har sele på seg, også hadde han hvit t-skjorte.
  • Var det flere enn en person?
  • Det var to personer. Den andre var litt tykk og litt mindre enn han høye mannen. Han hadde svart hår også hadde han en rund flekk midt på hodet.
  • En rund skallet flekk?
  • Ja, kanskje. Hvor er pappa nå?
  • Pappaen din, er på en bedre plass nå.

«Lasse var rød i øynene. Jeg så på han at han visste at han hadde mistet en veldig viktig person i livet sitt i en ung alder. Etter en halvtime kom moren hans, Karoline hjem. Da ble alt så mye verre».

  • Fru Urdal, vi må snakke.
  • Hva har skjedd? Hvor er Lasse? Hvor er Einar?
  • Vi må snakke.
  • Lasse! Einar!

Så kom Lasse løpende ut av huset og rett i Karolines armer.

  • Fru Urdal, vær så snill. Vi må snakke. Bare du og meg. En betjent kan ta seg av Lasse.

Tore så på Karoline ett lite øyeblikk. Så ga hun slipp på Lasse. En politibetjent tok seg av han.

  • Hva er det?
  • Det gjelder mannen din Einar.

Karoline begynte med en gang å gråte.

  • Hva har skjedd?
  • Han har blitt skutt. Sønnen din var det eneste vitnet.
  • Er Einar død?
  • Jeg beklager.
  • Jeg vil bare inn til Lasse, sa Karoline og gikk inn i huset.

«Hun var gråtkvalt og da hun kom bort til Lasse, satt hun seg ned på huk for å gi han en klem. Etter at noen dager hadde gått ble jeg kalt tilbake til det huset igjen. Denne dagen var det enda verre. Lasse hadde vært på skolen, det overrasket meg at han i det heletatt klarte å dra på skolen, men han var ikke der lenge. Da han kom hjem fant han moren sin på soverommet. Hun hadde tatt selvmord. Da jeg kom dit, stod han der med en barnepedagog og gråt. Jeg ville snakke med han, men jeg visste ikke om jeg burde. Så jeg gikk bare opp på soverommet som Lasse hadde funnet moren sin. Hun lå på en sykehusbåre og så ganske fredfull ut».

  • Hei, hun hengte seg. Jeg syntes synd på den guttungen nå jeg.

«Det syntes jeg også. Vi hadde ikke funnet morderne enda så det ville jeg gjøre. Lasse ble sendt bort til en fosterfamilie, han hadde jo allerede gitt oss en beskrivelse av morderne. Ganske høy, brunt tynt hår, alle visste hvem han var, han var nemlig Åge Isaksen. Rund, litt lavere enn Åge, svart hår med en skallet rund flekk. Ikke mange folk i 30 årene har en skallet rund flekk men det har Nils Falken. Åge og Nils var kompiser, de tilbragte døgnet rundt med hverandre, spesielt utenfor den samme baren som Åges far en gang åpnet på 70-tallet. Jeg dro dit og de var der».

  • Åge Isaksen og Nils Falken?
  • Hvem spør? spurte Åge spydig.
  • Tore Bakke fra politiet. Kjenner dere Einar Urdal?
  • Ja, vi kjenner han. Hva da?
  • Han ble drept for noen dager siden. Fint våpen du har, Åge.
  • Smith & Wesson.
  • Har du bæretillatelse?
  • Ja.
  • Kan jeg få se den?
  • Jeg har den ikke med meg akkurat nå.
  • Nei vel. Einar Urdal ble skutt.
  • Så du tror at det er meg fordi at jeg har ett våpen?
  • Ett vitne så deg.
  • Hvem var det vitnet da?
  • Sønnen hans.
  • Hva drittungen hans? Du vet jo at unger sier hva som helst!
  • Kanskje det, men dere begge har ett dårlig rykte i denne byen. Hva har dere å si?
  • Einar Urdal skyldte oss penger.
  • Så det var god nok grunn til å skyte han?
  • Kanskje.
  • Arrester dem.

Nåtid.

  • Åge og Nils ble arresterte, Åge døde etter å ha vært i fengsel i 4 år. Han døde av magekreft. Nils har vært ut og inn av fengsel i disse årene. Akkurat nå sitter han inne for svindel.
  • Så da var på en måte Åge og Nils verre enn det som Lasse er nå? undret Line.
  • Jeg aner ikke, det er 17 år siden det skjedde.
  • Se på det fra denne siden. Lasse er helt sikkert ute etter hevn. Han har helt sikkert ikke gjort noe mot datteren din.
  • Jeg håper i vertfall ikke det.

Lasse har ikke gjort noe mot Camilla nei, men Camilla har gjort noe mot Lasse, så nå er Lasse litt sint mens Camilla prøver å flykte for livet sitt. Uten noe hell.

  • Hvorfor gjør du dette? Du vet jo at du ikke kommer noen steder!
  • Vær så snill la meg få gå!
  • Gå? Faren din må gi meg noe først, så kan du gå! Er det forstått?

Lasse reiste seg opp og dro Camilla inn i stuen igjen. Hun sparket han flere ganger men det hindret han ikke i å få hun bundet fast til sofaen.

  • Jeg tror jeg må pleie dette såret som du gav meg.

Lasse gikk ut på badet og så på såret. Han hadde fått seg ett kutt i pannen.

  • Det må være etter at du slo til meg med den boken. Du har det etter moren din altså. Du har det i blodet. Men det er ingenting for meg!

En med ett Juleønske

18. desember.

Tore satt på kontoret sitt og tenkte ganske mye. Så kom Børre inn.

  • Hei, hvordan går det?
  • I går klokken halv ni ringte Ivar til meg. Han spurte hvorfor moren hans ikke var hjemme enda. Jeg klarte ikke bare å si sannheten til han.

Tore så fremover en liten stund. Så reiste han seg opp fra kontorstolen og gikk ut av kontoret. Børre ropte etter han men Tore ignorerte han. Han gikk ut i bilen og kjørte av gårde. Etter ti minutter var han fremme ved der som ekskona hans bodde. Han gikk inn til leiligheten hennes og ringte på. Hun åpnet ganske fort.

  • Hva gjør du her, Tore?
  • Jeg må snakke med deg.
  • Så snakk.
  • Kan jeg få komme inn?

Mathilde inviterte inn Tore. De satt seg inne i stuen.

  • Hva er det? spurte Mathilde.
  • Det er Camilla.
  • Hva med henne?
  • Hun er kidnappet.

Mathilde så litt fremover i stuen før hun så tilbake på Tore.

  • Du lyver.
  • Jeg gjør ikke det.
  • DU LYVER!
  • Jeg gjør ikke det, Mathilde!
  • Vel, hvem har hun da?

Tore så på Mathilde i ett øyeblikk. De begge var stille.

  • Du vet ikke det! sa Mathilde.
  • Jo, jeg vet hvem som har henne. Vi vil få henne tilbake. Se positivt på det Mathilde.

Mathilde og Tore var begge bekymret for Camilla. Camilla derimot hadde nettopp våknet. Lasse var ute på kjøkkenet og ordnet noe mat. Camilla gikk ut av sofaen som hun lå i og mot kjøkkenet.

  • Hvor er badet? spurte Camilla.

Da gikk Lasse ut av kjøkkenet.

  • Inn den gangen der og rett frem.

Hun gikk ut i gangen og så at det var tre dører der. En inngangsdør som hadde blitt låst med en hengelås og to dører til. Hun tittet inn døren til venstre. Det var ett soverom. Ett stort vindu, kanskje hun kunne flykte fra det. Hun gikk bort til vinduet og så at det var spikret igjen. Hun gikk da mot badet, slo på vasken og begynte å lete etter noe som hun kunne få opp låsen med. Neglesaks kanskje. Så hørte hun noen rett vedsiden av seg. Hun så mot døren og der stod Lasse.

  • Skulle du ikke stelle deg? Frokosten er klar.

Camilla stod på badet skjelven og så på Lasse. Så tok hun tak i neglesaksen og prøvde å gå til angrep på han.

  • Å, virkelig? En neglesaks?

Lasse tok tak i Camilla lenge før hun klarte å gå til angrep på han.

  • Vil du vite noe? Du er kanskje heldig å drepe en flue med denne saksen! Kom an, det er frokost! sa Lasse og dro Camilla ut av badet.

Imens på politistasjonen kommer sønnen til Tore, Jens inn på kontoret hans.

  • Far, jeg hørte hva som hadde skjedd. Jeg vil være med på saken.
  • Jens, vær så snill. Jeg har allerede mistet en sønn. Jeg vil ikke miste en til.
  • Du vil ikke miste meg! Jeg vil bare at Camilla skal komme tilbake.
  • Det vil jeg også! Men vær så snill?
  • Far, jeg skal være med på denne saken! Det skal jeg! sa Jens og gikk ut av kontoret til Tore.

Børre var utenfor og hørte hele samtalen. Han gikk inn rett etter at Jens hadde kommet ut.

  • Så Jens er med på saken?
  • Ja, visstnok.
  • Du har aldri fortalt meg at du har mistet en sønn.

Tore så litt ut i rommet før han deretter så på Børre.

  • Tobias var 14 år da Mathilde fant han hjemme på rommet sitt. Han hadde oppført seg stille i det siste, så en dag ble vi ett familiemedlem for lite.
  • Hva hendte?
  • Han tok selvmord. Mathilde skulle vekke han, han skulle på skolen. Det var så mye blod i sengen hans. Camilla var 16 år på den tiden. Jens var nettopp blitt 20 år og begynt på politiskolen.

Så kom Line løpende inn på kontoret der Børre og Tore var.

  • Dere har veldig lyst til å høre dette!
  • Få høre det da.
  • På slutten av 80-tallet bygde Einar Urdal en jakthytte som faktisk ikke ligger så langt unna herfra. Men da Einar Urdal døde så arvet Jonas Urdal den hytten da han fylte 18 år. Så når Jonas Urdal tidligere i år ble drept, gikk den videre i arv til Lasse.
  • Også?
  • Strøm og Vannverket har rapportert om at det har vært aktivitet i hytta over i 6 år. Til og med nå nylig. Her ligger hytta, sa Line og pekte på nettbrettet.

Hun viste til både Børre og Tore.

  • Det er enkelt å komme opp dit med en skikkelig firehjulstrekker. Skogen er ikke så tykk der.
  • Hadde jeg ikke vært gift nå så hadde jeg kysset deg! sa Børre.
  • La oss ta han nå og få hjem Camilla! Få tak i Jens!

De gikk ut av kontoret, fant Jens ikke så særlig langt fra kontoret til Tore så fikk de forsterkninger med. De kjørte mot jakthytta og da de kom til skogen ventet en firehjulstrekker på dem. De kjørte oppover og litt etter litt så de den lille jakthytta. Noen betjenter gikk bort til hytta og så inn. Det var lys inne i hytta. Betjentene kom raskt tilbake.

  • Det er lys inne i hytta, men vi ser ingen.
  • Ok, da stormer vi hytta. Men vi må være forsiktige.

Noen betjenter gikk sakte men sikkert inn i hytta. Den var ulåst, så gikk Tore, Børre, Line og Jens inn i hytta.

  • Den mobilen der ringer, sa en betjent.
  • Hvem sin er den?
  • Den lå her da vi kom inn.

Tore gikk bort til mobiltelefonen og plukket den opp. Det var ett anonymt anrop som ringte. Så svarte Tore.

  • Hallo?
  • Du vet, jeg liker denne mobilen mye bedre enn kontortelefonen din. Du bør beholde den! Da får jeg tak i deg mye enklere!
  • Hvordan går det med datteren min?
  • Camilla? Hun er akkurat som ekskona di.
  • Har du tatt Mathilde også?
  • Det får du finne ut av selv! sa Lasse og la på.

En med ett Juleønske

17. desember.

3. advent.

Hodepine og tung i hodet. Feber, vond hals, rennende nese samtidig som om hun har en tett nese også orker hun ikke å gjøre noen ting. Camilla har influensa ja, og det er bare en uke igjen til jul. Hun ligger i sengen og prøver å sove men hun klarer ikke det, så kommer mannen hennes Jonathan inn med en kopp te.

  • Her, jeg og guttene drar i kirken nå.
  • Skal ikke mamma være med?

Den 8 år gamle sønnen hennes, Ivar stod i gangen utenfor soverommet og så inn.

  • Mor er syk. Hun har influensa, så da må hun være hjemme, sa den andre sønnen hennes Tobias.
  • Ha det Tobias og Ivar. Jeg er glad i dere, jeg kommer til å være her når dere kommer hjem.

Jonathan, Tobias og Ivar gikk ut, satt seg i bilen og kjørte av gårde. Camilla ble igjen i huset. Hun drakk opp te-en sin ganske fort og ville ha mer. Derfor gikk hun opp på kjøkkenet og varmet litt vann, så var te-en fiks ferdig. Hun gikk ned til soverommet da hun plutselig ble tatt bakfra.

  • Jonathan?
  • Å, jeg er ikke Jonathan.

Camilla fikk panikk og begynte å søle ut te-en sin. Hun fikk te over seg og over angriperen. Så kjente hun en søt lukt og hun sovnet ganske raskt.

  • Sann ja, sov nå. Fy faen det der var varmt!

Camilla lå på gulvet i svime og angriperen gikk inn på badet. Han skylte hendene sine i kaldt vann, så tok han noe fra badet gikk ut i bilen og la det i forsetet. Så gikk han inn igjen i huset og tok en telefon.

  • Hei Camilla.
  • Du har en nydelig datter, Tore. Du burde være stolt.
  • Hva, hvem er dette?
  • En med ett juleønske. Jeg ser at du har fylt 69 år. Er ikke det litt vel gammelt for en mann som jobber i politiet?
  • Hva er det du vil?
  • Du jobbet med saken der far ble drept, to menn ble arrestert, han ene døde etter å ha vært i fengsel i 4 år. Mens han andre har vært ut og inn av fengsel i løpet av årene. Du gir meg han, også får du datteren din tilbake.

Så ble det summetone. Børre og Line var på kontoret til Tore. De begge så på han.

  • Hvem var det? spurte Børre.
  • Jeg har en stygg mistanke om at det var Lasse Urdal. Han har datteren min.

Tore så tomt fremfor seg.

  • Vel, hva venter du på? La oss dra! sa Line.
  • Hva mener du?
  • Visst Lasse Urdal nå nettopp ringte så er vel åstedet der datteren din ble kidnappet fra fortsatt ferskt!
  • Det eneste problemet er at vi ikke vet hvor hun ble tatt fra, Line.
  • Jo, hun ble tatt hjemmefra. Hun har influensa. Jonathan og guttene er i kirken. La oss dra, sa Tore og reiste seg opp fra kontorstolen.

De gikk ut i bilen til Tore og kjørte av gårde. På veien til Camillas hus.

  • Så, Lasse Urdal lever altså, Terry Rodgers drepte han ikke, sa Børre.
  • Skulle han ha gjort det da?
  • Lasse hjalp Terry med bankranet, Line.
  • Hvorfor gjorde han det?
  • Fordi han var kidnappet, og truet til å gjøre det.
  • Ja vel. Det var jo i går Terry Rodgers døde.
  • Ja, takk og lov for det.
  • Da er vi her. Jonathan og guttene er ikke kommet hjem, sa Tore.

De gikk ut av bilen og inn i huset.

  • Det har vært slåsskamp her, sa Line da de kom inn.

Borte i gangen ved siden av trappen lå det en kopp og en mobiltelefon. Børre gikk bort til trappen og plukket opp mobilen.

  • Er dette mobiltelefonen til datteren din?
  • Det er Camillas mobiltelefon.

Line plukket opp en klut som var fuktig og luktet på den.

  • Det lukter søtt, det betyr at han brukte kloroform.

Så gikk det i inngangsdøren. Inn kom Jonathan og guttene.

  • Besten! sa Ivar og løp rett i armene til Tore.
  • Hva gjør dere her? Har det hendt noe?
  • Line, kan du gå opp i stuen med Tobias og Ivar?
  • Det skal jeg, sa Line og gikk opp i stuen med guttene.
  • Hva har hendt?
  • Det er Camilla. Hun er blitt kidnappet.
  • Hva?
  • Når dere dro til kirken i dag, så dere noe mistenkelig?
  • Nei?
  • Ikke noe mistenkelig? En bil eller en person? spurte Børre.
  • Jeg så en firehjuls trekker. En grønn en, den så litt gammel ut.
  • Så du personen i bilen?
  • Han hadde sotede vinduer. Så nei.

Oppe i stuen sitter Ivar og tegner, mens Line sitter ved siden av og ser på. Tobias sitter og spiller ett spill på pc-en.

  • Hva tegner du? spurte Line.
  • Ett juletre.
  • Ett juletre, du gleder deg til jul?
  • Ja! Det er bare en uke til jul! Vet du hvor mor er?

Både Tobias og Ivar så på henne.

  • Hun kommer hjem igjen, sa Line.

Langt unna huset til Camilla, har Camilla akkurat begynt å våkne, hun sitter oppreist i ett bilsete, har hendene og bena sine bundet. Hun har også ett skjerf foran munnen.

  • Vil du høre på musikk?

Lasse slo på radioen i bilen. De spilte av en ganske kjent julesang på radioen.

  • Å, den der kjenner jo alle! Kjenner du den? Jeg hørte jo på den da jeg var liten!

Sangen på radioen var «Driving home for Christmas». Etter hvert kom de frem. Lasse gikk ut av bilen, bak til baksetet der Camilla satt, åpnet døren og løftet ut Camilla. Så bar han henne inn i ett hus. Da de hadde kommet inn i huset fikk Lasse bort skjerfet fra munnen. Han fjernet også tauene fra hendene og føttene. Da føttene hennes var frie så sparket hun til Lasse. Da slo Lasse Camilla ned.

  • Hvorfor gjør dere alltid det? Dere vet at jeg må straffe dere da.

Lasse gikk ut av huset og hentet noe i bilen. Så gikk han inn igjen i huset og mot badet.

  • På tide å bli ung og vakker igjen da.

Senere på dagen har Børre og Line dratt bort fra Camillas hus, da Børre fikk en telefon fra Tore.

  • Hei Tore. Hva er det?
  • Jonathan oppdaget noe merkelig. Kidnapperen har stjålet noen barbermaskiner herfra.
  • Ok, vel takk for informasjonen.
  • Hvorfor skulle han stjele noen barbermaskiner? undret Line.
  • Du husket vel hvordan han så ut i sommer? Han hadde litt skjegg da. Nå har det gått ett par måneder. Han kan ha fått mer skjegg. Kanskje han vil fjerne alt skjegget.
  • Det høres litt rart ut da.
  • Ja, jeg vet det, men jeg har kontaktet Morten Karlsson i Sverige, han skal holde utkikk etter den grønne firehjulstrekkeren og Lasse, sa Børre.
  • Hvem er Morten Karlsson?
  • Han hjalp meg med Kåre Dypenes kidnappingen mens du lå på sykehus.

Imens har Camilla akkurat våknet opp da hun ser rett bort på Lasse. Han sitter og spiser på en gryterett.

  • Vent litt, sa Lasse og gikk ut av rommet. Han kom tilbake med en skål gryterett til Camilla. ? Her.

Camilla satt seg opp og begynte å spise. Hun frøs ganske mye. Lasse la merke til det.

  • Jeg kidnappet deg i pysjen? Ja, det er ganske hyggelig. Jeg skal finne ett teppe til deg.

Lasse gikk ut av rommet og kom tilbake med ett tykt ullteppe. Han pakket inn Camilla og gikk tilbake til maten sin.

  • Jeg vet at du er syk.
  • Hva mener du?
  • Jeg vet at du har influensa.
  • Er ikke du redd for å få det da?
  • Jeg hadde det i forrige måned.
  • Hva skal du gjøre med meg?

Lasse så bare på henne, Camilla var livredd. Så gikk han ut på kjøkkenet med den tomme skålen sin.

Ikke noen engel

16. desember.

Børre dro tidlig på jobb, men han var ikke den første som var kommet på jobb, da han kom inn på møterommet satt Jens der og så tomt fremfor seg.

  • God morgen, sa Jens.
  • Hvordan går det?
  • Kunne ha gått bedre.
  • Det var ikke din feil, Jens.

Jens var stille, helt til han så opp på Børre.

  • Jeg er enkemann. Jeg mistet kona mi for noen år siden. Hun ble drept, vi fant aldri morderen.
  • Hva hendte?
  • Hun var aktiv, hun likte å gå på tur, klatre, det var det som tok livet av henne, klatringen. Noen hadde sabotert klatretauet hennes. Hun falt og brakk nakken og ryggen sin, døde momentant.
  • Dere hadde ikke noen mistenkte?
  • Hva, bestevennene hennes og en 15 åring som vil bli en lege?
  • Så du vet ikke hvem som kan ha gjort det?
  • Nei, og nå, flere år senere, jeg har til og med tjent meg selv en type 2 diabetes, så klarer jeg søren meg å få Terry Rodgers til å drepe en stakkars person i det bankranet i går.

Børre sukket litt, han så litt trøstesløst på Jens som så litt tomt til siden.

  • Line har hjulpet oss litt med saken, hjemmefra.
  • Jeg bryr meg ikke, bare hun er trygg.
  • Hun er det.

Så kom både Tore og Tommy inn på møterommet.

  • Kommer dere eller? spurte Tommy.
  • Hva er det?
  • Terry Rodgers er blitt observert i byen!
  • Tilkall beredskapstroppen!
  • Den er blitt tilkalt! Dere bare drar! sa Tore.

Børre, Tommy og Jens gikk ut av politistasjonen, de ble enige om å skille lag men å holde kontakten i tilfelle en av dem skulle se Terry. Etter litt så Børre, Terry nede i sentrum, da ga han beskjed til de andre, Børre fulgte forsiktig etter, helt til både Tommy, Jens og beredskapstroppen kom. Da ble han omringet av de alle på en bro. Terry gikk fort ut av bilen sin, så truende mot Børre og Jens. Tommy og beredskapstroppen, så tok han frem ett våpen, Børre klarte nesten ikke å reagere før han siktet det mot Tommy, alt gikk i sakte kino, helt til Børre hørte ett skudd, så enda ett skudd. Han så Tommy falle ned, Terry falle ned, så hørte han Tommy i store smerter. Da løp Børre bort til Tommy, forbi Terry Rodgers, uansett om han var død eller ikke, satt seg ned på knær, fikk av seg dressfrakken og dressjakka, prøvde å stoppe blødningen med den, og varmet Tommy med dressfrakken.

  • Hvor mye kostet den dressfrakken?

Børre begynte å le da han hørte det.

  • For meg, 0 kroner. Far ga meg denne dressfrakken da jeg ble en etterforsker, han sa til meg, «Sønn, nå har du klart det».
  • Ja, men tenk på hvor mye penger han har brukt.
  • Han kommer til å bli stolt at denne dressjakka har reddet noens liv. Ok?

Da begynte Tommy å le, men han begynte fort å hoste.

  • Åh, ikke få meg til å le! Jeg har blitt skutt av en kanon!
  • Den personen som skjøt Terry, reddet mest sannsynlig livet ditt.
  • Jeg lurer på hvem det var.

Ja, hvem var det egentlig?

I det dårlige nabolaget er Aleks, Reidar, Ulrik og Terje hvor de igjen har gjort enda ett forsøk på å finne Lasse. Aleks står borte ved en kvinne og snakker med henne.

  • Så du er sikker på at du ikke har sett han? spurte Aleks mens han viste ett bilde av Lasse.
  • Nei, for visst jeg hadde sett han, så hadde han stått vedsiden av meg.
  • Stol på meg, han har ikke tid til damer.
  • Stol på meg, det har han.

Så hører de fotskritt, like etter kjenner Aleks at noen pirker han på skulderen. Han snur seg, og bak han står Lasse.

  • Aleks, noen folk sier at du leter etter meg.
  • Faktisk ikke, det er jeg som leter etter deg, kommer det fra kvinnen som Aleks snakket med.
  • Du holder kjeft.
  • Hvor har du vært?
  • Kidnappet og torturert. Ser du ikke at jeg er torturert?
  • Jeg kan gjerne torturere deg, kom det fra kvinnen.

Da stilte Lasse seg foran henne.

  • Hva heter du?
  • Jeg kan hete det som du ønsker.
  • HVA HETER DU?!
  • Ok, Olga, hva er det med deg? Jeg som trodde at du var søt.
  • Jeg har hatt en for jævlig uke! Du gjør ikke saken bedre! Ha deg bort herfra!
  • Du kommer til å angre!

Lasse så bare etter henne, så begynte han å gå bort fra det dårlige nabolaget. Aleks, Reidar, Ulrik og Terje fulgte etter han, da Aleks var like bak Lasse, tok han tak i Lasse og ga han en klem.

  • Godt å se at du har savnet meg!

Så ga Aleks slipp på Lasse.

  • Vil du ha mange vakre damer mens vi pleier deg?
  • Nei.
  • Du kan få massasje og greier.
  • Nei, massasje er ikke min greie. Greier er ikke min greie heller.
  • Du er bare rar.
  • Nei, er jeg det da?

Imens på sykehuset har Tommy kommet inn på operasjonssalen for å operere ut kulen, familien hans er kommet, men Jens er ikke så særlig flink til å snakke med familier, derfor sier Børre at han gjerne kan snakke med dem. Han går inn på venterommet hvor de sitter.

  • Hei, jeg heter Børre Hoff, jeg jobber innen politiet.
  • Jobber du med pappa?
  • Du må være Adam. Tommy har fortalt mye om deg og Eirin!
  • Har han?
  • Ja, og jeg har jobbet med pappaen deres i denne saken.
  • Er pappa død?
  • Nei, det er han ikke. De flinke legene på dette sykehuset her, må operere han først, så drar han hjem til dere, og blir der til over nyttår. Kunne jeg få snakke med deg, Heidi?
  • Ok, sa Heidi og reiste seg opp.

De gikk ut av venterommet og stilte seg ett stykke bort i korridoren.

  • Hva er det?
  • Tommy er en veldig heldig mann som lever akkurat nå.
  • Hva mener du?
  • Da vi var på den broen, så siktet den personen som vi var etter mot hodet til Tommy, jeg hørte ett skudd, deretter ett annet skudd, en annen person skjøt personen som hadde tenkt til å drepe Tommy, og den personen reddet Tommy.
  • Det er helt ufattelig. Jeg var bare hjemme med barna i dag, ante fred og ingen fare, så fikk jeg en telefon om at Tommy var blitt skutt. Da tenkte jeg, ja, nå er jeg enke, så får jeg høre denne historien, om at en person reddet Tommy med å skyte den personen som hadde tenkt til å drepe han, du vet, den eneste måten å stoppe en ond person med ett våpen, er med en snill person med ett våpen.

Børre så trøstesløst på henne, så hørte de fotskritt og Børre kjente noen pirke på skulderen hans. Børre snudde seg og så på en sykepleier.

  • Børre Hoff? Thomas Årdal er nå blitt flyttet over til overvåkningen. Det kommer til å gå bra med han.
  • Ok, jeg henter barna, sa Heidi og hentet barna.

Etter hvert kom Heidi med Adam og Eirin, de gikk mot overvåkningen og ble henvist til rommet hvor Tommy lå. Der inne lå Tommy og sov ganske godt. Adam hoppet opp på en stol vedsiden av han.

  • Er han død?
  • Nei, han sover bare, han må hvile etter operasjonen.
  • Jeg vil tegne noe til han, sa Eirin.
  • Jeg også.

Adam og Eirin gikk bort til ett tegnebord og begynte å tegne, mens Børre tok tak i en penn, gikk mot Tommy og begynte å skrive på armen hans, siden hele armen hans var gipset.

  • Hva gjør du?
  • Tommy lurte på hvor mye dressfrakken min kostet, jeg sa ingenting, fordi jeg fikk den i gave. Derfor skriver jeg en hilsen.

Børre skrev ferdig hilsenen sin, så gjemte han vekk pennen sin og satt seg ned, så ventet de. Etter en liten stund så begynte Tommy å våkne, da spratt Heidi opp av stolen som hun satt på og løp bort til han, så kysset hun han.

  • Du skremte meg, Tommy.
  • Det går bra, Heidi.
  • Jeg vil ikke miste deg nå.
  • Du vil ikke miste meg.
  • Går det bra med deg, Tommy? spurte Børre.

Da så Tommy bort på Børre.

  • Ja, jeg hadde faktisk ingen anelse om at jeg ville bli skutt. Jeg tok visstnok feil.
  • Du overlevde.
  • Det vet jeg. Hvor er barna?
  • De tegner noe til deg. Skal jeg hente dem?
  • Gjør det.

Heidi gikk ut av sykehusrommet for å hente barna, mens Børre og Tommy ble igjen. Så fikk Tommy øye på noe.

  • «Jeg sa at dressfrakken ville redde livet ditt. ? Børre». Vel tusen takk Børre.
  • Det var vel og dressjakka, den stoppet jo blødningen.
  • Hvem var det som skjøt Terry?
  • Vi vet ikke, ingen fra beredskapstroppen.
  • Hvor er Terry nå?
  • Pakket ned i en likkiste, og gjøres klar for å sendes tilbake til USA.
  • Han er død?
  • Ett skudd i hjertet. En profesjonell må ha gjort det, eller en som har vært veldig heldig.
  • Ok.
  • Vil du vite hvem jeg tror kan ha gjort det?
  • Ok, hvem da?
  • En engel.
  • I så fall vil jeg møte den engelen. Den personen reddet livet mitt. Men Børre, siden dette har skjedd, at jeg har blitt skutt. Jeg tror jeg vil ha en permisjon.
  • Permisjon?
  • Ja, fra jobben.
  • Vil du slutte?
  • Nei, jeg vil prøve noe nytt, som privatetterforsker. Hjelpe folk som blir mobbet. For det skjer her i denne byen, vet du. Men jeg kommer selvfølgelig tilbake visst dere trenger meg.
  • Ok, jeg støtter deg med det.

Så kom Heidi inn med Adam og Eirin.

  • Pappa! sa Adam mens han hoppet opp i armene til Tommy.
  • Vær forsiktig med pappa, han har skadet seg.
  • Jeg trodde at du var død!
  • Superhelter dør ikke. Det går ikke an.
  • Vel, Tommy. Vi snakkes, god bedring. Og god jul til dere alle.
  • Ja, god jul Børre. Snakkes.

Børre gikk ut av sykehusrommet, og støttet på Jens i lobbyen.

  • Hvordan går det med Tommy?
  • Han er våken, men han har lyst til å ta permisjon fra jobben sin.
  • Hvorfor?
  • Han vil prøve noe nytt, som en privatetterforsker. Hjelpe folk som blir mobbet. Jeg støtter jo han i det. Men han kommer tilbake visst vi trenger han.
  • Ok, vel jeg får snakke med faren min om det, for i dag er det lite oppmerksomhet rundt mobbing. At Tommy vil ta i ett tak, er bare supert. Han får vår hjelp visst han trenger hjelp.
  • Tommy blir glad når han hører det.

Imens inne i byen kommer Terje og Ulrik gående mot Terje sin bil hvor Aleks, Lasse og Reidar sitter. De setter seg inn, så begynner Ulrik å dele ut mat.

  • Ok, Lasse er viktigst, så her er maten din Lasse, mat og drikke.
  • Takker og bukker.
  • Reidar.
  • Hva, du får det samme som meg eller?
  • Aleks.
  • Du også?
  • Hold kjeft. La meg nyte cheeseburgeren min.

Da så Lasse på Aleks før han tok tak i cheeseburgeren hans og tok en bit, og nøt den biten ganske godt.

  • Selv om jeg hater sylteagurk og tomat, så var det der jaggu meg godt!
  • Så godt at du måtte spise papir også?
  • Ja, det er mat det også, sa Lasse og tok tak i burgeren til Reidar.

Når han tok seg en bit, fikk han seg ett sjokk.

  • Hva er galt med denne burgeren?
  • Jeg liker å ha jordbærsyltetøy i hamburgeren min.
  • Hva er galt med deg?! kom det fra Aleks.
  • Jeg er mett nå. Takk for maten. Men jeg kan gjerne ha litt brus.

Lasse åpnet brusflasken, så tok han seg en slurk.

  • Lasse, mens du var borte, så ødela Reidar hytta med motorsaga di!
  • Hvordan?
  • Han knuste ett vindu.

Da hørte Lasse at Terje lo godt.

  • Vi kom opp til hytta hans, og han prøvde å sage av taket på bilen til Reidar med motorsaga! Det er bare klassisk!
  • Aleks, vet du hva som skjer med en bil visst du sager av taket?
  • Hva da?
  • Bilen knekker.
  • Det må vi prøve!

Da begynte Lasse å le.

  • Hva med hytta di?
  • Hytta mi?
  • Ja, vi så hytta di. Har du planer om å flytte tilbake?
  • Nei, den hytta der, jeg eier den hytta. Jeg har ikke bodd i den siden i påsken. Vil du vite hvorfor?
  • Ok, hvorfor.
  • For da ble halvbroren min drept. Politiet kan finne på å lete etter meg der. I motsetning til din hytte. Ingen eier den.
  • Så du flytter ikke tilbake?
  • Nei, det gjør jeg ikke. Men siden dere vet hvor hytta mi er, kunne dere ha kjørt meg til den?
  • Ok.

Terje kjørte mot hytta til Lasse. Etter en liten stund kom han frem.

  • Hva skal du? spurte Aleks.
  • Har litt arbeid som jeg må gjøre. Ok?
  • Så du blir borte?
  • Ja, i en liten stund. Hei Aleks, dette er til deg, sa Lasse og ga Aleks noe, så gikk han ut av bilen.
  • Hei Lasse, vent! Du vil trenge dette, sa Ulrik og ga Lasse en ny mobil.
  • Hmm, ny mobil.
  • Den gamle var helt ødelagt.
  • Ok, tusen takk.
  • Se på skjermen.
  • Ok, sa Lasse og så på skjermen, så fikk han seg en støkk. ? Aleks! Du er dritskummel du!
  • Vi snakkes engang min skjeggete venn.

Så startet Terje bilen og rygget nedover i skogen.

  • Hva ga Lasse deg? spurte Reidar.
  • I tilfelle noen finner min kropp.
  • Å, fy! Han var så pass redd at han trodde han skulle dø!

Aleks åpnet ett brev og tok ut to ark.

  • Ulrik, dette er ditt, sa Aleks og ga Ulrik ett ark.
  • Ok, skal jeg lese det høyt?
  • Det kan du helt sikkert gjøre.
  • Ok. Ulrik, du minner meg om en person. Nemlig meg da jeg var ung. Meg lenge før jeg ble kriminell. Du og jeg er ganske like, du har mistet broren din, jeg har mistet foreldrene mine. Vi begge deler samme smerte av å ha mistet noen. Så visst jeg i verste tilfelle ikke skulle komme tilbake, og du ikke skulle se meg igjen, så skal du vite dette. Jeg er glad i deg, som en bror.

Ulrik ble litt satt ut av det som han leste, han tørket bort ett par tårer, når han var ferdig, så han bak på de andre.

  • Går det bra?
  • Det gikk litt innpå meg. Da han var tatt så tenkte han sikkert veldig mye på oss.
  • Skal jeg lese mitt?
  • Bare gjør det.
  • Aleks, du er sprø! Du er den sprø broren min! Du gjør heletiden noe sprøtt! Løper etter Reidar, som har gjort noe galt, gir han juling, får han til å gråte, uten å bry deg om det! Men du bryr deg uansett om folk! Bare på en spesiell måte. Derfor er jeg glad i deg. Eller som jeg sa for ett par måneder siden. «Jeg elsker deg, Aleks»! Men ikke bokstavelig talt. Derfor må du holde deg unna Terry Rodgers visst han dreper meg. Han er livsfarlig. Mer farlig enn det du er. Men du er skummel du også. Så husk, visst Reidar gjør noe galt, så holder det med «fy». Og si til Reidar at han er min spesielle venn. Du er super Aleks, du bare vet det ikke!

De andre lo i bilen da de hadde hørt det brevet.

  • Trodde det skulle bli trist, men det ble ganske sprøtt. Trodde det skulle handle om da dere bodde sammen! lo Terje.
  • Det gjorde det!

Da lo Terje mer.

  • Jeg må ringe fyren, fortsatte Aleks.
  • Sett på høyttaleren!

Aleks ringte til Lasse og satt på høyttaleren på mobilen.

  • Hei! Den virker!
  • Ja, den virker. Du disse brevene som du ga oss.
  • Har dere lest dem?
  • Ja, vi har det. Ulrik ble lei seg.
  • Går det bra Ulrik?
  • Jeg ble satt ut. Helt ufattelig at du skrev dem. Var du så redd for å dø?
  • Ja, det var jeg. Men det går bra nå, Ulrik. Jeg kommer ikke til å dø på lenge.
  • Hva med han der Terry Rodgers fyren da?
  • Jeg vet ikke. Politiet leter vel fortsatt etter han.
  • Hvor var du før du kom inn i det dårlige nabolaget da? Du bare dukket helt plutselig opp.

Det var stille i bilen, stille i mobilen, Terje kjørte bare videre, de andre ventet bare på svar.

  • Lasse?

Så ble det summetone.

 

Fortsettes på En med ett juleønske. 

Ikke noen engel

15. desember.

Klokken nærmer seg tolv, det er ganske rolig i denne forretningsgaten. Helt til en mann går forbi to bevæpnede vakter. Vaktene ser på han som en trussel, så de forlater sin post, og går mot mannen som halter bort.

  • Hei! Stopp!

Da stoppet mannen opp.

  • Snu deg rolig rundt, hendene bakom hodet, og sett deg ned på knær.

Mannen snudde seg rundt, holdt hendene bakom hodet, så satt han seg ned på knær.

  • Plukk opp våpenet ditt med to fingrer, ikke prøv deg på noe, så slenger du våpenet ditt bort til oss.

Mannen plukket opp våpenet med to fingre, så slengte han våpenet bort til vaktene. Den ene vakten plukket opp våpenet og sjekket det.

  • Vannpistol? Virkelig? Hva heter du?
  • Lasse Urdal.
  • Du vet at du er etterlyst?
  • Ja.
  • Hva har hendt med deg?
  • Kidnappet og torturert.
  • Av hvem?
  • Av fyren som raner banken bak dere.
  • Hva?!

Da løp vaktene bort til banken, en mann var der inne, siktet ett våpen mot dem, Lasse kom seg unna, og Børre hadde fått det med seg, fra politistasjonen, han løp fra møterommet, til pauserommet hvor Tommy og Jens satt.

  • Bankran i gang i byen! Terry Rodgers! Lasse Urdal som lokkemat!

Så løp Børre videre, med Jens og Tommy i hælene, de løp ut til bilen til Børre, satt seg inn, og råkjørte til banken.

  • Hvor er Lasse da? spurte Jens da de kom frem.
  • Han stakk av.
  • Ja, selvfølgelig gjorde han det!
  • Han ble mest sannsynlig tvunget til dette her! Det var enten å være lokkemat eller å bli drept! Men nå har vi viktigere saker å konsentrere oss om!

De gikk ut av bilen, bort til vaktene som hadde stoppet Lasse på gaten.

  • Dere så raneren?
  • Ja, han er skallet, har lyseblå øyne, har på seg dress.
  • Det er Terry.
  • Hvor mye penger er det i banken?
  • Nesten 11 millioner.
  • Mye for en mann, sa Tommy.
  • Det er det. Vel jeg får ringe inn og prøve å snakke litt med han.

Jens tok tak i en telefon, så ringte han inn i banken, det tok ikke lang tid før noen svarte.

  • Hvem er dette?
  • En som leder saken vel. Du er Terry Rodgers, ikke sant?
  • Hvem sier at jeg ikke er det?
  • Du vil ha penger, det er derfor du raner en bank.
  • Du leser meg som en åpen bok.
  • Men, du beviser også at du har makt.
  • Hva mener du?
  • Du drepte en ganske god venn av meg.

Da begynte Terry å le.

  • Du bryr deg ikke om det.

Da ble Terry stille, helt til Jens hørte ett smell.

  • Håper du er fornøyd med det!

Så ble det summetone. Jens stod bare der sjokkerende og skjelvende.

  • Jens?
  • Han drepte noen. Jeg tror jeg drar. Du kan overta plassen min Børre.
  • Ok.
  • Skal jeg kjøre deg hjem? spurte en betjent.
  • Kjør meg til Jens Ørensen.
  • Det skal jeg gjøre.

Jens satt seg inn i en politibil, så kjørte en betjent han av gårde.

  • Så hva foreslår du? spurte Tommy.
  • La oss få dette overstått. Vi må ha beredskapstroppen hit!

Beredskapstroppen ble tilkalt, så når de ankom og holdt seg utenfor synsvinkel for Terry, ringte Børre inn i banken.

  • Håper du ikke ble lei deg! lo Terry da han svarte.
  • Jeg er en ny en.

Da begynte Terry å le mer.

  • Jeg knuste hjertet hans!
  • Hva vil du ha?
  • Vel, jeg vil ha penger, derfor raner jeg en bank. Men jeg beviser også at jeg har makt.
  • Vil du ha bil, båt, fly?
  • Jeg vil ha en rask bil.
  • En rask bil.
  • Ja, og vær rask!
  • Ok, sa Børre og la på.

Tommy så på han etter telefonsamtalen.

  • Vel?
  • En rask bil. Vi gir han bilen, så stormer beredskapstroppen banken.

Men Terry har en annen plan. Han har allerede rømt ut bakdøren av banken med pengene. Så ser han på ett kumlokk og blir irritert.

  • Kloakken, jeg skal finne han og drepe han.

Han klatret ned, og begynte å flykte.

Etter litt har bilen til Terry kommet, Børre plukker opp telefonen og ringer inn i banken, men uten å få svar.

  • Jeg skjønner ikke. Han svarer ikke, men han går frem og tilbake der inne. Jeg ser han!
  • Skal vi storme banken?
  • Ja, det gjør vi, sa Børre og ga klarsignal til beredskapstroppen.

Beredskapstroppen bevegde seg sakte men sikkert mot banken, børt inn døren, da snudde mannen som Børre trodde var Terry seg, det var en litt eldre mann, han var skallet, hadde gaffateip foran munnen, og våpenet som Terry brukte var teipet fast til hendene.

  • Han er borte!
  • Han løp ut bakdøren, sa en kvinne.

Da løp Børre og Tommy ut med noen fra beredskapstroppen. Det var ingen å se.

  • Overvåkningskamera, sa Tommy.

Da løp de inn igjen, fikk sett på filmen fra overvåkningskameraet fra bakdøren. De så at Terry åpnet ett kumlokk og klatret ned i kloakken.

  • Han har ett forsprang. La oss dra.

De løp ut til kumlokket, åpnet det, og klatret ned i det.

  • Han går mest sannsynlig ut av byen. La oss komme oss av gårde!

Så begynte de å lete, de lette lenge uten å finne noe. Helt til de fant ett kryss.

  • Dette krysset her ser nytt ut. Fargen på det ser ikke ut til å ha falmet i det hele tatt. Den må ha blitt sprayet her i løpet av de siste dagene, sa Tommy.
  • Så du tror at han gikk opp her?
  • Ja.
  • Ok, da går vi opp. Dere først.

To menn fra beredskapstroppen gikk opp stigen og åpnet kumlokket, så gikk de ut og Børre og Tommy fulgte etter.

  • Han er ikke her.
  • Nei.

Men noe har fanget Tommys blikk, han gikk bort til en sten og plukket opp noe.

  • Men han var her. Det er ikke hver dag vi mister 1000 kroner kontant.

Senere på kvelden er Vera på vei hjem fra jobb, hun går bort til bilen sin, setter seg inn, starter den, så kjører hun av gårde. Hun stopper i ett lyskryss i byparken. Da åpner den ene bakdøren seg. Hun ser bak seg, og får sjokk.

  • Hva gjør du her?
  • Jeg trenger din hjelp.
  • Til hva?
  • Helbred meg.

Da fnyste Vera.

  • Vera, vær så snill, jeg har vært kidnappet og torturert.
  • Du kidnappet og torturerte sønnen min.
  • Ja, men jeg ga han i det minste mat og vann. Jeg har ikke spist på en uke. Vær så snill og hjelp meg!

Da begynte Lasse å ynke seg selv i smerter.

  • Hva er galt med deg?
  • Nakken min! Jeg dro noe ut der med makt!
  • Dro noe ut?
  • Han sporet meg som en bikkje! Som ett dyr!
  • Ok, jeg hjelper deg kanskje på en betingelse.
  • Hva da?
  • Visst vi hadde betalt deg, hva hadde du gjort mot sønnen vår?
  • Jeg hadde ikke drept han. Jeg hadde ikke drept han. Visst jeg hadde gjort det, så hadde dere sikkert sendt kripos på meg, og jeg hadde fått lengre fengselsstraff.

Så kjørte Vera videre, hun parkerte inne i ett mørkt parkeringshus og slo på lyset i bilen. Så fant hun frem ett førstehjelpsskrin, satt seg vedsiden av Lasse og holdt frem hodet hans, han ynket seg i smerter da.

  • Få se på denne nakken din.

Vera var litt nølende til forklaringen til Lasse.

  • Du kan ikke bare ha dratt ut noe fra nakken din med hendene dine!
  • Nei, jeg brukte kniv også!
  • Du kommer til å ta livet ditt en dag! Når dro du den sporingsbrikken ut?
  • I dag, for da var jeg endelig kvitt han.
  • Rømte du?
  • Ja, for han måtte rane en bank.
  • En bank?
  • Ja, i byen. Har du ikke hørt om det?
  • Ja, to ofre. En vakt og en kvinne. Sann, nå er det på nakken bandasjert. La meg se på det på haken din. Det ser litt verre ut.
  • Ja, ett par dager gammelt. Han bestemte seg for å barbere meg.
  • Barbere deg? Vel, jeg får se på deg, dette er betent. Så dette vil gjøre vondt, sa Vera og begynte å renske såret på haken.

Da begynte Lasse å ynke seg i smerter, Vera fortsatte å renske, helt til hun var ferdig. Da ga hun Lasse en flaske med vann og noe smertestillende.

  • Uansett hvor glad du er i dette skjegget ditt, så må jeg fjerne litt av det, jeg må ha ett plaster på såret på haken din.
  • Det er bare å fjerne så mye av skjegget som du vil.

Da fant Vera frem ett plaster, målte det opp på haken, så tok hun frem en liten barberhøvel.

  • Må du ikke ha skum?
  • Ikke med denne typen. Den tar med seg bare håret uten å skade huden, sa Vera og begynte å barbere Lasse.

Når hun var ferdig festet hun plasteret på haken hans.

  • Nå Lasse, jeg beklager, men jeg må levere deg til politiet. Du kan ikke løpe rundt i gatene nå lenger.

Men uten at Vera visste det, så hadde Lasse løpt ut av bilen og forsvunnet, så når hun snudde seg mot bilen, stod hun og måpte.

Hjemme hos Line er Børre og Tommy på besøk. De sitter inne i stuen og snakker om saken.

  • Han bare forsvant?
  • Ja.
  • Hva med Lasse Urdal?
  • Ingen har sett han.
  • Så, Terry Rodgers har kidnappet Lasse Urdal, vi vet ikke hva han har gjort mot Lasse.
  • Vel, Lasse sa på videoen at han var kidnappet og torturert, han så i tillegg ganske elendig ut på den videoen.
  • Så da trenger han kanskje legehjelp.

Så fikk Børre en telefon.

  • Børre Hoff? ok, ok, kommer.
  • Hva er det?
  • Dere to, bli med meg.
  • Hva har hendt?
  • Lasse Urdal har fått legehjelp, også har han stukket av. Vitnet venter på oss ikke så særlig langt fra byparken.

De gikk ut av leiligheten til Line, satt seg inn i bilen til Børre, så kjørte de av gårde til byparken. Når de kom frem, stod Vera vedsiden av bilen sin.

  • Vera? Hva skjedde?
  • Jeg stod i ett lyskryss, ventet på at lyset skulle bli grønt, da han satt seg inn i bilen min, han sa at han trengte hjelp, at jeg måtte helbrede han.
  • Hvordan så han ut?
  • Han hadde sår i nakken, han sa at han hadde dratt ut noe sporingsbrikke derfra.
  • Sporingsbrikke?
  • Ja, han sa at kidnapperen hans sporet han. I tilfelle han skulle rømme.
  • Hva annet?
  • Han hadde ett sår på haken, det var betent, han så slapp ut.
  • Ok, takk Vera.
  • Ingen årsak.

Så satt Børre, Line og Tommy seg inn i bilen til Børre. Børre kjørte bort, så begynte han å snakke.

  • Det er ikke hyggelig å si dette, men jeg tror faktisk at Terry er ute etter Lasse enda. Saken er langt fra over, i vertfall en person til kommer til å bli drept.

Ikke noen engel

14. desember.

Han går i en trang gang, det er lite lys, han kommer frem til en stige, klatrer opp den stigen, åpner ett stort lokk, titter på ett bygg, så går han ned igjen i den trange gangen, går tilbake den veien han kom, han kom frem til der som han gikk ned, det var ett oransje kryss på veggen, så han klatret opp stigen, gikk ut av den trange gangen, og bort til en bil.

Oppe i hytta til Aleks, har Aleks stått opp tidligere enn vanlig, men noen har stått enda tidligere opp enn han. Reidar sitter ute på kjøkkenet og er litt tankefull.

  • Drikker du kaffe? spurte Aleks.
  • Ja.
  • Hva er galt med deg?
  • Jeg tenker.
  • Hva? På Lasse? spurte Aleks mens han satt seg ned.
  • Ja.
  • Jeg lurer på hvorfor han hadde den hytta.
  • Jeg lurer heller på hvor han er, og om han er i live. Det er det som er viktigst.

Så ble det litt stille i hytta.

  • Det er stille her, sa Reidar.
  • Ja, Lasse har alltid lagd mye leven her.

Så begynte Aleks å le, da satt Reidar og smilte mens han så på han.

  • Hva er det?
  • For noen måneder siden, når Thomas fortsatt levde, da gikk Lasse på noen piller for? ett eller annet. En morgen, stod jeg opp, gikk ut av soverommet, så hørte jeg bare «Jeg elsker deg, Aleks»!

Da begynte Reidar å le.

  • Han satt rett vedsiden av soveromsdøren min. Når jeg så ned på han, så han bare opp på meg og smilte.
  • Var det da du bestemte deg for å skaffe deg sminke?
  • Ja, og han reagerte ikke engang at vi sminket han. Men han hevnet seg ett par dager senere.
  • Det var sikkert den dagen jeg flettet håret hans.
  • Det var faktisk det.

Så kom Ulrik og Terje inn i hytta.

  • Hei.
  • Hva skjer?
  • Politibegravelse i byen.
  • Hvem er død?
  • En eller en annen politifyr. Morderen er ikke tatt. Jeg og Ulrik var i byen da en drøssevis med politibiler kom med blålys, så kom det en begravelsesbil.
  • Er det ikke vanligvis motorsykler?
  • Om vinteren?
  • Godt poeng.
  • Men skal vi lete etter Lasse? Visst han er kidnappet, så er det en viss sjanse at han har flyktet.
  • Ja, du har rett i det.
  • Men vi trenger ett bilde av Lasse.
  • Jeg har ett! sa Aleks og fant frem mobilen sin, så viste han bildet til Terje som begynte å le. ? Jeg tok det da Ivan kjørte av veien. Lasse sklei, jeg nølte ikke med å ta ett bilde.
  • Ok, send bildet til oss, så viser vi det i vertfall i det dårlige nabolaget.

Aleks sendte bildet til Reidar, Ulrik og Terje, så dro de av gårde til det dårlige nabolaget.

Imens på kirkegården har Vegard Mondal nettopp blitt gravlagt. Børre, Tommy, Jens og Line er på vei ut av kirkegården mens de snakker litt.

  • Det går bra med deg, Line? spurte Børre.
  • Ja, det gjør det.
  • Det er bare å være her på minnestunden litt til.
  • Ja, jeg syntes synd på Charlotte, sa Line og gikk for å delta på minnestunden.

Børre, Tommy og Jens så etter Line, så gikk Børre mot bilen sin. Når han kom bort til bilen sin, stoppet han, like etter kom Tommy og Jens.

  • Jens, du må være enig med meg her, sa Børre.
  • Hva da?
  • Jeg vil ikke at Terry Rodgers skal drepe en eneste politimann igjen. Jeg vil ta han nå!
  • Jeg vil også ta han!
  • Så kan vi ta han? Helst snarest?
  • Ja, det kan vi.
  • Tusen takk, Jens.

Ikke noen engel

13. desember.

Luciadagen.

Det finnes tre banker i byen, visst Terry vil rane en av disse bankene, noe som Børre, Tommy og Jens ikke må se bort fra, må de sette vakthold utenfor bankene. Bevæpnet vakthold. Men Terry er en drapsmaskin, så de må heller ikke se bort fra at noen blir drept. Børre og Tommy hadde sagt til Jens at Terry kunne være på jakt etter en bank, så derfor gikk han med på å sette ut vakthold. Akkurat nå var Børre ute og kjøpte seg litt lunsj. Før han dro opp til Line.

  • Hei Børre.
  • Hei, kjøpte noe til deg. Lussekatt, havrekjeks.

Da begynte Line å le.

  • Tusen takk. De som Tommy kom med var gode, de forsvant ganske fort. Boksen står der borte, sa Line og pekte.
  • Det er en ganske stor boks, Line. Hvor mange var det oppi der?
  • Jeg vet ikke. De var så gode.
  • Ok, vel jeg får dra på jobb nå, sa Børre og gikk.

Oppe i hytta til Aleks er det litt liv, Aleks, Reidar, Ulrik og Terje er der og har nå planer om å lete etter Lasse.

  • Ok, denne saltbøssa er hytta, mens denne t-skjeen er rasteplassen hvor vi fant mobilen til Lasse. Hvor langt er det til den rasteplassen? spurte Aleks.
  • Fra hytta? Vel.

Da begynte Terje å tenke.

  • Vel?
  • La meg tenke.

Terje satt og tenkte mens de andre satt og så på han.

  • 5-6 kilometer.
  • Ok, og rasteplassen ligger i ett jaktområde, hva gjorde Lasse der?
  • Vel, Lasse jakter av og til.
  • Ok, da drar vi, sa Aleks og reiste seg.

Han fikk på seg en hettegenser, så gikk han ut i Terje sin bil. De kjørte til rasteplassen hvor de fant mobilen til Lasse. Da de kom frem, gikk de ut av bilen.

  • Ok, dette er en vei som går ut av byen, han parkerte på høyre side av veien, fikk Lasse til å holde kjeft, så kjørte han videre, mer bort fra byen. Men hva gjorde Lasse her?
  • Lasse ble sikkert ikke tatt herfra heller.
  • Da må vi finne den plassen, bilen hans er jo ikke her.
  • Hva visst kidnapperen stjal bilen til Lasse da? spurte Reidar.
  • Nei, Lasse kjører en Range Rover. Det jeg hørte på lydopptaket var i vertfall en sportsbil.
  • Så da må vi lete etter bilen til Lasse.
  • Da leter vi i dette området. Den er sikkert ikke langt unna, sa Terje og satt seg inn i bilen.

De kjørte sakte videre, alle i bilen så hvor bilen til Lasse kunne være. Helt til.

  • Der stopp! Kjør opp her!

Da kjørte Terje opp i en tett skog.

  • Hva gjør bilen hans her?
  • Aner ikke. Kanskje det er her han er.

De parkerte bak bilen til Lasse. Så gikk de ut av bilen.

  • En hytte? Har han skaffet seg en hytte?
  • Vi finner det ut, Aleks.

Hytta var ulåst, så de gikk rett inn i den.

  • Lasse? Er du her?

Men det var stille i hytta.

  • Han er ikke her. Det er bikkjekaldt her.
  • Så hvorfor er det lys her da?
  • Jeg vet ikke.
  • Han har til og med kjøpt seg en ny mobil.
  • Det der er ikke Lasse sin mobil. Det der er en mobil for gamle folk.

Så kom Ulrik løpende.

  • Dere bør komme! sa Ulrik og løp videre opp i skogen.

Aleks og Terje løp etter. De løp opp i skogen hvor Reidar var.

  • Dere vil se dette!
  • Hva er det?
  • Vi fant blod under snøen. Jeg tror han ble tatt herfra.
  • Så hvorfor var han her?
  • Lasse sa til meg at han bodde i en jakthytte som faren hans bygde på slutten av 80-tallet. Jeg tror at den hytta der nede er den jakthytta, sa Ulrik.

Ikke noen engel

12. desember.

Det er midt på natten, folk i byen sover, aner fred og ingen fare, idet en bil kjører ned i gaten forbi noen leilighetskompleks. Minutter senere kommer det en ambulanse kjørende til det leilighetskomplekset. En mann blir trillet ut i ambulansen, mens en annen mann løper til bilen sin.

Noen timer senere ringer mobilen til Børre, han har ikke våknet enda.

  • Børre Hoff.

Så kommer kona hans, Julie løpende inn på rommet.

  • Børre?

Børre la bare hånden sin over munnen hennes.

  • Børre, Terry har kommet seg inn på våpenbutikken og stjålet våpen.
  • Hva? Hvordan har han klart det?
  • Han har stjålet en av de ansatte sine nøkler og ID. Møt meg og Tommy ved våpenbutikken, helst snarest!
  • Er på vei, sa Børre og la på.

Deretter kysset han Julie på leppene.

  • Mmm, Julie Svensson!
  • Du er bare slem, Børre Tobias Hoff!
  • Jeg liker ikke det navnet. Bare kall meg Børre! sa Børre og hoppet ut av sengen.
  • Dessuten så heter jeg Hoff nå.
  • Ja, men pikenavnet ditt er Svensson.

Så fikk Børre på seg klær, og kom seg av gårde til våpenbutikken, der Tommy og Jens allerede var. Han steg ut av bilen, og gikk mot Tommy og Jens.

  • Det er ikke mange våpen som er tatt, bare noen automatvåpen, men det er nok til å vite at noe er på gang, sa Jens da Børre kom bort til dem.
  • Ble han tatt på overvåkningskamera der inne?
  • Ja.
  • Hva slags ID brukte han på å komme inn?
  • Han brukte Petter Johansen sitt ID. En av de ansatte. Han ble lagt inn på sykehuset i natt.
  • Bor Petter sammen med noen?
  • Broren sin, hva da?
  • Her har Terry vært smart. Han overfalte sikkert Petter i sengen, broren hans fikk panikk, ringte ambulanse, og mens Petter ble kjørt til sykehuset, brukte Terry ID-et til Petter på å komme seg inn i våpenbutikken og stjele våpen.
  • Han var ikke helt smart. Han ble tatt på overvåkningskamera, de kjører heletiden. I tilfelle noe som dette skjer.
  • Nå er han ute med stjålne våpen. Gudene vet, hva han har tenkt til å gjøre med dem, sa Tommy.
  • Dette har nå blitt verre.

De fikk med seg overvåkningsfilmen fra våpenbutikken, så bestemte de seg for å dra og besøke Petter Johansen på sykehuset. Børre syntes at han var ganske heldig å slippe så lett unna. Med bare ett sykehusopphold. Så de ankom sykehuset, de gikk opp i avdelingen som han lå på, så kom de i kontakt med legen til Petter.

  • Vera? Det er du som er legen til Petter Johansen? spurte Børre.
  • Ja, hva da?
  • Kunne vi få snakke litt om han?
  • Dere er fra politiet. Har han gjort noe galt?
  • Nei, han ble overfalt i hjemmet sitt i går. Også lurer vi på om han klarer å snakke med oss.
  • Vel, da han kom til oss var skulderen hans ute av ledd, han hadde fått mye juling. Han sa at angriperen hans satt oppå ryggen hans, og at han hadde vondt i ryggen.
  • Oppå ryggen?
  • Ja, med knærne oppå ryggen, mens han dro i den venstre armen. Broren hans prøvde å få skulderen hans tilbake på plass, men han tryglet og ba om å stoppe. Så da ringte han etter ambulanse.
  • Går det bra å snakke med han?
  • Ja, det skal gå bra. Broren hans er til og med der. Han har vært der siden i natt.
  • Ok, takk.
  • Han ligger på rom 424.
  • Tusen takk, Vera.

Børre, Tommy og Jens gikk inn på rom 424, der inne var det to menn, en i en sykehusseng med armstøtte på den venstre armen, han var skallet og hadde på seg en sykehustrøye. Mens mannen som satt vedsiden av han hadde svart hår, hadde på seg en t-skjorte og en pysjamas bukse.

  • Petter Johansen?
  • Ja.
  • Jens Bakke, Tommy Årdal og Børre Hoff. Vi kommer fra politiet. Vil du fortelle oss hva som skjedde?
  • Han ble overfalt!
  • Hva heter du?
  • Espen. Jeg er broren hans!
  • Vi vet at han ble overfalt.
  • Så dra ut dit og let etter overfallsmannen!

Da satt Jens seg ned på en stol og så på Espen.

  • Espen, broren din ble overfalt på grunn av jobben sin.
  • Hva mener du?
  • Når du tilkalte ambulanse, og ambulansen kom for å hente Petter, så var det innbrudd på våpenbutikken hvor Petter jobber. Den personen som overfalt Petter, stjal jobb ID-en hans, for å komme seg inn på våpenbutikken og stjele våpen.
  • Så du sier at jeg gjorde noe galt?
  • Nei, du gjorde absolutt alt riktig. Petter lever, du ringte etter en ambulanse, han sitter rett vedsiden av deg nå.
  • Så hvem gjorde det? spurte Petter.
  • Har du sett denne mannen før? spurte Jens mens han viste ett bilde av Terry Rodgers.

Så hørte de noen komme løpende inn.

  • Jeg kom så fort jeg hørte det! Hei! Politiet er allerede her!
  • Venn? Eller enda en bror?
  • Nei, venn. Terje heter jeg.
  • Hyggelig. Nå Petter, har du sett denne mannen før?
  • Nei. Hvem er det?
  • Han heter Terry Rodgers. Du er heldig som lever, for han nøler ikke med å drepe.
  • Er han farlig?
  • Ja, det er han. Visst dere ser han, hold dere unna han, for han nøler ikke med å drepe. Kontakt oss visst dere ser han.
  • Ok, tusen takk.

Deretter gikk Børre, Tommy og Jens ut av sykehusrommet, Terje så litt etter dem mens de gikk nedover i korridoren, så gikk han inn igjen på rommet.

  • Henter du noe klær til meg i leiligheten, Terje? spurte Espen.
  • Aleks overhørte en samtale ene dagen. Lasse er kanskje tatt av en som heter Terry. Hvor store sjanser er det at det er denne Terry Rodgers?
  • Jeg aner ikke, det er sikkert ikke så mange her i Norge som heter Terry.
  • Jeg drar og snakker med Aleks! God bedring kompis!
  • Hei, Terje! Ikke få noen ville ideer inn i hodet til Aleks!
  • Det skal jeg heller ikke! sa Terje og gikk ut.

Han gikk rolig ut av sykehuset, satt seg inn i bilen og kjørte av gårde.

Han ligger på gulvet, er nummen og tørr i halsen, svak, orker ikke å bevege seg, trett, han føler seg kraftløs. Han ser mot ett hull i veggen, ett hull i betongveggen, han hører en lyd fra det lille hullet. En tv er på. Han blunker med øynene, så ser han noe.

  • Å, Einar, jeg er tørst.
  • Det er jeg også.
  • Jeg orker ikke å bevege meg, jeg er trett. Hvordan går det med Lasse?

Da så han på Lasse, Lasse ble så skremt at han skrek og kom seg opp i sittende stilling. Etter litt, hørte han fotskritt, inn kom Terry med en vannflaske. Han åpnet flasken, løftet hodet til Lasse litt bakover og lot han drikke litt, helt til Lasse kjente ett lite stikk i nakken og han falt sigende om.

Terje kjørte fort fra sykehuset og opp til hytta til Aleks, han stoppet, gikk ut nesten uten å slå av bilen og sette den i «park», inne i hytta var Aleks og Reidar.

  • Hvordan går det med Petter?
  • Da jeg kom til sykehuset, var politiet der og snakket med han. De sa at han var heldig at han levde.
  • Ok?
  • Du vet den samtalen som du overhørte den ene dagen?
  • Æhh.
  • Den samtalen om at Lasse kanskje var tatt av en som het Terry.
  • Ja?
  • Petter ble overfalt av en som heter Terry Rodgers.
  • Ok?
  • Politiet sier at han er dritskummel. Jeg tror at han har Lasse, eller har drept Lasse.
  • Så du sier at den personen som overfalt Petter, han som heter Terry Rodgers, har enten kidnappet eller drept Lasse.
  • Ja.
  • Vet du hvor liten sannsynlighet det er? Det er nesten som om denne hytta her tilhører presidenten i USA!
  • Presidenten i USA ville ikke ha hatt denne rønna her.
  • Nei, ikke etter at Reidar knuste ett vindu her! Men jeg trengte bare ett eksempel!
  • Greit, og dessuten. Petter har det bra. Han kommer til å klare seg, sa Terje og gikk ut.

Senere på kvelden ankommer Børre og Tommy leiligheten til Line. De går opp, og banker på, ut kommer Line.

  • Hei Line. Nå trenger vi virkelig din hjelp.
  • Ok, kom inn.

Børre og Tommy gikk inn i stuen etter Line.

  • Line, i dag stjal han våpen. Vi trenger din hjelp med å finne ut hva han har planer med å gjøre med dem.
  • Hva slags våpen?
  • Automatvåpen.
  • Hva med å rane en bank?
Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018