Forlovelsesringen

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 6.
Haakon ville ha store vinduer til huset sitt, slik at han kunne nyte utsikten over fjorden, helt bort til byen, se mørket stige på og se all lyset fra byen glitre. I dette huset følte han seg som en skikkelig konge. Til og med i dusjen var det ett stort vindu, så når han dusjet, kunne han nyte utsikten, selv om vinduet dogget.
Haakon var en mann som ville se godt ut. Han hadde ett skikkelig stort walk-in garderobeskap fullt med Armani dresser som han brukte daglig, han brukte gjerne tid på å gjøre seg klar for dagen, og da ville han bruke den riktige skjorta til den riktige dagen.
«Grønn? Grå? Grønn? Grå.» sa Haakon mens han hev bort den grønne skjorten. Deretter fikk han på seg den grå skjorten og resten av dressen før han gikk ned.
Han gikk inn på kjøkkenet, startet espressomaskinen, vasket hendene sine, deretter begynte han med frokosten.
«Haakon?» kom det bakfra han.
Haakon snudde seg raskt, der i døråpningen stod Tommy. «Vel god morgen solstråle!»
«Ja, god morgen. Jeg ringte Børre. Han er på vei hit.»
«Enda flere til frokost?»
«Jeg tror du vet noe som vi ikke vet.»
Haakon så på Tommy da han sa det. Deretter vibrerte mobilen til Haakon. Han tittet på den og videokameraet viste at Børre hadde kommet frem. «Han er kommet.» sa Haakon og slapp Børre inn.
Noen minutter senere satt de samlet inne på kjøkkenet. Haakon hadde brygget kaffe til dem og tatt frem brødskivene som han gjorde klar kvelden før. Deretter satt han seg ned.
«Ikke noe majones?» undret Tommy.
«Jeg er laktose intolerant så nei. Bare venn deg til det.»
Børre lo da han hørte det. Deretter kremtet Tommy. «Jeg overhørte en samtale mellom deg og Jessica Franks i går kveld. Om at Trond har blitt lurt. Hvordan vet du om den saken?»
«Jessica fortalte om det da hun kom i forgårs. Da fortalte hun mesteparten. Om at Trond hadde svindlet noen for penger til en forlovelsesring til henne.»
«Hva mer fortalte hun?» spurte Børre.
«Om at det var en gammel mann som hadde blitt frastjålet de pengene, en gammel mann som satt i rullestol.»
«Fortalte hun hvem?» spurte Børre. Haakon nikket. «Hvem da?»
Haakon begynte å le. «Dere må rett og slett søke opp fyren, for den fyren er fishy som faen. Han «skal» ha blitt «svindlet» for penger flere ganger, politiet har jobbet med sakene, funnet de «skyldige» og de måtte betale tilbake mer enn det de «stjal» fra han og havnet i fengsel. Alt dette skjedde etter at han ble «lam».»
«Hvorfor så mye «hermetegn»?» spurte Børre.
Da begynte Haakon å le. «Jeg var i Tyskland akkurat samtidig som han, var der like lenge som han, dro til og med, med samme fly, fra og til, og bodde på samme hotell, på ett rom ikke så langt fra fyren. Hver dag på den turen, så jeg han løpe inn og ut av hotellrommet sitt. Så kom dagen vi skulle dra hjem. Jeg hadde steget om bord i flyet, funnet setet mitt, etter hvert kom godeste Jakob Gundersen. Hvis han hadde blitt slått ned og ranet, blitt lam, så hadde han måttet ligge på sykehus i ett par uker, før han kunne dra hjem. Og som sagt, dagen før vi dro hjem, stod han på sine egne ben, snakket på tysk med noen hotellansatte og smilte. Men det var en annen ting som jeg la merke til når jeg så han. Han hadde ikke en eneste skramme på seg.»
Børre så på Haakon da han sa det, deretter så han bort på Tommy. «Vi må søke han opp, Tommy.» sa Børre og reiste seg. «Takk for informasjonen, Haakon.»
«Ingen årsak, ut og fang denne skurken nå. Har dere drukket opp kaffen nå eller?»
«Vi har termokruser ute i bilene.» kom det fra entreen.
Haakon lo da han hørte det. «Da går kaffen i hvert fall ikke i svinn!»

En time senere på politistasjonen sitter Børre konsentrert ved pc-en hans, han har søkt opp Jakob Gundersen, mens Tommy holder på og kontakter myndighetene i Tyskland for å se om det hendte ett ran i Tyskland i 2014, hvor offeret var en Norsk mann, da nevnte Tommy til og med navnet til Jakob. Minutter senere kom han inn på kontoret til Børre.
«Hva sa de?» spurte Børre.
«De skulle sjekke, de ringer meg tilbake.» sa Tommy og satt seg ned.
«Ok,» sukket Børre. «jeg har da funnet noe som stemmer med det som Haakon sa. 14 personer, 15 med Trond skal ha svindlet Jakob siden 2014. Det er altfor mange.»
«Ja, det er altfor mange til at det kan være dem, jeg tenker at vi må høre på Haakon her.»
«Han er det beste vitnet. Men først må vi vente på den telefonen fra Tyskland.»

Hjemme hos Jessica og Trond, har Trond dratt på jobb, mens Jessica er ute på badet. Hun legger noe opp på vasken på badet og ser fortvilet i speilet.
«Faen!»
Deretter tar hun gjenstanden og pakker den inn i en liten boks, går ut av badet, får på seg klær, går raskt ut av leiligheten, mot bilen sin, setter seg inn, deretter kjører hun mot sentrum. Når hun nærmer seg Gjenbruk og nye møbler AS ser hun bilen til Haakon stå utenfor, hun stopper bilen utenfor, stiger ut og inn i møbelforretningen, Nina står i salgslokalet. Jessica går rett bort til henne.
«Hvor er Haakon?» Jessica ser strengt på Nina.
«På kontoret sitt.»
Jessica gikk rett mot kontoret til Haakon, da hun kom inn satt Haakon bak skrivebordet sitt og jobbet med pc-en. Jessica så bare på han med strenge øyne.
«Hvorfor kan du aldri bruke beskyttelse? Gudene vet hvor mange barn du har der ute!» sa Jessica og hev en graviditetstest bort til Haakon. «Du betaler for aborten!» sa Jessica og stormet ut.
Haakon så ned på graviditetstesten, ett lite blått plusstegn syntes i displayet, han begynte å få tårer i øynene, for det lille plusstegnet hadde han sett før, når han var forelsket og hadde en kjæreste, hun ble gravid, de bestemte seg for å ikke gifte seg, men etter hvert ble hun deprimert, og når hun var åtte måneder på vei, fant Haakon henne på kjøkkengulvet, en kniv lå vedsiden av henne, samt mye blod under henne mens Haakon holdt rundt henne, knuget henne, og gråt i flere dager, uker, måneder, år.

På politistasjonen har Tommy akkurat fått svar fra Tyskland om en mann fra Norge ved Jakob Gundersen ble ranet i 2014. Han løper inn på kontoret til Børre hvor Børre sitter og ser konsentrert ut over pc-skjermen.
«Ingen ved navn Jakob Gundersen har blitt slått ned og ranet i 2014, eller skadet, drept, eller hendt noe som helst kriminelt med i Tyskland.»
Børre så på Tommy da han sa det. «Så da er Jakob Gundersen personen uten alibi. Jeg vil ringe hjemmesykepleierservicen som hjelper han hjemme.» sa Børre og plukket opp røret til kontortelefonen. Deretter tastet han inn nummeret.
«Hjemmesykepleierservice.» hørtes en kvinnestemme i telefonrøret.
«Hallo, dette er Børre Hoff som ringer fra politiet. Jeg ringer angående Jakob Gundersen, jeg lurer på om jeg kunne få snakke med hjemmesykepleieren som hjelper han oftest hjemme.»
«Ja, jeg skal sette deg over til hennes mobil.»
Det hørtes ett klikk, og etter noen sekunder hørte Børre en annen kvinne. «Hjemmesykepleier Hilde.»
«Hallo Hilde, dette er Børre Hoff som ringer fra politiet. Jeg ringer angående Jakob Gundersen, jeg lurer på om jeg kunne ha snakket litt med deg om han.»
Det ble stille i telefonen. Børre ante uråd. «Hva har han gjort?»
«Er du hjemme med han?»
Med ett hørte Børre ett skrik komme fra Hilde, han slengte telefonrøret på, nærmest hoppet ut av stolen, løp ut av kontoret med Tommy etter seg, satt seg inn i bilen, slo den på, ga Tommy ett blålys og beordret han om å slå det på mens han kjørte av gårde. Han kjørte gjennom byen i 80 kilometer, opp mot Jakob Gundersens hjem, og skrenset bilen utenfor hjemmet hans. En hvit Volkswagen Caddy med grønne skilter stod i oppkjørselen. Den tilhørte helt sikkert til hjemmesykepleieren Hilde. Børre løp ut av bilen med Tommy etter seg, inn i huset, det var ubehagelig stille der. De gikk mot stuen, der på gulvet, foran den elektriske rullestolen lå Hilde med en jernpoker i nakken, mens Jakob satt i en godstol med bena i kryss og leste avisen.
«Ah, så det er politiet. Hva har dere funnet ut om saken min?» godtet Jakob seg.
Børre snudde seg sakte, fant en stol som han satt seg ned på og stirret rett i øynene til Jakob som smilte godt. «Du har blitt svindlet av 15 personer på nå 5 år. Det er nok til å sette av en alarmbjelle i hodene til meg og Tommy. Ingen person blir svindlet 15 ganger på 5 år. Heller ikke i ett liv. Du gikk bare langt over grensen. Også er det det med den rullestolen. Du har spilt lam i 5 år snart. Det var vel for å få dommeren til å synes synd på deg. Du splittet familier, noen søkte lån hos deg fordi de trengte det, fordi huset deres trengte renovering kanskje, og de ikke hadde penger til det. De kom til deg, spurte etter penger, fikk det, også kom du til politiet og sa at du hadde blitt svindlet. Men den egentlige svindleren sitter rett foran meg.» sa Børre og pekte på Jakob.
Jakob smilte. «Helt ufattelig at det tok så lang tid for politiet å finne det ut.»
«Men du er ikke bare en svindler.» Jakob så på Børre da han sa det. «Du er en drapsmann.» Børre satt seg litt bak i stolen sin og gransket Jakob med blikket. «Hilde her for eksempel. Og Fredrik, barnebarnet ditt.»
«Du kan ikke bevise det drapet.» sa Jakob med en mørk stemme. «Fredrik manglet hendene sine.» sa Jakob og la bort avisen.
«Det er kun drapsmannen som vet det, vi i politiet og drapsmannen. Dessuten,» sa Børre og pekte på armene til Jakob. «hvem er det som har klort deg?»
Armene til Jakob var dekt av lange kloremerker, Jakob skjulte dem med genseren sin. Deretter ga han Børre ett truende blikk. «Fredrik var kun med på svindelen på grunn av en ting! Narkotika. Når jeg en gang ikke er mer så skulle pengene mine gå til han? Han var akkurat som faren hans! Ett utakknemlig svin!»
«Så hvorfor fortsatte du å svindle disse folkene da? Trond ville jo bare kjøpe en forlovelsesring til kjæresten sin.»
«Pøh!» sa Jakob og viftet med hånden sin. «Kjærligheten betyr ingenting.»
«Vel,» sa Børre og reiste seg. «i hvert fall ikke dit du skal. Jakob Gundersen, du er arrestert for grov svindel på 15 personer og 2 drap.» sa Børre mens han fikk Jakob opp på bena og satt på han håndjern.
Deretter førte han Jakob ut av huset mens Tommy kontaktet forsterkninger. Etter noen minutter kom det noen politibiler. Politimennene var forbauset av å se Jakob Gundersen stå på bena utenfor sitt eget hjem.

Nede ved byparken står Haakon parkert utenfor hjemmet og kontoret til psykologen Jens Ørensen. Han knuger rattet ganske hardt, før han stiger ut av bilen, og går mot psykologens hjem og kontor. Han ringer på, og etter ett par sekunder kommer Jens ut.
«Haakon, kom inn.» sa Jens og inviterte inn Haakon. «Har du øvd på pusteøvelsene i det siste?» spurte Jens etter at Haakon kom inn.
«Har prøvd, men har ikke lykkes så særlig.»
«Nei, jeg tror det vil være enklere å snakke om det.» sa Jens og åpnet døren til kontoret sitt. «Bare stig på.» Haakon gikk inn på kontoret, satt seg ned i en grå sofa, og foldet hendene sine. «Ok, sist gang ble vi bare kjent med hverandre. Du sa jo til meg at du slet mye med sinne, og at mye av det var på grunn av faren din.» sa Jens og fant frem en notatblokk og en penn. «Vil du fortelle meg mer om han?»
Haakon fnyste. «Da han ble født, var han uten oksygen i 10 minutter. Det var nok til å skade det lille som han hadde av en hjerne. Vil du vite hvordan han møtte moren min?»
«Hvordan?» Jens studerte Haakon.
«Far kidnappet henne da hun var 12 år, ble arrestert og slapp ut av fengsel når hun var 18 år. Mor var heller ikke så særlig frisk, hun var Schizofren, men hun falt for far, og fikk meg ett år senere, for far likte å drikke seg full og bli voldsom med mor. Han sa til meg, når jeg var 4 år, at jeg var ett jævla uhell.»
«Hva gjorde faren din mot deg?» spurte Jens.
«Nei, ga meg juling, hver gang jeg var syk, vel, egentlig hver dag, sa til meg at han ikke var stolt over meg…» Haakon sukket, la armene sine ned i fanget og hodet ned på armene.
«Haakon?»
Jens hørte at Haakon begynte å gråte sann smått. «Jeg var 8 år når moren min ble syk med lungebetennelse og ble innlagt.» sa Haakon og tørket bort en tåre. «Far jobbet på kaien med varer som kom inn, fisk og sant dritt. Hver gang jeg kom hjem fra skolen, satt ved kjøkkenbordet og gjorde lekser. Plutselig kjente jeg den fiskelukten over meg, med en enorm tyngde, jeg visste ikke hva det var, men flere år senere visste jeg, det var han.»
«Hva gjorde han?»
Haakon så på Jens med røde øyne. «Jeg tror du allerede vet det.» Jens ga Haakon en boks med servietter, Haakon tok ett par servietter og tørket øynene sine med dem. «Far ble drept av en som var forelsket i mor i 1993, da jeg var 17 år. Han ble sønderknust da mor ikke ville bli sammen med han. Leverte seg selv inn til politiet og tok selvmord i cella. Jeg ble ikke lei meg da far ble drept, men jeg mistet en del av meg da mor tok selvmord ett par dager etter begravelsen.»
«Du var 17 år når du mistet foreldrene dine.» Haakon nikket når Jens sa det. «Ble du omplassert i ett fosterhjem?»
«Nei, jeg var uansett ikke så særlig langt unna myndigheten min. 9 måneder kanskje. Så jeg klarte meg selv.»
«Og med suksess. Du hadde vel ikke så mye penger når du var yngre, som du har nå?»
«Nei.» lo Haakon.
«Jeg aner jo ikke hvor lenge du har styrt Gjenbruk?»
«Det er vel i 10 år, har vært på nettet i 5 år.»
«Og du bodde vel ikke ute i Kystveien for 10 år siden?»
«Nei, da bodde jeg i Gjenbruk, i en liten leilighet over butikken. Vel, da jeg var yngre, da var jeg fattig, så jeg har kravlet fra fattighet til rikdom.»
«Ganske raskt.»
«Ja, det stemmer, jeg er jo den rikeste personen her i denne byen.» sa Haakon og smilte.

Slutt.

Forlovelsesringen

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 5.
Børre kjørte rolig gjennom sentrum, stoppet i ett lyskryss og ventet på at lyset skulle skifte. Så hørte han noen banke på førerdøren hans. Børre skjøv ned vinduet og utenfor stod broren hans, Sondre i full ekstase.
«Jeg har vært på intervju! Jeg skal jobbe der i 6 måneder på prøve! Med lønn!»
«Supert! Sett deg inn!» Sondre åpnet døren bak førerdøren, deretter satt han seg inn. «Så, Sondre, jeg visste ikke at du hadde ett intervju, hvem har du vært på intervju hos?» spurte Børre mens han kjørte videre.
«Han har ett ganske stort navn her i byen, fordi han har tenkt miljø hele tiden. Jeg har vært på intervju hos gjenbruk og nye møbler AS, styrt av Haakon Frøydal.»
Børre bråbremset da Sondre sa det. Deretter så han bak på broren sin. «Sondre, du må gå ut av bilen.» sa Børre rolig.
Sondre så med redsel i øynene til Børre, deretter gikk han ut av bilen hans. Tommy så bekymret på Børre etter at Sondre hadde gått. «Hva er det?»
«Jeg vil snakke med Haakon.» sa Børre og snudde bilen.

På Gjenbruk og nye møbler AS står Haakon ute i salgslokalet og prater litt med Nina.
«Kom an da Nina.» sa Haakon med en sjarmerende tone.
Nina så på han med de brune øynene sine, deretter la hun pekefingeren på brystet hans. «Aldri.» sa hun mens hun dyttet han bort. «Du vil vel ikke miste flere ansatte? Du skrek jo bokstaveligtalt til Jasmin i dag bare fordi hun hadde puttet ost i bollene.»
«Du vet at jeg er laktose intolerant.»
«Ja, jeg vet, jeg vet, jeg vet! Jeg vet også at faren din var jævlig mot deg og moren din når du var liten. Det finnes bare en ting. Kom over det! Ikke la det gå ut over oss andre!»
Haakon og Nina stod og så på hverandre strengt, men stillheten ble brutt når Haakon hørte at noen kremtet bak han. Han snudde seg raskt og så Børre og Tommy stå der.
«Kunne vi få snakke med deg?» spurte Børre med en rolig tone.
«Selvfølgelig.»
«På politistasjonen.»

Mørkegrå vegger og en grå dør, ett metallbord som var båret til gulvet og noen metallstoler. Børre var bare sitt vanlige jeg, mens han vandret rundt personen som han ville snakke med. Tommy derimot satt ukomfortabel på en stol ved den grå døren, mens Haakon satt på en stol ved metallbordet og knuget hendene sine.
Børre kremtet, før han stilte seg foran Haakon og så strengt på han. «Vi fant en person drept i dag…»
«Så det er det dette handler om? Dere kommer rett til meg når noen er drept. Vel, jeg har ikke drept noen. Ikke i dag, ikke i fortiden min, kommer aldri til å gjøre det heller.»
«Du kommer aldri til å gjøre det?»
«Nei.»
«Så hvorfor sier du det?»
Da gjennomboret Haakon, Børre med blikket sitt. «Fordi jeg er død på innsiden.»
Tommy så bekymringsløst på Haakon da han sa det. «Død på innsiden?» gjentok Børre.
«Ja.»
«Hvorfor sier du det da?»
«Børre.» kom det fra Tommy.
Børre holdt opp hånden for å hinte til Tommy at han måtte være stille.
«Jeg må virkelig fortelle deg det?» spurte Haakon. Børre nikket. «Det er noe som jeg heller vil fortelle til min psykolog. Ikke deg. La meg bare si deg dette.» sa Haakon og reiste seg. «Jeg vet ikke hvem jeg SKAL HA DREPT så slutt å gi meg FALSKE ANKLAGELSER for det har jeg fått nok av i disse årene. Jeg er ikke den gærningen som de snakker om!» sa Haakon og gikk ut av forhørsrommet.
Tommy sukket, han satt godt bakoverlent i stolen med armene i kors, like etter kom Jens inn på forhørsrommet. Han så alvorlig ut. «Hva gjorde Haakon Frøydal her?» Jens så på både Børre og Tommy. «Opp på kontoret mitt! Begge to!» Tommy reiste seg fra stolen og gikk etter Jens og Børre opp på kontoret til Jens. Når de kom inn, satt Haakon der allerede. «Og før dere spør, han klagde ikke, jeg fant han i resepsjonen.»
«Du var ikke sikker på at det var Tommy da?» kom det fra Børre.
«Ikke noen frekkheter her Børre! Det er visse forskjeller mellom Haakon og Tommy. For eksempel, Tommy har ikke noen tatovering i nakken. Han har ikke noen tatovering i det hele tatt.» sa Jens og satt seg ned. Deretter vendte han blikket mot Haakon. «Nå Haakon, jeg beklager for det som hendte, det vil ikke gjenta seg.»
«Det går fint, har opplevd verre.»
«Ja men dette er ikke innen vår prosedyre, disse guttene gjorde ikke jobben sin ordentlig nok.»
«Ikke legg skylden på Tommy! Det var meg, det var mest meg!» kom det fra Børre. Jens, Tommy og Haakon så på Børre da han sa det. Børre stirret med ett stivt blikk på Haakon. «Jeg beklager, Herr Frøydal. Det var uprofesjonelt av meg. Jeg burde ha fulgt bevisene mer nøye. Mye mer nøye. Det vil ikke gjenta seg. Det lover jeg.»
Haakon smilte da han fikk den unnskyldningen. «Alt er tilgitt.»

På kvelden ute i Kystveien kommer Tommy kjørende mot huset til Haakon, han kommer frem til den store porten, regnet høljer ned og pisker mot ruta på bilen hans, mens Tommy får ned vinduet på bilen og ringer på.
«Kan jeg hjelpe?» kom det fra intercomen.
«Det er Tommy… Thomas.»
Porten åpnet seg og Tommy kjørte inn. Parkerte bilen ved siden av bilen til Haakon før han steg ut og løp mot huset hans. Da han kom inn i entreen hørte han gitarmusikk komme fra stuen. Han fikk av seg jakken og gikk inn i stuen, der stod Haakon og spilte på gitaren. Helt til han skjærer en grimase og legger gitaren bort.
«Har prøvd å lære den sangen nå, men får den ikke til. Nothing else matters.»
«Har du spilt lenge eller?» spurte Tommy.
«Siden jeg var 17 år.»
«Hvor gammel er du nå?»
«42 år, blir 43 år den 4 juli. Hadde en tradisjon siden 2003 at da dro jeg bort til USA og feiret bursdagen min der, men ikke nå lengre.»
«Hvorfor ikke?»
«Nei, fordi nå er det en klovn som er en president der borte. Og jeg kommer meg ikke bort, jeg har søkt visum, men har blitt nektet det.» Haakon var stille i ett øyeblikk, Tommy så på han litt. Så sukket han. «Vel, du er vel her på grunn av faren din.» sa Haakon og gikk mot peisen.
«Ja, og si beklager for det som hendte. Jeg burde ha forhindret Børre i å gjøre det der, men denne dagen har bare vært… sprø.»
Haakon lo. «Ja, ikke sant?» sa Haakon og slo av peisen, deretter fikk han peisen mer opp på veggen og åpnet kombinasjonssafen. Han tok ut ett album, lukket safen og gikk tilbake til Tommy. De begge satt seg ned på sofaen og Haakon åpnet albumet. «Du har aldri møtt faren din.» sa Haakon rolig.
«Ja, vet du hvor han er?» spurte Tommy. Da ga Haakon han ett rolig blikk, når Tommy så på han, visste han med en gang svaret. «Ok.»
«Kondolerer.» sa Haakon rolig.
«Ja.» sa Tommy på gråten. Da la Haakon fra seg albumet og begynte å klemme på han. «Hva hendte?»
«Leversvikt, de klarte ikke å redde han.»
Tommy gråt mer. «Når?»
«2004. slutten av juni.»
Tommy prøvde å roe seg ned. «Du sa at du kjente han, hvordan var han?» Haakon var stille lenge da han fikk det spørsmålet. Han ville ikke si den egentlige sannheten om hans far. «Han var helt for jævlig!» sa Tommy og gråt mer.
«Ok, Hei, hei, hei.» sa Haakon og begynte å trøste Tommy mer. «Faren din var ikke en så særlig snill mann, han var vel ganske lik min egen far, bortsett fra en ting, han var en sjarmør. Ikke en idiot som faren min. Det faren din gjorde var at han ble sammen med en dame, lot henne forelske seg i han, sa til henne at han ikke hadde råd til å gifte seg, da kunne hun veldig gjerne si: Det går fint, faren min betaler for det. Også har ham dem, han svindler dem på den måten, gjør kona si gravid, så stikker han av. Men du,» sa Haakon og la begge hendene på skuldrene til Tommy. «Tommy, du er mye bedre enn faren din noensinne har vært, du sørger over faren din som du aldri har møtt, og man trenger ikke å være en etterforsker til å se hva du har da?» sa Haakon og så Tommy inn i øynene.
«Hva da?» spurte Tommy og snufset litt.
«Du har ett hjerte. Du kjenner at du har mistet noen, og du er lei deg for det.» Tommy smilte litt, tørket bort en tåre, han så på albumet som lå på salongbordet. «Er du sulten eller? Jeg kan ordne litt mat.»
«Ja, ok, men det må være noe enkelt.»
«Det skal jeg fikse.» sa Haakon og reiste seg fra sofaen. «Bare finn deg selv til rette.» sa Haakon og gikk ut av stuen og ut på kjøkkenet.
Han vasket hendene sine raskt, fant frem brød og pålegg, noen egg som hadde lagt i kjøleskapet siden morges, deretter begynte han med maten til han og hans gjest. Etter hvert var det klart, to brødskiver med hjertesalat, egg og reker, med en pent skåret cherrytomat på toppen til hver. Han gikk ut i stuen med maten, og der på sofaen lå Tommy og sov. Haakon sukket, gikk ut igjen på kjøkkenet med maten, deretter inn igjen i stuen, la ett pledd over Tommy og slukket lyset i stuen. Så vibrerte det i mobilen hans. Han plukket opp mobilen, ett videokamera utenfor porten hadde vist at han hadde fått besøk, og det videokameraet viste det direkte til hans mobil og datamaskin. Haakon slapp personen inn, deretter gikk han bort til inngangsdøren. Etter hvert åpnet den seg.
«Hva gjør du her, Jessica?»
Inn kom en dyvåt Jessica Franks. Da Haakon stilte henne det spørsmålet, så hun rart på han. «Åh, kom an, la oss bare gjøre det!» sa Jessica og tok tak i hånden til Haakon.
Da protesterte Haakon. «Du vil ikke være sammen med meg!» sa Haakon og dro hånden sin til seg.
Da så Jessica på han. «Er vi sammen da?»
Da skar Haakon en grimase. «Du vil ikke komme tilbake hit gjentatte ganger!»
Da la Jessica armene sine i kors. «Hva vil jeg da?»
«Du vil ha Trond, og dessuten jeg prøver å endre meg, jeg er lei av alle kallenavnene. Så deg og meg? Nei.» sa Haakon og åpnet inngangsdøren.
Jessica begynte å gå mot utgangen, når hun var like vedsiden av Haakon, så hun han rett i øynene. «Så hva med svindelen? Gjorde Trond det?»
«Nei, han gjorde ikke det, han ble lurt.»
Jessica gikk med skjelvne ben ut av huset. Satt seg inn i bilen sin og kjørte ut av eiendommen. Etter tre kvarter var hun fremme ved hennes og Tronds leilighet. Hun hadde fortsatt en nøkkel, hun tittet opp mot soveromsvinduet hvor hun og Trond pleide å sove. Ikke ett eneste lys var tent. Deretter gikk hun ut av bilen, mot den lille boligblokka, låste seg inn i leiligheten, hele leiligheten var mørk, hun listet seg gjennom leiligheten til hun kom til soverommet. Hun la hånden på dørhåndtaket, deretter sukket hun, tok av seg skoene før hun gikk stille inn. Trond lå i sengen og sov, Jessica fikk av seg klærne sine lydløst og raskt, deretter la hun seg opp i sengen, Trond våknet, og Jessica la seg inntil han.
«Jeg beklager! Jeg beklager, jeg skulle ikke ha reagert sann! Jeg var bare så sint! Jeg beklager, jeg elsker deg!» sa Jessica på gråten.
«Det går fint. Jeg elsker deg også.» sa Trond mens han strøk Jessica over håret.

Forlovelsesringen

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 4.
Haakon stod foran den elektriske peisen sin med en krus kaffe i den høyre hånden og en kontroll i den andre hånden. Han trykket på av/på knappen og flammene i den elektriske peisen sluknet gradvis deretter trykket han på en annen knapp som gjorde at peisen skjøv litt høyere opp på veggen. Bak hvor peisen hang, var det en sort kombinasjonssafe, Haakon vridde på hjulet og døren åpnet seg. Haakon tittet inn, deretter sukket han før han lukket safen, rullet på hjulet slik at døren låste seg og begynte å gå ut av huset.
«Lys av! Alarm på!»
Haakon bodde i ett hus som var verdt 50 millioner, når huset ble bygd ble det installert alarm med følere både inne og ute. Han ville ikke at noe hærverk skulle skje med det dyre huset hans, selv om folk hadde gitt han en del kallenavn over årene. Men han var ingen av de delene.

Ute ved fyrtårnet har Børre og Tommy akkurat ankommet, ett stort område rundt fyrtårnet var avsperret og mange teknikere var der. Børre og Tommy gikk bort til offeret, og så Jakob Gundersens barnebarn, Fredrik ligge på bakken med vidåpne øyne og en åpen munn. Ett rosa merke gikk rundt halsen hans, som tydet på at han hadde blitt kvalt. Men det var ikke det verste. Begge hendene hans hadde blitt skåret av. Helt sikkert fordi at Fredrik kjempet imot og klorte angriperen, så ville ikke angriperen etterlate hans eget DNA.
Børre satt seg på huk ovenfor Fredrik, mens Tommy så utover fjorden.
«Kan se huset til Haakon herfra.» mumlet Tommy.
Børre så opp på Tommy da han sa det. Deretter reiste han seg. «Hvor gammel tror du Haakon er?»
Tommy sukket. «Aner ikke, vet ikke om han er eldre eller yngre enn meg. Når tror du at Fredrik ble drept?»
Børre sukket. «Det har nok tatt lang tid dette. Så han har nok lagt her en stund. Kanskje i to timer. Men patologen får si mer om det. Vi får ta oss en prat med Jakob om barnebarnet hans.»
«Hva med foreldrene hans?» undret Tommy.
«Moren hans døde i en bilulykke da Fredrik bare var 8 år, mens faren hans døde av en overdose for noen få år siden.» sa Børre og gikk mot bilen hans.
Når de kom frem til bilen til Børre, hørte de to små og skarpe tut komme fra en bil. Begge to snudde seg og fikk øye på en svart toseters Bentley Sportsbil komme kjørende og stoppe bak bilen til Børre. Vinduet på førerdøren kom ned og Haakon kom til syne.
«Hva har skjedd mine herrer?» smilte Haakon.
Børre bøyde seg ned og smilte mot Haakon. «Herr Frøydal, vi har dessverre taushetsplikt. Vi kan dessverre ikke nevne hva som har hendt her.»
«Selvfølgelig, jeg skjønner det. Jeg beklager, men jeg må nå ett jobbintervju.»
«Forstår det.» sa Børre og rygget bort fra bilen til Haakon. Haakon kjørte videre, mens Børre og Tommy så etter han. «Han dukket bare opp. Sett deg inn i bilen, Tommy.» sa Børre og åpnet bildøren. De satt seg inn i bilen og Børre startet den. «Hvilken mobil har du?»
«IPhone, hva da?»
«Sett på tidsuret på mobilen din. Jeg vil finne ut hvor lang tid det tar å kjøre fra fyrtårnet og til hjemmet til Haakon Frøydal.»
«Ok?»
«Har du ikke hørt alt snakket om han?»
«Nei, jeg har aldri møtt han før i dag. Til og med ikke hørt navnet hans.»
«Samme her, men folk har sagt at «Gærningen som bor ute i Kystveien gjemmer lik og skjeletter i kjelleren.» Franks familien har vært på jobb frem til klokken 16 og noen er fortsatt på jobb, som for eksempel Vera og Jessica. Haakon er den eneste personen uten alibi. Jeg beklager, Tommy.»
Tommy ristet på hodet. «Nei, du har rett, la oss gjøre dette.» sa Tommy og startet tidsuret.
Børre kjørte av gårde, etter en liten stund kom de frem til hjemmet til Haakon Frøydal. Alt så mørkt og stille ut. «Hvor lang tid?»
Tommy tittet på mobilen sin. «20:18:57»
«Vi besøkte han klokken 15 i dag, han har hatt mye av tid for å drepe en person før vi kom. Til og med etter. Jeg har lyst å snakke med han.» sa Børre og vendte blikket mot Tommy. «Du behøver ikke å være med.»
«Jeg forstår det.» sukket Tommy.

Imens i sentrumsgaten på en ganske stor butikk har Haakon nettopp ankommet, han går inn i butikklokalene, inn på lunsjrommet, henter en kopp med kaffe, og deretter tar tak i en bolle som ligger på ett bollefat og tar en bit deretter spytter han den biten ut.
«Hvilken idiot har bakt boller og puttet OST i bolledeigen?!»
Inn på lunsjrommet kom en kort kvinne med mørkt hår i en hestehale, grønne øyne, hun hadde på seg en svart bukse og brun genser, hun smilte bredt. «Jeg, Herr Frøydal.»
«Nå skal du høre.» begynte Haakon rolig. «Ost inneholder laktose. Sjefen din er LAKTOSE INTOLERANT! Det betyr at jeg er allergisk mot ost og melk!» sa Haakon og hev bollen på henne. Deretter gikk Haakon ut av lunsjrommet og inn på kontoret sitt. «Pust ut, pust nå ut Haakon. Faen, jeg hater deg far!»
Så banket det på døren. Haakon steg bort fra døren og åpnet den. Utenfor stod det en kvinne. «Personen som du skal intervjue er her nå.»
«Supert, Nina. Send han inn.»
Haakon gikk bak skrivebordet sitt, satt seg ned, etter hvert kom det en mann inn, han hadde svart hår, hadde på seg en blå skjorte, mørk bukse, også hadde han blå øyne. Han ga Haakon en CV og satt seg deretter ned på en gjestestol foran skrivebordet mens Haakon studerte CV-en hans.
«Du har styrt din egen bruktbutikk?» spurte Haakon etter en liten stund.
«Ja, det har jeg.»
«Hva hendte med den?» spurte Haakon mens han skjøv ned CV-en.
«Jeg leide lokalet til bruktbutikken, også fikk det lokalet nye eiere og husleien ble høyere.»
«Hvor mye høyere?»
«50 000 kroner.»
«I måneden?»
«I uka.»
Haakon så på personen som søkte jobb hos han. Han så nedbrutt ut. «Hvem var den nye eieren?»
«Kjartan Grov.»
«Hvem ellers?» lo Haakon. «Ok, hvorfor vil du jobbe her?»
«Fordi jeg liker konseptet ditt. Du har hele tiden tenkt miljø ved å si at vi kan gjøre gamle brukte møbler om til nye møbler. Hvorfor i det hele tatt kaste dem? De pengene som du har tjent, har du tjent på ærlig vis. De pengene som Kjartan Grov har tjent, de er bare bullshit. Bare se på meg. Han presset meg ut etter en måned fordi han ville ha mer parkeringsplasser til kjøpesenteret sitt. For å tjene mer penger. For å si det rett ut, du er idolet mitt.»
Haakon smilte da han hørte det. Deretter reiste han seg. «Dette er obligatorisk hos oss, det som du veldig gjerne kan gjøre er å jobbe på prøve hos oss i 6 måneder, før jeg kaller deg inn på ett møte her og spør om du virkelig vil jobbe her. Du får lønn i disse månedene som du jobber her.»
«Er det sant?»
«Det er sant. La oss si at nå på mandag skriver vi en arbeidskontrakt for de 6 månedene.»
«Ok, det vil bli en ære å jobbe for deg!»
«Vi snakkes på mandag klokken 10, da skriver vi en arbeidskontrakt. Jeg beholder CV-en din hvis det går greit.» sa Haakon og håndhilste med den ivrige mannen.
«Du vil ikke angre!» sa han og gikk ut.
Haakon smilte, deretter så han på CV-en. «Hmm, Sondre Hoff. Slektning av Børre Hoff?»

Forlovelsesringen

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 3.
Kystveien ble etablert bare for under 10 år siden da en enslig mann flyttet ut dit, kjøpte 3 tomter og gjorde de tomtene om til en tomt, bygde ett stort hus med en sjøutsikt ganske nært skogen. Kystveien lå 45 minutter fra byen og inneholdt bare ett ganske stort hus. Børre hadde aldri møtt denne mannen som bodde i dette huset, men han hadde hørt at han drev en vellykket forretning i byen og at han tjente bare noen 100 millioner på noen få år.
Når de kom nærmere og nærmere huset, kom en stor port til syne, Børre stoppet foran porten og ringte på og ventet på svar.
«Kan jeg hjelpe?» kom det fra intercomen.
«Børre Hoff, Tommy Årdal, vi kommer fra politiet, kunne vi fått ett par ord med deg?»
«Årdal, vel selvfølgelig. Bare kom inn.» sa han og porten åpnet seg.
Børre kjørte bilen inn på plassen, huset var malt svart, mens muren rundt huset var hvit, foran huset stod det en Bentley to seters Sportsbil, og bak huset kunne Tommy kimte en sauna. Børre stanset bilen, de begge gikk ut av bilen og mot det nye moderne huset som prydet enden av Kystveien. Børre ringte på døren før de begge gikk inn. «Børre Hoff, Tommy Årdal fra politiet.»
«Kommer.» kom det fra kjøkkenet.
Børre og Tommy så seg rundt i den store entreen. En trapp i eik ledet opp til andre etasje med planter som stod tett inntil trappen. Store vinduer var i entreen med utsikt ut mot sjøen og bakhagen hvor ett stort basseng, sauna, boblebad og flere utemøbler var.
«Imponerende hjem du har herr?» spurte Børre mens han vandret rundt i entreen.
«Frøydal.» kom det bakfra Børre. Børre snudde seg, så på en mann med svart piggsveis, mørkeblå øyne, han hadde på seg en dyr dress, mye dyrere en det han og Tommy hadde på seg. Slik som Børre så han, trodde Børre at dette var hans egen kollega Tommy som stod der. «Men kall meg Haakon.»
«Far?» kom det som ett pip fra Tommy.
Da tittet Haakon bort på Tommy. «Så gammel er jeg ikke. Men jeg kjente han Thomas.»
«Kjente han?»
«Ja, du og jeg er i slekt. Vi deler samme oldeforeldre. Du vet Kåre og Linda Årdal?»
«Ja, men hva med far?»
Haakon sukket. «La oss gå inn i stuen. Jeg ordner litt kaffe for jeg antar at dere kom hit for noe annet enn å snakke om faren din.» sa Haakon og ga en håndbevegelse mot stuen.
Børre og Tommy gikk inn i stuen, en elektronisk peis hang på veggen og varmet opp huset, flere bilder prydet den ene veggen hvor det også var en innebygd bokhylle i eik. Ved inngangen til stuen hang det en svart Morgan gitar på veggen. Tommy satt seg ned i skinnsofaen mens Børre gikk bort og tittet på bildene. Deretter så han på Tommy.
«Michael Jackson! Han har møtt Michael Jackson!»
«Jøss.» sa Tommy og tittet utover i bakgården. «Han lever virkelig livet.»
«Nå da Thomas, du lever også livet.» kom det fra døråpningen. Inn i stuen kom Haakon med tre krus kaffe. «Jeg har en espressomaskin så da går det fort.»
«Ok,» kom det fra Børre. «hva skal vi begynne med. Det som vi egentlig kom for, eller faren din?»
Tommy sukket. «Vi kan begynne med jobben. Far kan vente.»
Haakon satt ned krusene med kaffe, deretter satt han seg ned i skinnstolen foran den innebygde bokhyllen, mens Børre satt seg ned i skinnsofaen.
«I går hendte det en hendelse, en mann ble svindlet for 10 000 kroner, og vi sporet de pengene til Trond Angedal, kjæresten til Jessica Franks. Hun fortalte oss at hun slo opp med han etter at jeg hadde snakket med han, og at hun deretter dro ut hit til deg og lå med deg. Stemmer det?» Børre så på Haakon med ett strengt blikk.
Haakon begynte å smile. Deretter satt han seg mer til rette i skinnstolen. «Ja, det stemmer det. Hun var her i går kveld. Jeg vil ikke akkurat gå inn på detaljer, men vi sov også sammen. Men i dag tidlig når jeg våknet var hun borte. Da hadde hun dratt. Antok at hun hadde dratt på jobben. Men jeg har ingenting å gjøre med den svindelen.» sa Haakon og tok sin krus med kaffe, deretter tok han en slurk. «Samme med Jessica. Hva skal hun med penger når hun har plenty med det?»
«Ja.» mumlet Børre og tittet bort på Tommy, han fiklet med fingrene sine.
«Men Thomas, hvis du vil så må du veldig gjerne komme ut her en dag slik at du og jeg kan snakke om faren din. Jeg vet jo at du nå er opptatt med en sak, men kom ut når du er ledig.»
Tommy så på Haakon da han sa det. «Ok, jeg skal gjøre det.» sa Tommy og reiste seg. «Tusen takk Haakon.»
«Ingen årsak.» smilte Haakon.
Deretter gikk Børre og Tommy ut av huset til Haakon, og mot bilen til Børre, når de kom bort til bilen til Børre, kom Haakon ut av huset. «Dere drakk ikke opp kaffen engang! Det er dere som er de egentlige svindlerne!»
«Ok, beklager.» sa Tommy og satt seg inn i bilen til Børre.
Deretter satt Børre seg inn i bilen, startet den og begynte å kjøre ut av eiendommen til Haakon. Porten åpnet seg automatisk når bilen til Børre nærmet seg den. Deretter kjørte de ut av eiendommen og ut Kystveien.

Etter nesten 1 time var de tilbake på politistasjonen. De gikk inn på kontoret til Børre, Børre satt seg ned i kontorstolen, mens Tommy dumpet hardt ned i stolen foran skrivebordet. Børre så bekymret på Tommy. «Går det bra med deg?»
Tommy nikket litt på hodet. «Tror du han vet hvor far er?»
«Han sa jo at han kjente faren din.»
«Ja, men kjente er fortid, hva hvis han lyver?»
«Det er noe du ikke må se bort fra, men du må heller ikke se bort fra at han snakker sant.»
Tommy sukket, deretter så han på Børre. «Hva skal vi nå?»
«Tenker at vi skal ta oss en prat med Trond jeg.» sa Børre og reiste seg fra kontorstolen.
Tommy reiste seg like etter, de gikk ut av kontoret, ut av politistasjonen, mot Børre sin bil, satt seg inn, Børre startet den og Børre kjørte mot skolen som Trond jobbet på. Da de kom frem var skoledagen over og de så flere elever forlate skolebygningen. Derfor gikk de mot skolebygningen og støttet på Trond inne i korridoren.
«Trond, kunne vi ha fått snakket med deg?» spurte Børre forsiktig. Han så at øynene til Trond var røde.
«Og hva? Ødelegge livet mitt mer?»
«Nei,» sukket Børre. «kunne du vise oss den internettsiden som du lånte de 10 000 kronene fra?»
«Ja, ok.» hikstet Trond og gikk mot lærerværelset. Børre og Tommy fulgte etter, etter hvert kom de inn på kontoret til Trond og han fant frem internettsiden hvor han lånte de 10 000 kronene. «Det er den internettsiden.» sa Trond og pekte.
Børre satt seg ned på knær og så på internettsiden. Fargene på internettsiden var hvit, blå og oransje. Overteksten på siden stod det «Trenger du penger? Vi kan gi det til deg!» med en blå tekst og hvit bakgrunn. Ved siden av den teksten var det ett bilde av Jakob Gundersen. Akkurat som Trond hadde sagt.
«Du sa sannheten.» Trond nikket. «Vi skal ta oss enda en prat med han. Slapp av Trond.» sa Børre og klappet Trond på skulderen.
Deretter gikk Børre og Tommy ut av kontoret til Trond. Ut av skolen og satt seg inn i bilen til Børre. Så ringte telefonen til Børre. «Børre Hoff.»
«Børre, dere har ett offer, barnebarnet til Jakob er blitt funnet drept utenfor fyrtårnet.»
«Ok, vi er på vei.» sa Børre og la på. Deretter startet han bilen.
«Hva har hendt?» spurte Tommy.
«Barnebarnet til Jakob Gundersen er blitt funnet drept ved fyrtårnet.» sa Børre og kjørte av gårde. «Du vet vel hvem som er mistenkt da?»
«Franks familien. De bor nærmest.»

Forlovelsesringen

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 2.
Børre gikk mot forhørsrommet hvor Trond satt, det var nesten ikke liv igjen på politistasjonen, Jens og Tommy hadde dratt hjem, Pål Olav var ute på patrulje, akkurat nå var det bare han og en del andre konstabler igjen på huset. Han gikk inn på forhørsrommet, Trond lå med hodet i armene på bordet.
«Trond.» Når Trond hørte navnet sitt, satt han seg opp. «Hva kjøpte du hos Bjørklund i gågaten i dag? Klokken 14.17. for å være presis.»
«En forlovelsesring som jeg hadde bestilt.»
«Hvor fikk du pengene fra?»
«En internettside som så helt lovlig ut. Lån penger, oppfyll drømmene dine, du trenger ikke å betale tilbake, med sikkerhet, helt kostnadsfritt!»
«En internettside som så helt lovlig ut? Den internettsiden som du beskrev hørtes faktisk i mine ører, ganske mistenkelig ut. For går du i banken og låner penger, må du etter en stund betale tilbake.»
«Jeg vet!» sa Trond og la hodet sitt ned på bordet.
«Kjenner du denne mannen?» spurte Børre og skjøv ett bilde bort til han.
Da Trond reiste seg opp for å studere bildet, frøs han. «Det er han som styrer den internettsida!» sa Trond og så på Børre som så helt forundret ut. «Jeg mener det! Det er bilde av han på den internettsida som en daglig leder, jeg lyver ikke!»
«Hvor har du fått vite om denne internettsida?»
«Jeg har fått den på e-post. Den så ikke mistenkelig i det heletatt!» Børre sukket da Trond sa det. «Hva kommer til å skje med meg?»
«Vi kommer til å snakke med deg ofte, ikke forlat byen, er det forstått?»
«Det er forstått.»
«Jeg vet hvor du jobber og bor. Du kan dra nå.»
Trond pustet ut, deretter reiste han seg og gikk ut av forhørsrommet. Børre ble litt igjen på politistasjonen, når klokken nærmet seg halv elleve om kvelden dro han hjem.

Når Børre kom hjem var huset hans halvmørkt, han visste at Julie hadde fri fra jobben i morgen, og at Stian skulle i barnehagen for første gang i morgen. Børre steg ut av bilen, gikk mot huset, når han kom inn i gangen fikk han en liten sekk i magen.
«Off! Julie Svensson!»
Julie som hadde gått videre innover i gangen stoppet opp, snudde seg og så på Børre. «Hva er det Børre Tobias Hoff?»
«Jeg arresterer deg for overfall og mobbing av en tjenestemann.» sa Børre mens han hev sekken ned på gulvet og gikk bort til Julie.
«Hvor lang tid får jeg?»
«21 år.»
«Er det noe jeg kan gjøre for å unnslippe straffen?»
«Det spørs.» sa Børre og fant frem håndjernene sine.
«Vær så snill, jeg har en sønn, han blir ett år i april, jeg har til og med en mann som jeg elsker så høyt, han heter Børre Hoff, er dritkjekk, vær så snill, ikke gi meg 21 års fengsel for dette!» sa Julie mens hun klemte brystet til Børre.
«Virkelig? Jeg dritkjekk?»
«Ja.»
«Hør her, du får ikke 21 års fengsel, men du får…» Børre fikk ikke avsluttet setningen sin for Julie dyttet han inn på soverommet.

Morgenen etter våknet Børre opp i sin egen seng mens den ene hånden hans var lenket fast til lampen ved siden av han. Noen minutter senere kommer Julie inn med ett brett med frokost.
«Julie, lås opp denne er du snill.»
Julie kysset Børre da hun satt brettet med frokost ned på fanget hans. «Tusen takk for i går, jeg kjører Stian i barnehagen nå.»
«Julie, slipp meg løs først!» Julie smilte mot Børre, deretter gikk hun ut av rommet og huset. «JULIE! JULIE! Faen også!»

En halvtime senere kommer Børre inn på politistasjonen, han går opp mot kontoret sitt, og folk ser forundret på han, men Børre bryr seg ikke. Etter at han har vært på kontoret sitt i ett par minutter, kommer Jens inn og ser strengt på han.
«Vil du forklare meg hvorfor du kom inn hit med håndjern på den ene hånden din?» Børre så bare litt til siden da Jens stilte det spørsmålet. «Tror du at vi driver ett sirkus eller?»
«Nei, nei. Det er bare at jeg kommer til å ha meg en skikkelig alvorsprat med Julie når jeg ser henne igjen.»
«Hva da?»
«Først i går så skjedde det private greier. Også i dag våknet jeg opp med den ene hånden lenket fast til lampen ved sengen. Det er en helt elendig lampe. Hvis lyspæra ryker må jeg skru noen skruer bort fra lampen for å få løs lampeskjermen, så få løs lyspæra.»
«Hva med nøkkelen til håndjernene?»
«Hun hadde tatt den med seg.»
«Ok.» sa Jens og fisket frem noen nøkler. Deretter låste han opp håndjernene til Børre.
«Takk.»
«Jeg ringer Julie, ber henne om å komme ned hit slik at dere får snakke.»
«Ikke si at jeg er sint på henne. Ok?»
«Ok.» sa Jens.

10 minutter senere sitter Julie på kontoret til Børre, Børre sitter og ser konsentrert på pc-skjermen.
«Børre, du ville snakke med meg?»
«Ja, Julie. Dette var oss når vi hadde vært sammen i 2 måneder.» sa Børre og snudde pc-skjermen. Julie så på ett bilde av henne og Børre, Julie lå over skulderen til Børre, hun lo på bildet, mens Børre smilte bredt. «Syntes du at jeg burde skaffe meg skjegg igjen eller?»
Julie rødmet. «Har du tatt vare på alle minnene våre?»
Børre nikket. «I en mappe som heter «Børre og Julie.» har også laget en mappe som heter «Børre, Julie og Stian.»»
«Hvorfor har ikke jeg fått noe?»
«Vel,» Børre tok en liten pause. «Børre, Julie og Stian bildene skulle jeg gi deg på ett årsdagen til Stian, mens Børre og Julie bildene skulle jeg gi deg på vår femte bryllupsdag.» sa Børre med ett skjevt smil. «Spoilers!»
Julie smilte, hun reiste seg opp fra stolen som hun satt på og gikk bort til Børre. Deretter bøyde hun seg ned og kysset han. «Beklager for det som jeg gjorde.» sa Julie og kysset Børre igjen. «Du bestemmer om du vil ha skjegg eller ikke, du er kjekk uansett.» sa Julie før hun kysset Børre igjen.
Børre så på pc-skjermen igjen, på den personen som han var for så lenge siden. «Da blir det skjegg igjen!»
Da slo Julie, Børre lett på brystet. «Ikke prøv deg! Ikke med det samme! Nå, hvis du har meg unnskyldt, så går jeg ut på byen ett øyeblikk.»
«Ikke bruk opp pengene våre.»
«Jeg er tannlege og du politi.» sa Julie og gikk mot Børre, hun la hodet hans tilbake i stolen og åpnet munnen hans. «Pusser du tennene dine?»
«Jeg fikk ikke gjort det i går kveld for da skjedde det saker og ting.»
Julie så på Børre da han sa det. «Jeg er uansett sent ute til en avtale.» sa Julie og kysset Børre, deretter gikk hun ut av kontoret.
Akkurat idet Julie gikk ut av kontoret, kom Tommy spaserende til Børre sitt kontor. Han så etter Julie, før han så inn på kontoret til Børre.
«Hva gjorde kona her?» undret Tommy.
Børre stønnet skikkelig. «Hva er det med henne og fridager? Da oppfører hun seg som en tenåring!»
Tommy lo. «Skal vi snakke med Jakob?»
«Kan vi like gjerne gjøre.» sa Børre og reiste seg fra stolen. De gikk ut av politistasjonen, mot bilen til Børre, satt seg inn og kjørte mot hjemmet til Jakob.
Jakob Gundersen var en 77 år gammel mann, en inhabil mann som satt i rullestol og bodde for seg selv. Han ville ikke bo på noe sykehjem eller aldershjem, derfor fløy det hjemmesykepleiere ut og inn av hjemmet hans hver dag for å forsikre om at han hadde det bra. Jakob dro til Tyskland når han var 73 år gammel, vandret inn på flyet som en skikkelig glad mann, når han kom tilbake satt han i rullestol og var nedbrutt. Folk lurte på hva som hendte med han, det eneste han fortalte var at han hadde blitt ranet av noen jævla tyskere.
Børre parkerte bilen foran eneboligen til Jakob Gundersen. Ett stort blomsterbed med rododendroner, enebærsbusker og hortensiaer prydet oppkjørselen. Midt i blomsterbedet stod det en liten fontene som ikke var aktiv på grunn av kulden. Børre og Tommy gikk ut av bilen, og mot eneboligen til Jakob Gundersen, ringte på og ventet i ett par sekunder før det begynte å suse i intercomen.
«Bare kom inn! Jeg er i stuen!»
Børre og Tommy gikk inn i huset, mot stuen, når de kom inn i den lyse stuen, satt Jakob der i den elektroniske rullestolen sin. «Politiet ja. Er det noe nytt?»
«Jeg snakket med en mann i går som hadde kjøpt en forlovelsesring til kjæresten sin med pengene dine. Han visste ikke at de var stjålet fra deg, han trodde at han lånte dem.»
«Lånte dem til å kjøpe en forlovelsesring? Vel jeg vil ha pengene mine tilbake!» snerret Jakob.
«Han sa at han var inne på en internettside hvor de lånte ut penger. Hvor han så ett bilde av deg som daglig leder.»
Jakob snudde sakte på hodet og så opp på Børre og Tommy da Børre sa det. Øynene hans var røde mens håret hans var rufsete. «Skulle jeg ha svindlet meg selv for penger? Er det det dere anklager meg for? Ha dere ut!» snerret Jakob mot Børre og Tommy.
Børre og Tommy gikk fort ut av huset, mot bilen til Børre, Børre låste den raskt opp og de satt seg inn i bilen. «Ok, hvor skal vi nå?» undret Tommy.
«Snakke med personen som kjenner Trond Angedal mest. Nemlig Jessica Franks.» sa Børre og startet bilen.
Han kjørte bort fra eiendommen til Jakob Gundersen, mot torget hvor Jessica jobbet. De parkerte inne på parkeringshuset inne på torget, så gikk de inn i det store 4 etasjers torget. I øverste etasje jobbet Jessica. Børre og Tommy gikk inn i spaet hvor hun jobbet og til Børres forskrekkelse så var Julie der. Julie fikk øye på Børre med en gang.
«Hei Jessica? Gjør du meg en tjeneste? Vokser du leggene og brystet hans?» spurte Julie mens hun strøk Børre over brystet.
«Julie, jeg er her for å jobbe, ikke for å tortureres!»
Julie smilte, deretter gikk hun ut av spaet. Jessica så på både Børre og Tommy.
«Dere vil snakke?»
«Det vil vi.».
Jessica tok tak i en fleecejakke, deretter begynte hun å gå ut av spaet. «Gunnhild! Jeg tar en pause!» deretter gikk Jessica ut med Børre og Tommy. Jessica tok på seg fleecejakken, og de gikk ut en trappeoppgang ute ved torget. Jessica tok frem en pakke med sigaretter, tok frem en sigarett og tente den. «Hele familien min røyker. Derfor er det naturlig at jeg røyker. Heldigvis er det sigaretter og ikke sigarer slik som den rikingen ute ved Kystveien røyker.» sa Jessica og tok ett drag.
Tommy derimot nøt lukten. «Nå Jessica, jeg snakket med Trond i går om de pengene som han skulle ha stjålet. Du kjenner jo han best her. Vet du om han er kapabel til slikt?» spurte Børre.
«Jeg har kjent han i 3 år. Så nei, jeg har aldri sett han eller visst at han har gjort noe slikt.»
«For det virket som om det kom som ett skikkelig sjokk for både deg og Trond i går.»
«Ja, i hvert fall meg. Jeg ble drit forbanna når han kom hjem.»
«Hvor sint?» spurte Børre.
«Sint nok til at jeg slo opp med han.» sa Jessica og tok enda ett drag av sigaretten. «Egoistisk av meg hva? Ikke bare det, jeg lå med rikingen ute i Kystveien.» sa Jessica og stumpet sigaretten før hun gikk inn igjen.

Forlovelsesringen

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 1.
Det er en kald januar dag og Trond er nettopp ferdig på jobben, han går mot bilen sin som står parkert på skoleplassen, åpner den, starter den og deretter lar han bilen varme seg opp mens han skraper av isen, og børster snøen av bilen. Etter hvert blir han ferdig. Da setter han kursen mot torget, finner en ledig parkeringsplass og parkerer bilen. Like etter går han opp i øverste etasje hvor kjæresten hans Jessica jobber. Han går rolig inn på arbeidsplassen hennes og ser en av hennes kollegaer. Da lyser ansiktet hans opp i ett smil.
«Kunne du spurt Jessica om hun vil nappe øyenbrynene mine?» spurte Trond høflig.
«Det skal jeg, hun har en liten pause nå, skal si det til henne når hun kommer tilbake. Bare sett deg ned.»
Trond smilte, satt seg ned i ventekroken og ventet. Etter ett par minutter kom Jessica, det lange sorte krøllete håret var satt i en hestehale bak på ryggen hennes. Hun hadde på seg en brun t-skjorte og en grå bukse, det var jobbuniformen hennes. Hun så på Trond med ett forundret blikk, så sukket hun. «Du vet at det er flere år siden jeg har nappet de øyenbrynene dine?»
Trond lo. «Sist gang du nappet dem var like før jeg møtte foreldrene dine, vel, i hvert fall moren din. Så i desember 2016.»
Jessica sukket. «Kom da.» sa Jessica og vinket Trond med seg. De gikk inn på ett privat rom, Trond satt seg ned i en stol mens Jessica gjorde seg klar. «Ta av deg blazeren.» sa Jessica.
Da reiste Trond seg, tok av seg blazeren og la den på en annen stol i like nærheten, deretter satt han seg ned igjen. Jessica satt seg ned på en krakk så begynte hun på det høyre øyebrynet.
Jessica og Trond møttes på ett sted akkurat som dette, bare at da var Jessica en lærling, året var 2016 og Trond skulle i barnedåp, noe som moren hans sa var at han burde nappe øyebrynene sine. Derfor dro han til en da velværeklinikk og møtte på da den skjønne unge Jessica Franks. Trond visste ikke hvem hun var den gangen, men han falt pladask for henne. Han dro ofte tilbake til den velværeklinikken for å få nappet øyenbrynene sine av den skjønne Jessica. Ikke visste Trond at han kjente faren hennes, for i 2016 jobbet Trond som en vikarlærer, og da jobbet han side om side ved George Franks, så når våren ble om til sommer og Trond kom innom klinikken en dag så han at sjefen hans var der og snakket med Jessica. Jessica smilte mot Trond og sa: «Hei Trond, må du hilse på faren min.» Trond som var flau som bare det sa: «Jeg kjenner han allerede, jeg jobber med han.»
Det tok ikke lang tid etter det at Trond vågde seg å spørre Jessica om hun ville være med ut og ta en kopp kaffe, noe som hun takket ja til. Siden juli 2016 har de vært sammen. De kjøpte sin egen leilighet i februar 2017 og har bodd sammen i snart 2 år.
Trond sitter rolig i stolen mens Jessica konsentrerer seg, øynene hans ser hele tiden opp på ett abstrakt bilde av Eiffeltårnet. Hver gang hun tar tak i ett lite hårstrå, rykker han til.
«Sitt stille.»
«Beklager.» sa Trond og pustet ut. «Det er bare lenge siden.»
«Mmm.» Jessica var konsentrert.
Trond sendte henne ett kjapt blikk, roseparfymen hennes luktet så godt. «Vil du gifte deg med meg?» spurte Trond forsiktig. Da ble Jessica ganske sjokkert, hun nappet ut et hårstrå med så stor makt at Trond virkelig kjente det. «AU!» skrek Trond ut og holdt seg over det ene øyet.
«Beklager!» sa Jessica og skjøv krakken mot vasken, tok tak i litt papir, fuktet det med vann og ga det til Trond.
«Takk.» sa Trond og tok imot papiret, så begynte han å peke på blazeren sin. «Høyre lomme på blazeren.» da skjøv Jessica krakken bort til stolen hvor blazeren til Trond var, hun plukket noe opp fra den høyre lommen, det var en liten ringboks. «La meg få den.» smilte Trond. Jessica skjøv krakken bort igjen til Trond og ga han ringboksen. Trond åpnet ringboksen og viste henne en liten ring, med en lilla ametyst i midten og mange små krystaller på sidene. «Vil du gifte deg med meg?»
Jessica begynte å smile, tårene begynte å renne ned kinnet hennes, Trond tørket dem bort. «En lilla forlovelsesring?» undret Jessica.
«Det er en ametyst. Jeg googlet fødselsstein, og din fødselsstein er ametyst, siden du er født i februar.»
Jessica smilte. «Åh Trond. Det var derfor du ville nappe øyenbrynene dine.»
«Så, hva sier du?»
«Vet du hva Trond?» begynte Jessica mens hun rev Trond ut av stolen og satt han ned på kne. «Jeg lurte på når du skulle spørre! Hold den stillingen!» sa Jessica og rev opp døren. «Trond har gått ned på ett kne for meg! OMG!»
«HÆ?!» hørte de komme fra lobbyen.
Jessica smilte og gikk inn i rommet igjen. Etter hvert kom noen kollegaer inn.
«Bare se!» sa Jessica og pekte på Trond.
«Vær så snill og gift deg med meg!»
Da satt Jessica seg ned på knær ved siden av Trond, kysset han flere ganger på kinnet før de så på hverandre. «Selvfølgelig.»
Trond smilte, tok tak i ringen, deretter satt han ringen på hennes finger. Da kom det mye «Åh!» fra kollegaene til Jessica. «Får vi lov til å ta bilde av dere eller?»
«Selvfølgelig.» smilte Jessica.
Kollegaene tok bilde av Jessica og Trond som satt der på gulvet. Etter hvert ble de ferdige. «Ok, dette må vi ha ut på Facebooksiden!»
«Gunnhild nei! Ikke enda! Jeg vil si ifra til foreldrene mine om dette, og moren min følger Facebooksiden til dette spaet. Hun bør få høre det fra meg før hun får høre det fra Facebook.»
«Ok, jeg skjønner, du gir meg beskjed om når jeg kan legge det ut, så legger jeg det ut.»
«Tusen takk, Gunnhild.»
Jessica fikk resten av dagen fri, derfor dro hun og Trond ut til foreldrene til Jessica. Moren til Jessica, Vera var overrasket over å se Jessica der.
«Skulle du ikke komme i helgen en liten tur?» spurte Vera.
Jessica smilte. «Mor da, må jo få komme innom når jeg vil!» sa Jessica og ga Vera en klem.
Vera gransket blikket til Jessica etter hun var ferdig med klemmen. «Det er noe med deg.»
«Ok, du har meg der.» sukket Jessica, deretter viste hun ringen.
«Hva?»
«Trond kom inn på spaet og ville at jeg skulle nappe øyebrynene hans, så gikk han ned på ett kne.»
«Den lille jenta mi skal gifte seg. Du vokser opp så fort.»
«Jeg vet da ikke, jeg tvang da han til å stå nede på kne da alle kollegaene mine så på.»
«Vil du vite noe Jessica?» kom det fra George. «Moren din gjorde det samme da jeg fridde til henne!»
«Hæ?»
«Vel, vi var ikke på jobben hennes, men vi var ute i en park, jeg satt ved siden av henne, vi snakket med hverandre, så var det frem med ringen, jeg stammet mye, satt fortsatt ved siden av henne, spurte henne om hun ville gifte seg med meg, da sa hun, ned på ett kne og still det spørsmålet igjen. Det satt noen på benken rett ved siden av oss! Så når jeg stilte spørsmålet på nytt, da skrek hun ut, ja, ja, ja jeg skal gifte meg! Hun var vel på den tiden 3 uker på vei med Sam, og hun løp gjennom parken og viftet med armene. Jeg aner ikke hva det er med disse kvinnene, men jeg angrer ikke på å ha giftet meg med hun her. Selv om jeg noen ganger har fundert over hva som er galt med henne.» sa George og la armen rundt Vera. «Du, din italiener, hva er galt med deg? Altfor mye ravioli? For vin var det i hvert fall ikke den dagen.»
Vera så opp på George da han sa det. «Jeg er født sann, ok?»

Senere den kvelden kjører Jessica og Trond hjem til byen, Trond sitter bak rattet på den femdørs sedanen, og når de nærmer seg byen begynner bilen bak dem å blinke med frontlysene.
«Hva er det som skjer?» undrer Jessica.
«Han signaliserer oss om å stoppe.» sa Trond og sakket ned på farten, han stoppet på en busslomme for å forhindre unødvendig trafikkaos. Den andre bilen stoppet bak dem. Etter hvert hørte de to bank på førerdøren. Trond åpnet vinduet og så på personen som stod utenfor. Han så alvorlig ut. «Hva har hendt?» spurte Trond.
«Ja, du vil veldig gjerne vite det. Jeg må få førerkort, vognkort og bankkort.»
Trond fant frem førerkortet, vognkortet og bankkortet, deretter ga han det til personen som stod utenfor.
«Vær så snill, fortell oss hva som har hendt.» tryglet Jessica.
«Typen din Jessica, har stjålet penger.»
«Hva?!» Jessica løsnet bilbeltet og gikk ut av bilen.
«Slå av bilen, og gi meg bilnøklene.»
Trond sukket, slo av bilen, deretter ga han den videre til personen utenfor. Så kom Jessica bort til han. «Hva mener du med at Trond har stjålet penger, Børre!?»
Børre sukket. «En mann i 70 årene meldte at kontoen sin var blitt tømt for 10 000 kroner i dag.»
«Han kan ha gått glipp av noe.»
«Nei, vi sporet pengene hans, de ble overført fra hans konto klokken ett i formiddag i dag, fra kontoen hans til Trond sin konto. Jeg beklager Jessica, Trond har noen spørsmål han må svare på.» sa Børre og ga Jessica bilnøklene til sedanen. Deretter åpnet han førerdøren og tok Trond ut.
Trond så likblek ut, han så hele tiden på Jessica idet han ble ført bort til Børre sin bil. «Jessica, jeg gjorde ikke det, jeg elsker deg.»
«Jeg elsker deg også, Trond.»
Jessica ble stående der ute i kulden lenge etter at Børre hadde kjørt av gårde med Trond. Hvordan kunne en slik drømmende dag bli om til ett mareritt?

Forsvunnet

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 5.
Han red tilbake til Lyngskogen, han håpte ikke å finne liket hennes der, men han fant mye der, ruiner, lik, mye som han ikke ville se, Storm var redd, Steffen følte noe, og han visste hva, han så bak seg, så en skikkelse, som bare forsvant. Storm var livredd, Steffen tok hintet og red derfra. Han red videre innover landsbyen, brannen hadde tatt mye, brønnen lå i ruiner, landsbyens eneste vannressurs. Han red videre, hørte klynkelyder, red mot klynkelydene, der i hjørnet av noen ruiner, lå det en mann, han hadde alvorlige brannskader, Steffen så ned på han, mannen la merke til Steffen, så opp på han med tårer i øynene, han tok opp den ene hånden sin som var helt forbrent og pekte på noe, så mumlet han noe. «Kniv, gjør slutt på meg, jeg vil tilgi deg. Gud vil tilgi deg.»
Steffen så hvor han pekte, det lå en kniv ikke så særlig langt fra han, men mannen var altfor svak til å bevege på seg, han klarte bare å løfte den ene armen, og be Steffen om å gjøre slutt på han, fordi han hadde det så vondt. Steffen steg av Storm, bandt han fast, så gikk han bort til kniven, plukket den opp, gikk mot mannen som satt der på bakken, han satt der og smilte, det virket som om han virkelig var klar for å dø. Steffen holdt i kniven, satt seg ned på huk over den gamle mannen, fikk tårer i øynene, øynene til den gamle mannen sa at dette går greit. Så kjørte Steffen kniven rett gjennom hjertet hans. Mannen sine øyne sluttet å se på han, de så bare tomt fremover, mens Steffen satt seg ned på knær, slapp ned kniven og foldet hendene. «Kjære Gud, veiled denne mannen til dit hvor han hører hjemme.» så lukket Steffen øynene til mannen, reiste seg opp, gikk tilbake til Storm, satt seg opp på hesteryggen og red av gårde.
Han red i ett par timer, før han så henne. Oseania. Hun stod helt fredelig, borte ved ett grantre og så på han, helt uskadd. Steffen sakket på farten og red bort til henne.
«Det er fullmåne nå i natt.» sa Oseania.
«Jeg har ikke funnet Marte enda. Er hun død?»
«Nei.» sukket Oseania. «Mange døde i den brannen. Men Marte var ikke en av dem.»
«Så du vet hvor hun er?»
«Ja, jeg vet, men du som er lensmann klarer vel å finne henne.» sa Oseania og begynte å gå.
«Vent, Oseania!» Steffen fikk Storm til å begynne å gå, når han tittet inn hvor Oseania hadde gått, var hun forsvunnet.
Steffen var forbauset, var Oseania også ett spøkelse? Steffen tenkte på det som Oseania sa, hva mente hun med det? At Steffen som var lensmann ville klare å finne henne. Da slo en lyspære på seg oppe i hodet på Steffen. Hva gjorde Steffen da han først kom hit? Han sjekket hva som lå der som Lensmannskontoret ligger nå. Når Marte kom hit, ville hun sikkert bare hjem! Nå i 1548 lå landsbyen lenger oppe hvor vi kaller det Lyngskogen, mens i moderne tid altså helt siden 1700-tallet flyttet landsbyen ned dit hvor de ligger nå! Det var på grunn av for høy, og uhyggelig aktivitet i lyngskogen. Steffen dreide Storm rundt, satte han i galopp, ned dit hvor han bor i moderne tid, hadde han kommet på dette tidligere, hadde han funnet henne tidligere, han galopperte forbi lensmannskontoret, det var kun en vei i den lille landsbyen, derfor måtte han sette i gang med terrengridning. Han red opp det som ville bli hans egen gate en gang på 1800-tallet, hans eget hus ville bli bygd i 1899, deretter ville det brenne ned tidlig 1920-tallet for så å bli bygd opp igjen i 1926.
Steffen kjente sitt eget samfunn, han kunne se hvordan det så ut, eller vil se ut, han hadde kjørt gjennom det så mange ganger, han red ut av sin egen gate, inn i en ny en, red forbi der som skolen engang skulle stå, red videre nedover, helt til han så noe, han red mot det som han så, der på bakken lå hun, utmattet, trett, helt sikkert sulten og tørst, Steffen steg av Storm, løp bort til henne, tok av seg sekken, fant frem drikkeflasken, det var fortsatt vann i den, sikkert ikke mye, men Steffen håpte at det ville vekke henne, han la henne i armene sine, åpnet flasken, så åpnet han munnen hennes, han prøvde å få så mye som mulig inn, etter hvert, kom det hostelyder fra henne, og øynene hennes åpnet seg. Hun så opp på han med de mest nydelige lyseblå øynene, mens Steffen bare smilte til henne.
«Jeg vet hvem du er, du er Lensmannen her!»
«Det stemmer.»
«Hvorfor er ikke huset mitt her?»
«Det vet jeg ikke.» sa Steffen og smilte.
Steffen løftet opp Marte, han steg opp på Storm, red tilbake hvor Landsbyen stod, hoppet av Storm, deretter tok han tak i Marte, fikk hun ned fra Storm, så sendte Steffen, Storm tilbake til eieren. Steffen tenkte på det som Oseania sa, at portalen ville åpne seg når fullmånen ville være høyst oppe på himmelen, det var sent nå, Marte sov godt i armene til Steffen, og Steffen så opp på himmelen. Fullmånen var høyt oppe, hadde portalen allerede vært der? Var han for sent ute? Så begynte han å se bevegelser foran seg, Steffen så mot det og begynte å gå. Like etter ble det mørkt.

Noen dager senere.
Han åpner øynene, han klarer knapt å se, det er bare hvitt foran han, er dette slutten? Er han død? Han stønner ett par ganger, så hører han en klikkelyd, deretter ser han noe foran seg.
«Far, far, hører du meg?»
Steffen bare stønnet.
«Far, du er på sykehus, vi fant deg ute i snøen, du hadde nesten frosset i hjel, du har lagt i koma i to dager.»
«Hva med Marte?»
«Marte har det bra, hun kunne dra hjem i går.»
Så kom noen inn på sykehusrommet hans, de begynte å lyse inn i øynene hans, og Steffen reagerte på det.
«Vær så snill.» sa Steffen og knep igjen øynene.
«Steffen? Hvordan føler du deg?»
«Trett.» sa Steffen sløvt.
«Vel, vi kommer til å ha deg her på sykehuset i ett par dager for å se hvordan det går med deg.»
«Hva med jobben min?»
«Gunnar kan være Lensmann mens du er sykemeldt. Du må ta det med ro, far.» sa Ole Ivar.
«Hvor lenge er jeg sykemeldt?»
«I hvert fall en måned. Det ser ikke ut som om du har fått noen varige men, men vi får se i løpet av noen dager hvordan det går med deg.»

Steffen ble på sykehus i ett par dager, etter hvert fikk han lov til å dra hjem, for da var han frisk nok, da var han sykemeldt i en måned. Ole Ivar hentet han fra sykehuset når han ble skrevet ut og kjørte han hjem, da de kom hjem til Steffens hus, stoppet Ole Ivar han. «Far, vi fant dette ute i Lyngskogen. Flere mil fra deg faktisk.» sa Ole Ivar og ga Steffen politiskiltet hans.
«Merkelig, jeg har det alltid på meg.»
«Kanskje du mistet det?»
Steffen kjente litt på skiltet sitt, det var tungt, så det skulle litt til for å miste det. «Nei, det skal nok litt til for å miste det, men takk for at du ga det tilbake, Ole Ivar.» sa Steffen og gikk inn i huset sitt.
Han så litt på skiltet sitt, før han la det fra seg, deretter kom Vanja logrende mot han.
«Hei jenta mi! Du har savnet meg!»
Steffen satt seg ned på huk og mottok utallige kyss fra hunden som han hadde savnet mens han hadde vært borte, deretter gikk de begge inn i stuen, Steffen så at Vanja hadde fått mat mens han hadde vært borte. «Har Gunnar og Ole Ivar vært her?» Vanja bjeffet til svar. «Gunnar går ikke på tur med deg, men har Ole Ivar gått på tur med deg?» da løftet Vanja den ene poten sin. «Du vil gi labb?» undret Steffen og satt seg ned på huk, så la han håndflaten sin opp, men Vanja ga ikke labb, hun så bare litt til venstre som om hun var flau. Så dyttet hun hånden til Steffen om til en liten knyttneve, før hun deretter dasket borti den med poten sin. «Hva har hendt med sønnen min?» Vanja bare bjeffet lett til svar, så kom Steffen seg opp på bena igjen, hentet en hundelenke, festet den til Vanja og gikk ut en liten tur. De gikk i nærområdet, Vanja logret mye med halen sin, solen var ute, det var fortsatt kaldt ute, men det var bedre en ekstrem varme syntes i hvert fall Steffen. De ankom Rådhusparken, Steffen så noen benker som fristet, derfor gikk han bort til dem, satt seg ned, og nøt solen, han tittet på klokken, den viste 14:27. Den gamle Casio klokken virket fortsatt. Så hørte han fotskritt, men han ignorerte det.
«Lensmann Steffen Vikesund?» hørte han en kvinnestemme si.
Steffen snudde seg mot stemmen, der ved hans høyre side, stod Janne Igelstuen.
«Janne, hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg vil bare takke deg for at du bragte barnebarnet mitt trygt tilbake. Jeg setter stor pris på det! Tusen hjertelig takk!» sa Janne og ga Steffen en klem.
«Ikke noe problem, min oppgave er å holde samfunnet her beskyttet.»
«Og du gjør en kjempegod jobb! Du ofret nesten livet! Du aner ikke hva det betyr for meg!» Steffen smilte, Janne satt seg vedsiden av han. «Jeg vil veldig gjerne takke deg ordentlig. Kunne du tenke deg å komme på middag hjemme hos meg i kveld?»
«Jeg vet ikke helt.»
«Vær så snill, det er min måte å si takk på.»
Steffen sukket. «Ja vel, det er vel bare en middag.» sa Steffen og smilte.
Senere den kvelden kom Steffen kjørende mot hjemmet til Janne Igelstuen, hun hadde ett gammelt hvitmalt hus, Steffen parkerte ute på gaten, gikk mot inngangsdøren, ringte på, den gammeldagse klassiske ringelyden nøt Steffen virkelig. Etter noen sekunder kom Janne ut. «Bare kom inn.» Steffen gikk inn i den enorme entreen, marmor var overalt i denne entreen, i gulvet, veggene, taket, en stor lysekrone hang ned fra taket, den så antikk ut, Steffen beundret den, han fikk av seg uteklærne, fulgte Janne inn i spisestuen, ett skikkelig langt langbord i antikkstil prydet rommet, det var dekket på til to, Janne viste plassen til Steffen, og han satt seg ned, minutter senere kom hun ut i spisestuen med to tallerkener. Hun hadde dekorert fatene med kylling, ris, asparges, paprika, blomkål og brokkoli, vedsiden av var det en liten skål med saus om det var ønskelig. «Hva ønsker du til drikke?» spurte Janne.
«Noe alkoholfritt, jeg må kjøre hjem.» Janne gikk ut på kjøkkenet igjen, hentet noe å drikke, så kom hun tilbake. «Imponerende hjem du har, Janne.»
«Tusen takk.» sa Janne og smilte.
«Det ser ganske gammelt ut også.»
«Det er ganske gammelt også, det er det eldste huset her.»
«Hvor gammelt er det?»
«Det ble bygget i 1548, det har vært i familiens eie helt siden den gangen. Blitt restaurert en god del ganger, huset er også fredet.»
«Det vil jeg tro.»
«Det er mye historiebøker her i dette huset om hva som skjedde her før 1548 og etter.»
«Er du en historiker?»
«Jeg jobber i historielaget ja.»
«Kunne du da fortelle meg om det ble brent noen hekser på bålet i Lyngskogen for veldig mange år siden?»
«Det ble det, vi har da Anna, hun er jo ganske populær, for da hun ble brent på bålet, så tok marken fyr, og folk flyktet for livet, de som ikke klarte å flykte for livet, de ble tatt av flammene. Ganske mange døde den dagen Anna ble brent på bålet. Siden den dagen har Lyngskogen vært hjemsøkt av de åndene.»
Steffen så på Janne da hun sa det. «Det er helt ufattelig. Men vet du hva lensmannen som jobbet i 1548 het?»
Da sukket Janne. «Der stiller du ett ganske vanskelig spørsmål, for det er jo 500 år siden. Hvorfor lurer du på det egentlig?»
«Nei, han går igjen på lensmannskontoret mitt.»
Da begynte Janne å le. «Du kommer vel til å gå igjen der når du engang ikke er mer.»
«Det er da lenge til!» Janne tørket tårene sine, deretter så hun på Steffen og smilte. «Det har vært en hyggelig kveld.» sa Steffen.
«Kvelden er ikke over enda.»
Steffen så på Janne og smilte, hun hadde ett vennlig blikk, så begynte Steffen å bli litt sjenert og nervøs.
«Jeg beklager, dette er ikke meg.» Janne smilte, så la hun hånden sin på Steffen sin hånd, noe som gjorde at Steffen ble mer sjenert. «Jeg har ikke vært med en kvinne på snart 10 år.»
«Det går fint.» sa Janne og kysset Steffen.

Slutt.

Forsvunnet

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 4.
Han prøvde å få opp døren gjentatte ganger, men fikk bare problemer med rakkeren, alle eiendelene hans hadde blitt tatt bort fra han, så nå satt han bare i en tom, mørk celle for seg selv, tryglet og ba om sitt eget liv.
«Vær så snill, la meg få snakke med lensmannen!»
Ikke en eneste lyd kom utenifra, Steffen var uskyldig, han så det med sine egne øyne, gresset var altfor tørt, derfor tok det fyr når Anna ble henrettet. Men det er vel enkelt å legge skylden på noen nå for tiden.
«Vær så snill, jeg gjorde det ikke, gresset var altfor tørt, derfor tok det fyr.»
Rakkerens svar var å slå en metallgjenstand på døren slik at Steffen skvatt. Etter flere timer ga Steffen opp. Han tenkte på de hjemme. På broren sin Gunnar, på sønnen sin Ole Ivar, visste de at han var borte? Var de ute og lette etter han med Vanja? For hun trengte i hvert fall mesteren sin. For første gang i livet sitt, i hvert fall på en ganske god stund, så begynte Steffen å gråte, han gråt seg helt i søvn den natten.
Morgenen etter våknet han over at det slo på fengselsdøren gjentatte ganger, Steffen kom seg opp fra gulvet, og inn kom rakkeren med frokost.
«Vær så snill, la meg få snakke med lensmannen.» tryglet Steffen.
Rakkerens svar var å slå til Steffen ganske hardt. Steffen falt ned på gulvet, og rakkeren gikk ut av cella. Han visste ikke når han skulle bli henrettet, han visste ikke hvordan, men det kunne skje snart. Det fryktet Steffen. Han spiste frokosten sin, la seg i en fosterstilling på gulvet, og etter noen timer, åpnet fengselsdøren seg igjen, inn kom rakkeren, og lensmannen.
«Vær så snill.» tryglet Steffen.
Rakkeren bare slo til Steffen, deretter tok han tak i hendene han, bandt dem og fikk ham ut av cellen. Lensmannen gikk like etter.
«Du vet herr Vikesund. Jeg visste at du var trøbbel når jeg først så deg, men jeg visste ikke at du ville gå så langt.»
«Jeg er ikke trøbbel.» sa Steffen.
Da tok rakkeren og sparket Steffen på leggen slik at Steffen falt ned på knær.
«Du satt fyr på marken, og uskyldige folk, slik at de døde.»
«Gresset var tørt! Dere skulle ha strødd vann på det før dere satte i gang henrettelsen! Jeg ville aldri ha gjort noe slikt!»
«Stopp han.»
Da stoppet rakkeren, Steffen.
«Hvorfor flyktet du da?» spurte lensmannen når han stilte seg foran Steffen.
«Enhver person gjør det når de ser flammer sprer seg så raskt!»
«Du gjorde ikke det?»
«Nei! Jeg er også en lensmann! Ville aldri ha gjort det!»
Lensmannen så nøye på Steffen da han sa det, han var tvilende i starten, mens rakkeren bare holdt Steffen ganske godt fast.
«Så hvorfor har jeg aldri sett deg her før?»
«Fordi jeg leter etter en liten pike, hun har forsvunnet fra sin mor, jeg leter etter henne, moren hennes er bekymret for sitt kjære barn, derfor har hun kontaktet meg, sporene ledet meg hit. Jeg har ikke gjort noe galt. Du må tro meg.»
Lensmannen så på Steffen da han sa det, deretter så han på rakkeren. «Få han løs, han har ikke gjort noe.»
«Men sir…»
«Få han løs menneske!»
Rakkeren begynte å få Steffen løs, etter hvert stod Steffen der ute i friheten. «Tusen takk, sir.»
«Du skal få igjen gjenstandene dine.» sa lensmannen og gikk inn igjen, Steffen fulgte etter, han måtte vente inne i entreen den var ganske vakker syntes Steffen, Steffen bodde jo ikke slik som dette i moderne tid, men denne entreen var marmorbelagt, på både gulv og vegger, store malerier stod rundt om kring i entreen, dyre gjenstander, Steffen så seg rundt, så kom lensmannen tilbake. «Her er tingene dine. Jeg skulle få dem ødelagt av rakkeren etter at du var henrettet, men siden du ikke gjorde det, så er de her, Lensmann Steffen Vikesund.»
Steffen tok jakken, genseren og sekken sin, deretter så han på lensmannen. «Tusen hjertelig takk, Lensmann.»
«Jeg skal låne deg en hest.» sa Lensmannen og begynte å gå ut av huset.
De gikk bort til stallen, lensmannen åpnet dørene, inne i stallen stod det fire hester, tre brune og en grå, lensmannen ledet Steffen mot den ene brune. «Dette er Storm, han vil ta godt vare på deg.» sa lensmannen og tok tak i en grime. Han satt den på Storm, så ledet han hesten ut av båsen sin. Han satt en sal på Storm, deretter satt han på hodelag og tøyler på hesten, ga Steffen en pisk og deretter ledet han hesten ut av stallen. «Må du ha lykke til.» sa Lensmannen mens han ga Steffen, Storm.
«Tusen hjertelig takk igjen, Lensmann.» sa Steffen før han steg på Storm. Så red han bort fra eiendommen, nå var tiden inne for å finne Marte.

Forsvunnet

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 3.
«Du er ikke trygg her.» sa kvinnen.
Steffen så på henne da hun sa det. «Hva mener du?»
Kvinnen så på han. «Det har vært mange som deg her, de har ikke funnet veien ut.»
«Så du sier at det er en vei ut?» Kvinnen nikket. «Hvor er den veien i så fall?»
«Når månen er som høyest på himmelen, og den er full, så vil portalen atter en gang åpne seg igjen.»
«Jeg skjønner ikke. Da jeg gikk gjennom portalen hjemme, så var ikke månen full, den var ikke oppe engang!»
«Jeg mener, når månen er full her og høyest oppe, ikke hjemme hos deg, da vil portalen åpne seg.»
Steffen så spørrende på kvinnen. Mens kvinnen så helt rolig på han.
«Du vil sikkert finne den lille jenta som du er her for. Du trenger proviant. Det er ikke bra for deg å være der ute uten proviant.» sa kvinnen og hentet en sekk.
Hun gikk bort til Steffen og ga den til han. «Hvem er du?» spurte Steffen.
«Du kan kalle meg for Oseania.» sa hun og ga Steffen sekken med proviant. «Alt som du trenger er der, du trenger ikke meg nå lenger.»
Steffen begynte å gå ut av den lille hytta som han var i, så snudde han seg, for å takke Oseania, men hun var ikke der, han så frem og tilbake i hytta, men hun var ingen steder i hytta. Deretter gikk han ut av hytta. Tenkte på navnet hennes, Oseania, det var jo en verdens del, men han tenkte også på datteren hennes, Anna, skulle hun bli henrettet nå snart? Han satte kursen tilbake til den lille landsbyen, det tok ikke så lang tid før han var fremme, der var det mye kaos. Folk var opprørt når en prest stod og snakket til dem, Steffen stilte seg helt bakerst for å høre hva han sa.
«Vi ba ikke om denne heten! Gud ga oss ikke denne heten! Gud vil hjelpe oss med denne heten! Derfor må vi hjelpe han! Vi har hatt ofringer! Vi har hatt unødvendig mye død! I morgen, når kvelden stiger på, kom hit til akkurat denne plassen og vær vitne til heksen Anna sin henrettelse som skal bli brent på bålet! Da vil gud belønne oss!»
Folk begynte å juble av prestens kraftfulle ord, og nå visste Steffen tidspunktet når Anna skulle henrettes. Han måtte bare sørge for at han var der. Kvelden steg på, Steffen hadde ikke noe steder å sove, derfor måtte han sove ute, han fant ett sted med skygge, la seg ned, og fikk litt blund på øyet.
Morgenen etter var det varmere enn dagen før, Steffen sin hals var knusktørr, han fiklet frem sekken sin, fant frem en vannflaske, vannet var helt sikkert glovarmt, men Steffen trengte det, han åpnet vannflasken, tok seg en slurk, og våknet, hvordan kunne vann være så iskaldt dagen etter, i ekstrem hete? Var det Oseania som var en heks? Steffen drakk helt til han ikke klarte mer, så trengte han noe mer, noe spiselig. Han gravde nedi sekken og fant litt brødmat, tok seg en bit, han spiste helt til han ikke orket mer, så kom han seg på bena, og bestemte seg for å lete etter Marte. Oseania hadde sagt at hun hadde sett ett barn her nå nylig. Det kunne jo være Marte. Steffen gikk tilbake til landsbyen, Oseania sa at Marte kunne være ett gatebarn, ett barn uten foreldre eller familie. Hvor ville i så fall hun befinne seg? Steffen lette i hele den lille landsbyen, uten å se henne, kvelden begynte å nærme seg og Steffen måtte komme seg tilbake hvor heksen Anna skulle henrettes. Han kom seg tilbake dit, bålet hadde allerede blitt bygget, og noen hestekjerrer hadde kommet og fraktet henne opp på bålet. Steffen håpte at de i hvert fall hadde strødd vann rundt hele bålet, på grunn av all heten, visst ikke ville hele landsbyen ta fyr. Folk begynte å ankomme, Steffen stod bare i bakgrunnen og hold øye med alt, den tidens ordfører holdt sin tale, presten kom med sin tale, så kom lensmannen, personen som gikk igjen på Steffen sitt lensmannskontor. Hvorfor var Steffen her? Det er ikke trygt her i det hele tatt! Helt til slutt, kom rakkeren, ordføreren sa til Anna at hun var dømt til døden ved å bli brent på bålet. Hjertet til Steffen hamret, hodet til Steffen sa at dette går ikke bra. Han så at veden begynte å brenne, så begynte flammene å om sluke henne, hun begynte å skrike, sa til folkene som stod og så på at de ville angre. Og det ville de.
Gresset tok fyr, det var tørt som bare faen, Steffen flyktet for livet, han ville ikke være der i ett sekund til, han løp bort til en hest som stod der helt panisk, hoppet på, fikk hesten til å galoppere bort fra lyngskogen, for det var nå, eller aldri, han tenkte på Marte, var hun i Lyngskogen? Han stoppet hesten, snudde den rundt, så det glødende lyset i hele Lyngskogen, prøvde å få hesten til å galoppere tilbake, men hesten ville ikke. Derfor håpte og ba Steffen at Marte ikke var der. Han fortsatte å galoppere ut av skogen, han så noen der fremme, kanskje det var friheten, kanskje ikke. Han galopperte frem, og så lensmannen rett i øynene.
«Herr Vikesund! Du er arrestert for påsettelse og er herved dømt til døden av drap på utallige folk, hvor en av dem er ordføreren!»
Steffen ble revet av hesten, slått kraftig i leggen før han deretter ble lagt inn i en hestekjerre, han ble kjørt til lensmannskontoret, slengt i en celle og låst inne.

Forsvunnet

Reklame | Partnerprogram

Kapittel 2.
Steffen visste ikke hvor han var, han bare så nøye på menneskene som gikk fremfor han, var han i Lyngskogen? Var dette skikkelser? Eller bare syner? Han gnikket seg i øynene, så frem igjen, alle sammen var der fortsatt. Gikk forbi han og så rart på han. Nesten hele skogen var borte, til og med snøen var borte, men det var en intens varme, og her stod Steffen i vinterklær. Han rev av seg vinterjakken, tok av seg genseren, brettet opp skjorteermet, tittet på klokken. Den virket ikke. Den var digital, en god gammeldags Casio klokke som han kun hadde byttet batteri på en gang og nå virket den ikke. Da tok han opp mobilen. Trykket på skjermen gjentatte ganger. Mobilen virket heller ikke, og den hadde fullt med batteri. I irritasjon la Steffen mobilen i lommen igjen, så hørte han noe komme mot seg, han så til høyre, der kom to hester galopperende. Steffen hev seg ned på bakken i frykt for å bli truffet av hestene. Da stoppet føreren, hestene. «Hvem er du, fremmed?» hørte han en mannsstemme si både strengt og myndig.
«Mitt navn er Steffen Vikesund.»
«Vel,» sa mannen mens han steg av vognen og gikk bort til Steffen. «Steffen Vikesund, hva er meningen med å stå midt i veien og nesten bli nedkjørt av to hester, du vet at du kan bli drept av det!»
«Jeg beklager.»
«Ikke la det gjenta seg.»
Steffen kom seg på bena igjen, så på mannen som nesten hadde kjørt han ned, og fikk seg ett støkk.
«Hva er det, Herr Vikesund?»
Steffen smilte. «Ingenting, jeg har bare ikke kommet over sjokket enda. Men jeg kommer over det.» sa Steffen og gikk.
Han så seg ikke tilbake, men han klarte ikke å få det ansiktet ut av hodet, den mannen som nesten hadde kjørt han ned, var den samme mannen som gikk igjen på lensmannskontoret, som Steffen hadde sett på sitt eget kontor. En mann i slutten av 30 årene, med brunt, nesten svart skjegg og hår, han hadde på seg blå jakke, med rød krage og svarte bukser. Det kunne nesten ikke stemme. Hadde Steffen reist tilbake i tid? Eller var dette en drøm? Steffen knep seg gjentatte ganger på hånden, gikk bort til brønnen, sveivet opp bøtta for å få seg litt vann i ansiktet, men bøtta var knusktørr, Steffen var skuffet over å se det. Da kom en annen mann bort til han.
«Det er ikke vann i brønnen. Det har vært ekstrem varme i 50 dager nå. Det går hardt utover avlinger, dyr, og oss. Det er den jævla heksa Anna som har gjort det.»
«Anna? Får jeg lov til å spørre deg om hvilken tid dette er?»
«1548, vi er i år 1548.»
Steffen besvimte nesten da han hørte det svaret, men han hadde hørt om en heks som ble brent på bålet for hekseri, men han visste ikke når, men at han befant seg i år 1548, var helt ufattelig, befant Marte seg her også?
Her var han, en mann fra 2000-tallet, i år 1548, hvorfor hadde han havnet her, 500 år tilbake i tid? Var det noen som prøvde å si han noe? Fortelle han noe? Hittil hadde han sett en person som han kjente igjen. Det var mannen som nesten kjørte han ned, den mannen går igjen på lensmannskontoret. Hvor møter han sin tidlige død? Her under denne ekstreme heten? Men Steffen ville vite hvorfor han gikk igjen på lensmannskontoret, men det var ett ganske så langt stykke å gå, spesielt i denne heten. Men Steffen bet i det sure eplet, brettet opp buksebena og begynte å gå den lange turen. Det tok flere timer å gå den turen, men etter hvert kom han frem hvor lensmannskontoret står i moderne tid. Da fikk han hakeslepp. Utenfor bygget stod det hestekjerrer som var formet slik at de kunne ha fanger i seg. Denne mannen var en politimann, kanskje en lensmann fra 1548. Og her står Steffen, foran ett bolighus, kanskje til og med ett lensmannskontor fra 1548! Hva er oddsen for det? For det lensmannskontoret som Steffen jobber ved nå ligner ikke på dette. Ikke over hodet! Dessuten ble det bygd i 1858 og renovert i 1988.
Steffen begynte å gå den lange veien tilbake igjen. Han begynte å kjenne seg sulten. Tilbake i moderne tid så var Lyngskogen kjent for en ting og det var ikke bare lyngen som den fikk navnet fra, men det var mye bær, frukt som vokste vilt i skogen, ville det vokse der her nå i 1548? Når det er ekstrem varme? Etter ett par timer på bena, begynte Steffen å kjenne det, han var sulten, dehydrert, svett. Så svartnet alt for han.
Timer senere våknet han av at noen strøk en fuktig kald klut over pannen hans. Han åpnet øynene sine, skimtet bare en skikkelse først, men etter hvert ble det klarere. En kvinne med rødbrunt hår, hun hadde på seg en elegant burgunder kjole, hun kom bort til Steffen med ett krus vann. Steffen tok seg en slurk, og begynte å hoste.
«Du er langt hjemmefra, Lensmann Steffen Vikesund.» sa kvinnen.
Da begynte Steffen å hoste mer. «Du vet navnet mitt? Hvordan?»
«Fordi det er jeg som har laget portalen som du gikk gjennom. Jeg har dratt den veien jeg også. Jeg har dratt til din tid.»
«Du laget en portal? Har flere gått gjennom den?»
Kvinnen nikket.
«Nå nylig?»
«Sett ett lite barn.»
«Vet du hvor?»
Da pustet kvinnen ut. «Barn som ikke har noen familie, eller foreldre, er som oftest gatebarn.»
«Hva mener du?»
«At de enten dør raskere, spesielt under denne varmen, eller blir ofret.»
«Ofret? Har hun blitt tatt?»
«Kanskje, kanskje ikke, men folk skylder da på datteren min at det er hun som gir ut all denne varmen, slik at avlinger, dyr og folk dør. Noe som ikke er sant.»
Steffen trodde på henne, tilbake i middelalderen skyldte de gjerne på en heks hvis det var en ekstrem kulde, eller ekstrem varme, mens i moderne tid skylder vi bare enkelt og greit på global oppvarming. Men hvem har egentlig skylda?